Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Facebook
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Utkast BTI-permen

19.12.2016 | Redaksjonen

 


INNHOLD:

Hva er BTI
   Mer om hva BTI er

Hvorfor BTI
  Mer om Hvorfor BTI

Hvordan BTI
  Mer om Hvordan BTI

Beskrivelse av BTI-modellen
  Om modellen

Foreldreinvolvering og foreldreinitiativ (kommer i løpet av november 2017)

Stafettholder og stafettlogg (kommer i løpet av november 2017)

Verktøy (kommer i løpet av november 2017)

Lovverk (kommer i løpet av november 2017)

Implementering (kommer i løpet av november 2017)

Relevant litteratur (kommer i løpet av november 2017)


  

Hva er BTI?

Bedre Tverrfaglig Innsats, BTI-modellen, er en samhandlingsmodell som beskriver den sammenhengende innsatsen i og mellom tjenestene rettet mot barn, unge og familier som bekymrer. Modellen beskriver en samhandlingsstruktur, handlingsveiledere og verktøy. BTI-modellen skal bidra til tidlig innsats, samordnede tjenester og foreldreinvolvering.

Tidlig innsats handler om å forebygge mer og avdekke vansker tidligere gjennom å styrke beskyttende faktorer og redusere risikofaktorer rundt barn, unge og familier, som bekymrer. BTI involverer tjenestene i å identifisere faktorer hos barn, unge og foreldre, som vekker bekymring. Tidlig innsats kan både handle om å oppdage bekymring i tidlig alder og å oppdage bekymring tidlig i et risikoforløp. Dermed er både barn, unge og voksne mulige målgrupper for tidlig innsats. Helsestasjon, barnehage og skole har i BTI-modellen en sentral plass i å identifisere og følge opp barn, unge og familier, som bekymrer.

Samordnende tjenester dreier seg om å skape et helhetlig og sammenhengende system mellom kommunens ulike tjenester. Hensikten er at tjenestene skal fremstå enhetlig overfor barn, unge og familier. Strukturen i BTI beskriver hvordan tjenestene kan jobbe samordnet rundt familien uten at det blir oppfølgingsbrudd. Dette består i å etablere et system for hvordan basistjenestene (helsestasjon, barnehage og skole) skal samhandle med hjelpetjenestene (f.eks. helsetjenesten, PPT og barnevern) og hvordan hjelpetjenestene skal samhandle med hverandre.

Foreldreinvolvering dreier seg om at de kommunale virksomhetene/tjenestene utformer systemer eller arenaer der foreldre involveres i arbeidet med barn som bekymrer på et tidlig tidspunkt. Dette innebærer også at foreldre på eget initiativ kan involvere kommunale virksomheter/tjenester ved bekymring for egne barn.

BTI består av en grunnmodell med tilhørende handlingsveiledere, verktøy og de ansattes kompetanse.

Grunnmodellen beskriver hvordan samhandlingen kan tilrettelegges på fire forskjellige nivåer, avhengig av problemenes omfang og hvor mange aktører som er involvert. Nivåene og tjenestene blir bundet sammen gjennom en samarbeidsstruktur basert på at én aktør, stafettholderen, har ansvaret for å koordinere den tverrfaglige samhandlingen og dokumentere dette i en stafettlogg.

Grunnmodellen og handlingsveilederne gir en beskrivelse av strukturer og prosessene i arbeidet med barn og unge, både innenfor den enkelte tjeneste og mellom tjenestene. Grunnmodellen tilpasses lokale forhold i den enkelte kommune og handlingsveilederne tilpasses de enkelte tjenestene.

Verktøyene inneholder mer spesifikke metoder eller rutiner, som støtter handlingene i prosessen fra å oppdage, vurdere, beslutte og iverksette oppfølgingstiltak/-innsats, som medarbeiderne kan bruke i sin daglige praksis.

En forutsetning for å bruke BTI-modellen og verktøyene er at medarbeiderne i kommunen har kompetanse. Vi snakker da om to typer kompetanse. Den ene formen for kompetanse dreier seg om å forstå og kunne bruke strukturene i BTI-modellen. Den andre formen for kompetanse handler om å være i stand til å utføre de oppgavene som ligger innenfor de ulike prosessene i modellen. Med dette menes å ha ferdigheter til å oppdage barn som bekymrer, til å samtale med barn/unge og foresatte, og være i stand til å ta i bruk tiltak og andre hjelpetjenester der dette er nødvendig.

 

Mer om hva BTI er

Spørsmålet om hva BTI er, kan enklest besvares ved å ta for seg dets formål og innhold. Med formål mener vi hva vi konkret ønsker å oppnå med modellen, og med innhold tenker vi på de virkemidlene og verktøyene som ligger i modellen.

Det overordnede formålet med BTI er å bidra til at barn og unge får nødvendig hjelp så tidlig som mulig for å redusere en uheldig utvikling. De mer operative formålene kan sammenfattes i følgende tre punkter:

-          Tidlig innsats

-          Samordnede tjenester

-          Foreldreinvolvering

Tidlig innsats dreier seg om å involvere helsestasjon, barnehage og skole i å identifisere barn og unge som bekymrer. Bedre samordning dreier seg om å skape systemer der kommunen med sine ulike tjenester og ekspertise fremstår samlet overfor brukerne. Konkret dreier dette seg om: a) overganger mellom basistjenestene (barnehage, barneskole og ungdomsskole), b) om samarbeidet og arbeidsdelingen mellom basistjenester og hjelpetjenester (helsestasjon, PPT og barnevern) og c) samordning av kommunens hjelpetjenester. Foreldreinvolvering har både en etisk og faglig begrunnelse. Den etiske dreier seg om å respektere foreldre eller andre foresatte sitt overordnede ansvar for egne barn. Det faglige dreier seg om at foreldre ofte er en avgjørende aktør og hjemmet en viktig arena i det forebyggende arbeidet med barn og unge.

Den andre måten å beskrive BTI på er å ta for seg dets innhold, dvs. virkemiddel og verktøy. Disse kan sorteres i fire punkter:

-          Grunnmodell (arbeidsprosess på fire nivåer)

-          Handlingsveileder (beskriver struktur og prosess)

-          Verktøy (herunder stafettlogg)

-          Kompetanse (både om systemet BTI og det faglige innholdet i prosessene)

 

Grunnmodell

BTI baserer seg på en grunnmodell bestående av fire nivåer som går fra 0 til 3, jfr. figur. Hvert nivå i modellen representerer ulike deler av arbeidet med å avklare bekymringer og iverksette tiltak:

(Klikk her for større bilde av grunnmodellen)

Nivå 3: Beskriver tidlig innsats der det er behov for mer omfattende tverretatlige samarbeid mellom flere tjenester.

Nivå 2: Beskriver tidlig innsats der det er tilstrekkelig med enkelt tverretatlig samarbeid mellom fortrinnsvis to tjenester.

Nivå 1: Beskriver tidlig innsats innenfor hver enkelt tjeneste

Nivå 0: Beskriver prosedyrer for å avklare om det er grunn til bekymring.

Brikkene i figuren symboliserer nivåene og antall tjenester som involveres på de ulike nivåene. De ulike nivåene bindes sammen av brikken som strekker seg mellom nivåene. Denne symboliserer ansvaret som strekker seg mellom nivåene og skal sikre helhetlig og koordinert innsats uten at det blir oppfølgingsbrudd.  

Handlingsveileder

Handlingsveilederen gir en mer utdypende beskrivelse av prosessene på de ulike nivåene i BTI-modellen. Mer konkret skal handlingsveilederen beskrive hvordan ulike faggrupper og tjenester kan eller skal handle når de gjennom eget arbeid kommer i kommer i kontakt med barn eller foreldre som vekker bekymring.

Hver tjeneste vil utforme sine spesifikke handlingsveiledere, som er tilpasset den enkelte tjenestes oppgaver og prosedyrer. Generelt bør kommunen utforme tre typer handlingsveiledere:

-          For basistjenestene barnehage og skole

-          Til kommunens hjelpetjenester for barn og unge (helsestasjon/skolehelsetjeneste, PPT og
            barnevern)

-          Til kommunens voksentjenester (psykisk helsetjeneste, rustjeneste, NAV etc).

 

Et vesentlig poeng med de laveste nivåene i BTI (nivå 0 og 1) er å tydeliggjøre den enkelte tjenestes ansvar for å identifisere barn som bekymrer og så langt som mulig ivareta barnet innenfor den aktuelle tjeneste.

Når tiltakene i den enkelte sektor ikke strekker til eller sakene blir mer komplekse eller alvorlige, legges oppgavene til et høyere nivå der tjenestene arbeider tverretatlige eller tverrfaglig (nivå 2 eller 3). Hovedoppgaven på disse nivåene er å finne egnede tiltak i saker hvor det er behov for tverretatlig samarbeid.

Overgangen mellom nivåene bestemmes av sakens kompleksitet eller alvorlighet. Prosessen i modellen dreier seg om å finne prinsipper eller kriterier for når og hvordan man tar en bekymringssak fra den enkelte tjeneste og opp i de tverretatlige arenaene. Å trekke grensene mellom enkelttjenestenes ansvar og det tverrfaglige ansvaret blir en vesentlig del av arbeidet med BTI. Dette vil også bestå i å vurdere balansegangen mellom arbeidet innenfor de tradisjonelle sektorene og arbeidet som foregår på tvers av sektorene. Disse vurderingene bør legge til grunn et prinsipp om at mest mulig ansvar bør håndteres på lavest mulig nivå i modellen.

 

Hvorfor BTI?

BTI bidrar til:

Å konkretisere anbefalingene i veilederen «Fra bekymring til handling» herunder:

  • å bidra til en systematisk metode å gå fra bekymring til handling
  • å bidra til struktur (på fire nivåer), rutinebeskrivelse (handlingsveileder) og konkrete verktøy, som kan tilpasses lokalt
  • å oppnå bedre samordnet innsats fra alle involverte instanser

Å utvikle en inspirasjonsmodell, som styrker de områdene som ble avdekket i Helsetilsynets rapport «Oppsummering av landsomfattende tilsyn 2008 med kommunale helse-, sosial- og barneverntjenester til utsatte barn» (5/2009):

  • alvorlig svikt i kommunenes arbeid med å fange opp, utrede og følge opp enkeltbarn.
  • store utfordringer og mangler i det tverrfaglige samarbeidet rettet mot barn, unge og deres familier.

Hensikten med BTI er tidlig innsats, samordnede tjenester og foreldreinvolvering, vil bidra til å rette opp i systemsvikten som omtales i Helsetilsynets rapport.

Modellen egner seg både som et hjelpemiddel for å ta strategiske beslutninger og for å systematisere det praktiske arbeidet med barn, unge og familier, som bekymrer. Videre involverer BTI alle relevante tjenester for å sikre et sammenhengende tjenestetilbud overfor denne målgruppen.

Handlingsveilederen bør som et minimum beskrive eksisterende arbeidsprosesser i kommunen. I den forstand kan handlingsveilederen betraktes som et verktøy for å beskrive og evaluere dagens situasjon, vel så mye som at den skal inneholde nye rutiner og oppgaver. I prinsippet er det kun hvis arbeidet med handlingsveilederen avdekker svakheter i kommunens arbeid med barn som bekymrer, at det er grunn til å bringe inn ny kompetanse, nye rutiner eller nye tiltak.


Handlingsveilederen vil imidlertid bygge på den samme grunnmodell

Det er lagt vekt på å beskrive BTI med vekt på kommunale tjenester med ansvar for barn og unge. BTI-modellen er like relevant for de kommunale voksentjenestene (rustjeneste, psykisk helse, NAV, flyktningetjeneste osv.) og spesialisthelsetjenestene. Det vil også bli utarbeidet veiledningsmateriale for disse tjenestene.  

 

Mer om hvorfor BTI

Spørsmålet om hvorfor BTI, dreier seg i første rekke om å begrunne BTI-modellen. En viktig begrunnelse er selve formålet med modellen, dvs. å bidra til tidlig innsats, samordning av tjenester og foreldreinvolvering. Alle disse tre momentene er igjen begrunnet ut fra ulike nasjonale satsinger overfor barn og unge.

Et viktig bakgrunnsdokument er Helsetilsynets tilsynsrapport fra 2009. Denne pekte på at det i mange kommuner var svakheter med hensyn til å fange opp barn og unge tidlig nok, at det for sjeldent ble meldt saker til barnevernet og at det var store mangler både med oppfølgingen og samordningen av de kommunale tjenestene. Rapporten konkluderer med at det var betydelig svikt og risiko for svikt i det kommunale samarbeidet om og for barn og unge.

Veilederen «Fra bekymring til handling» tar utgangspunkt i at personer som er i risiko for å utvikle rusmiddelproblemer, eller som allerede viser tegn på mulig problemutvikling, ikke i tilstrekkelig grad får den hjelpen de trenger på et tidlig tidspunkt. Veilederen, som er et ledd i Helsedirektoratets langsiktig satsing på tidlig innsats og intervensjon, viser til tre elementer som er sentrale for å få dette til i praksis: Kunnskap om risiko- og beskyttelsesfaktorer, forståelse av egen rolle i arbeidet med å oppdage og gripe inn og kjennskap til rutiner og prosedyrer på eget arbeidssted.

Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner (Et liv uten vold) peker tilsvarende på at vold i nære relasjoner er et alvorlig folkehelseproblem med store konsekvenser for dem som utsettes for eller er tilskuer til vold. Også her vises det til å forebygge vold gjennom avdekking og tidlig intervensjon. Spesielt legges det vekt på at de ansatte i barnehage og skole har en sentral rolle i å bidra til  og avdekke vold og overgrep mot barn og unge, inkludert barn og unge som opplever vold i familien.

I kjølvannet av Opptrappingsplanen for psykisk helse lanserte regjeringen en strategiplan for barn og unges psykiske helse. Her står det at barn, unge og familier med sammensatte problemer ofte må forholde seg til mange ulike hjelpere og til tjenester som ikke er godt nok koordinert. I følge strategien innebærer dette en unødvendig belastning for brukerne og dårlig utnyttelse av tjenestene. Formålet med strategiplanen var derfor å bidra til å sikre et mer helhetlig tjenestetilbud.

Innenfor utdanningssektoren har tidlig innsats vært et sentralt satsingsområde fra århundreskiftet. I St.meld. nr. 30 (2003-2004) la man vekt på at stimulering i tidlig alder var viktig for læring senere i livet, herunder satsing på barnehagene. I St.meld. nr. 16 (2006-2007) ble denne satsingen utvidet til ikke bare gjelde satsing i tidlig alder, men også i form av tidlig inngripen i problemutviklingen uavhengig av alder. I Meld. St. 18 (2010-2011) legges det vekt på både tidlig innsats i barnehagen og på sosial utjevning. Satsingen på tidlig innsats i skolen begrunnes ut fra erfaringene med at elever har ulikt læringsutbytte, at det er store sosiale forskjeller mellom elevers læringsutbytte og  forebygge frafall i videregående skole. 

De nevnte dokumentene begrunner hvorfor BTI er relevant for kommunene. Med andre ord vil de tre formålene med BTI – tidlig intervensjon, bedre samordning og foreldreinvolvering – langt på vei være et svar på de mangler som Helsetilsynet peker på i sin tilsynsrapport, og på de ambisjonene som ligger i de ulike strategiene og veilederne.

BTI er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å hjelpe kommunene til å sikre barn og unge en god oppvekst i kommunen. BTI må forstås som et forslag til modell, som skal bidra til å styrke kommunens arbeid overfor barn og unge. For kommuner, som velger å benytte BTI, vil begrunnelsene nevnt over være viktige i arbeidet med å implementere modellen. Det å formilde et godt svar på spørsmålet «hvorfor BTI», å gi modellen en velbegrunnet mening når valget skal begrunnes for de ansatte er derfor et viktig element for å lykkes med implementeringen. Hovedbegrunnelsen for BTI kan oppsummeres i følgende to punkter:

-          Mye tyder på at barn og unge ikke fanges opp tidlig nok og/eller ikke får den hjelpen de har behov for

-          BTI har som formål å styrke kommunens arbeid med tidlig innsats, bedre samordning og
           foreldreinvolvering.

 

Hvordan BTI?

Det anbefales minst fem aktiviteter for å gå i gang med BTI:

  1. Forankre utviklingsarbeidet og etablere en prosjektorganisasjon: En prosjektorganisasjon kan utformes på flere måter. Erfaring tilsier imidlertid at det er hensiktsmessig å operere med en strategisk styringsgruppe og en operativ arbeidsgruppe. Styringsgruppen vil ha en viktig funksjon med å forankre arbeidet i politisk og administrativ ledelse. Arbeidsgruppens hovedoppgave vil være å tilpasse BTI-modellen til lokale forhold, utforme handlingsveiledere, planlegge aktiviteter, spre informasjon om modellen og stå for den praktiske implementeringen.
  2. Kartlegge og beskrive eksisterende arbeid og kompetanse: Erfaring tilsier at det er hensiktsmessig å gjøre et godt kartleggingsarbeid i forkant av arbeidet med BTI-modellen. BTI betyr ikke at man skal lege bort det gode arbeidet man allerede gjør. Tvert imot forutsetter modellen at man bygger på det som finnes. En god start vil derfor være å lage en tiltaksoversikt over kommunens eksisterende tiltak og samarbeidsarenaer. I tillegg vil det være hensiktsmessig å gjennomføre en kompetansekartlegging i aktuelle tjenester. Det samlede kartleggingsarbeidet vil danne grunnlag for arbeidet med å utforme BTI.
  3. Tilpasse modellen til lokale forhold: En sentral oppgave vil være å utforme grunnmodellen og tilhørende handlingsveiledere. Her nedfelles noen grunnleggende prinsipper for hvordan tjenestene skal arbeide med tidlig innsats og hvordan de skal samhandle. Dernest utformes konkrete handlingsveiledere i hver enkelt tjeneste.
  4. Spre modellen ut i tjenestene og til målgruppen: Dette består av flere prosesser: 
  • å spre informasjon om modellen ut til de aktuelle tjenestene
  • å spre samme informasjon til ungdom, foreldre og foresatte
  • å gi opplæring i modellen og ulike fagrelaterte tema

       5. Planlegge opplæring, pilotering og tilrettelegge for et system for tilbakemeldinger fra ansatte til
            ledelsen og vise versa.

 

Mer om hvordan BTI

Implementering betyr å omsette idégrunnlaget til konkrete handlinger For BTI kan dette deles inn i tre faser: design, informasjon og planlegging. Med design menes hvordan kommunene organiserer prosjektet, gjennomfører analysearbeidet og utformer selve modellen (handlingsveileder). Informasjon dreier seg om å orientere kommunens ledelse og ansatte om formål og innhold i modellen. Dette både for å kunne fatte beslutninger og for å forberede både ansatte og brukere på prosessen. Planlegging dreier seg om å utforme en strategi for hvordan man skal utforme og implementere BTI-modellen ut i de enkelte tjenestene.

Design

Punkt 1 til 3 utgjør første designfasen. Dette dreier seg om å utforme en prosjektorganisasjon, gjennomføre analysearbeidet og utforme selve modellen og handlingsveilederne. Det er naturlig først å utpeke en prosjektledelse og etablere en operativ arbeidsgruppe. Prosjektledelsen vil ha ansvar for å planlegge de to neste punktene på listen.

  1. Etablere en organisasjonsmodell som har legitimitet hos kommunens ledelse, som har kompetanse og kapasitet til å utarbeide modellen og som er i stand til å implementere modell og rutiner. Dette innbefatter også formelle vedtak både politisk, på rådmannsnivå og på etatsnivå (helse, barnehage, skole og barnevern). Her besluttes også hvor ansvaret skal ligge, dvs. i helse eller opplæring. Det bør også vurderes om brukerrepresentanter skal være representert i styrings- eller prosjektgruppen.
  2. Gjennomføre en kartlegging av eksisterende rutiner, tiltak og samarbeidsfora. Dette blir grunnlaget for arbeidet med å utforme en handlingsveileder (inkludert rutiner), for å tilpasse eksisterende rutiner og verktøy til BTI-modellen, samt i arbeidet med opplæringen. Dette viser at arbeidet med BTI-modellen i første rekke dreier seg om å sortere det kommunen allerede har, men da innenfor en felles grunnmodell og nye strukturer.
  3. Utarbeide et første utkast av en grunnmodell og handlingsveileder, herunder å avgrense prosjektet til relevante tjenester. Dette kan også innbefatte bruk av ulike verktøy, men disse bør kun representere et utgangspunkt og være gjenstand for justeringer eller utskiftinger.

Informasjon

Punkt 4 og 5 består i å informere om arbeidet og målene med BTI. Sentralt i denne fasen vil være å informere om hva BTI er, hvorfor BTI innføres og hvordan arbeidet skal gjennomføres. I denne fasen kan det også være hensiktsmessig å utarbeide en informasjonsplan for å sikre at alle medarbeidere og flest mulig brukere får informasjon om og får forståelse for modellen.

  1. Forberedende informasjon om modellen. Et overordnet mål i denne fasen vil være å formidle intensjonen med BTI og skape forståelse hos medarbeidere. Det vil være viktig å formidle tre viktige budskap: «tidlig innsats», «bedre samordning av tjenestene» og «foreldreinvolvering». Foruten det å peke på de tre viktige formålene med modellen, vil det også være viktig å forklare hvorfor tidlig innsats, hvorfor samordning og hvorfor foreldreinvolvering. Det er viktig at informasjonen utformes på en slik måte at BTI oppleves å gi mening hos ansatte ute i tjenestene. Et annet viktig budskap er at modellen primært dreier seg om å etablere et felles språk for det som allerede finnes i kommunen, men at den også kan være et redskap til å utvikle tjenester og systemer i kommunen. Det er disse overordnede intensjonene som det praktiske arbeidet skal måles opp mot, når implementeringen gjennomføres i tjenestene.
  2. Informasjon til brukere. Det kan være hensiktsmessig å gå ut med informasjon om BTI til brukerne av tjenestene, dvs. barn, unge og foreldre. Dette er viktig slik at kommunen fremstår som forutsigbar overfor brukergruppene. Samtidig vil det også skape forventinger til kommunen som kan være av betydning i selve implementeringsarbeidet.  

Planlegging av praktisk implementering

Punktene 6 til 8 omfatter prosessen med å planlegge implementeringen av BTI. Implementeringsprosessen rommer mye og alt vil ikke kunne planlegges på forhånd. Det er likevel noen viktige prosesser som bør underlegges en plan eller strategi. Dette dreier seg om å planlegge opplæring av medarbeidere, planlegge uttesting av BTI-modellen i piloter og planlegge et system for å få tilbakemelding fra praksisfeltet. Planlegging av disse tingene vil i seg selv sikre en viss orden og fremdrift, men det viktigste er kanskje at en slik plan vil gi forutsigbarhet for de aktørene som skal involveres i prosessen. Dette er viktig fordi endringsarbeidet er tidkrevende og vil kunne oppleves som forstyrrende i det daglige arbeidet i tjenestene.

  1. Planlegging av opplæring. Opplæringen vil være todelt. Den ene delen vil dreie seg om at medarbeidere i kommunen tilegner seg kunnskap om selve BTI-modellen, dvs. oppgaver og ansvar, rutiner og tilknyttede verktøy. Den andre delen dreier seg om at medarbeiderne tilegner seg kompetanse i å utføre de konkrete oppgavene som utgår av modellen (observasjon, samtale etc.). Det kan være hensiktsmessig å se de to typene opplæring i sammenheng. Dette fordi fagopplæringen sannsynligvis vil støtte opp om forståelse av BTI-modellen, og visa versa.  
  2. Planlegging og gjennomføring av pilotering i et avgrenset antall tjenestesteder. Hovedformålet med en pilot er å teste ut, høste læring og justere implementeringsarbeidet innenfor et begrenset antall tjenestesteder. Handlingsveilederen er selve kjernen i BTI-modellen, og pilotering vil være egnet til å finjustere denne slik at den gir svar på de utfordringene praksisfeltet møter. Spørsmålet her er hvem som skal delta, hvor omfattende det skal være og hva slags saker BTI skal avgrense seg til. Går man for bredt ut, kan det bli for mye å nøste opp i. Går man for smalt ut, blir erfaringsmaterialet mindre og tiden går. Det er her naturlig å lage en strategi som over tid omfatter flere tjenester og mer av modellen. I planleggingen av piloter er det viktig å vurdere hvilke tjenester som har kapasitet og når de har det (det pågår sannsynligvis også andre satsinger).
  3. Etablere et system for tilbakemeldinger fra både ledelse og medarbeidere. BTI-modellen er ikke en ferdig modell, men må tilpasses i hver enkelt kommune. Dessuten vil implementeringsprosessen være unik for hver kommune. Det betyr at arbeidet med innføringen av BTI-modellen er et utviklingsarbeid. En god utvikling forutsetter tilbakemelding fra de som arbeider i praksisfeltet. Det er derfor viktig å etablere gode kanaler som gir prosjektledelsen informasjon både om hvordan modellen virker og hvordan implementeringen foregår. I et utviklingsarbeid vil tilbakemeldingene gjerne være ustrukturert og uformelle. I tillegg til dette bør det også etableres mer faste strukturer for tilbakemeldinger fra praksisfeltet. 

I tillegg til de åtte punktene nevnt over, kan det også være hensiktsmessig å gjennomføre en kompetansekartlegging overfor medarbeiderne i aktuelle tjenester og en kartlegging av kommunens tiltak. Kompetansekartleggingen vil ha flere formål. For det første vil kompetansekartleggingen kunne avdekke at det er behov for å ta i bruk en BTI-modell. For det andre vil en slik undersøkelse peke på bestemte områder hvor det kan være aktuelt med kompetanseheving eller annen innsats. For det tredje vil en slik undersøkelse – hvis den gjentas – være et godt grunnlag for å evaluere implementeringen av BTI-modellen. Formålet med tiltakskartleggingen vil i første rekke å få en oversikt over hvilke tiltak kommunen har og dernest synliggjøre disse i BTI-modellen.

 

Beskrivelse av BTI-modellen

BTI er en modell som skal hjelpe kommunalt ansatte i hvordan de kan eller skal gå fram i arbeidet med barn, unge og familier som bekymrer. I sin enkleste form består modellen av fire hovedprosesser, grunnmodellen. De fire prosessene beskriver ulike aktiviteter i arbeidet med å identifisere barn som bekymrer og iverksetting av tiltak på ulike nivåer i kommunen. I sin mest komplekse form vil modellen bestå av flere handlingsveiledere som inneholder konkrete beskrivelser av fremgangsmåter, rutiner og verktøy.

Grunnmodellen til BTI er egnet til å beskrive mer prinsipielle strategier for kommunens arbeid. Modellens mer detaljerte handlingsveiledere er på sin side egnet til å utforme og samordne konkrete rutiner, aktiviteter og tiltak. Det at modellen bidrar til å koble det strategiske arbeidet i kommunen med praksisfeltet og ulike virksomheter og tjenester, bidrar også til at praksisfeltet blir forankret i kommunens strategiske arbeid. 

BTI er en modell eller et rammeverk som må tilpasses den enkelte kommune. Innføring av BTI-modellen består derfor i første omgang av et utviklingsarbeid. I sin enkleste form består utviklingsarbeidet av å sortere og beskrive eksisterende praksis og tiltak i tråd med modellens rammeverk. Dernest vil utviklingsarbeidet eventuelt bestå i å videreutvikle praksis og tiltak med BTI-modellen som et hjelpemiddel til å evaluere kommunens svakheter og styrke. 

 

Om modellen 

BTI består i sin enkleste form av fire prosesser som omtales som nivåer. I figuren ser vi at hver av prosessene er representert med en loddrett søyle, som har hver sin fargekode. De fire nivåene benevnes som regel med nivå 0 til nivå 3. Hvert nivå representerer en prosess med ulike formål. Den generelle beskrivelsen av prosessene innenfor de fire nivåene kaller vi grunnmodellen. 

(Klikk her for større bilde av Handlingsveilederen)

Hvert nivå består av ulike trinn som illustrert i figuren nedenfor. De ulike trinnene representerer ulike aktiviteter eller prosedyrer. Dette kan f.eks. være vurderinger, beslutninger eller gjennomføring av ulike oppgaver.  

(Klikk her for større bilde av TRINN og NIVÅER)

En handlingsveileder vil være en nærmere utdyping av de ulike trinnene innenfor hvert av de ulike nivåene.  Hvert av trinnene innenfor de ulike nivåene har en forklarende boks som utdyper hva aktiviteten handler om, hvordan den skal utføres og hvem som skal utføre den.  

Handlingsveileder på nivå 0

Figuren nedenfor viser et eksempel på en handlingsveileder for nivå 0. Trinnene her består av: undring, konkretiser undring, del bekymringen, beslutning (grunn til å gå videre) og avslutte. Her beskrives hovedaktivitetene i prosessen med å identifisere barn som bekymrer. Det er viktig å være oppmerksom på to forhold:

  1. Trinnene er ment som veiledende, ikke fasit på hvordan dette må gjøres. Det betyr at begrepsbruken og innholdet vil kunne variere fra kommune til kommune og fra tjeneste til tjeneste.
  2. Rekkefølgen på trinnene betraktes som veiledende. Med dette menes at det bør åpnes for en viss fleksibilitet avhengig av hvilke saker som håndteres.

 

(Klikk her for større bilde av handlingsveilederen nivå 0) 

Undring: En undring omtales i handlingsveilederen som observasjon/-er eller hendelse/-r, som leder til spørsmål vedrørende barn og unges helse, trivsel eller livssituasjon. Begrepsbruken på dette trinnet vil kunne variere. Et vanlig begrep er bekymring. Andre begreper er undring, uro, oppmerksomhet, magefølelse osv. Varierende begrepsbruk illustrerer ulike oppfatninger omkring terskelen for bekymring eller uro.

Konkretisering: Å konkretisere undringen handler om å skriftliggjøre den undringen som har kommet frem på første trinn. For å unngå å konkludere tidlig i prosessen er det naturlig at konkretiseringen dreier seg om å formulere spørsmål man ønsker svar på. Konkretisering handler derfor primært om å gjøre og håndtere observasjoner, ikke trekke konkusjoner.

Deling: Med deling menes at den som først har en undring eller bekymring deler denne med andre. Dette kan f.eks. være barnet selv, foreldre, kolleger og nærmeste leder. Dersom kommunen har en ordning for veiledning og konsultasjon fra andre tjenester, kan man også tenke seg at andre tjenester kan komme inn allerede i delingsfasen med råd og veiledning. Dette forutsetter enten samtykke eller anonym drøfting. Det er rimelig å anta at praksis vil variere fra sak til sak på dette trinnet. Om trinnet skal standardiseres likt for alle saker, om det skal lages prosedyrer for ulike saker eller om praksis skal overlates til individuelt skjønn, må spesifiseres. Det er naturlig at dette utypes i en egen rutinebeskrivelse som det henvises til i handlingsveilederen. 

«Grunn til å gå videre»: Dette beslutningstrinnet handler om å trekke konklusjoner på bakgrunn av de foregående trinnene. Det avgjørende her er ikke hva man skal gjøre, men å vurdere om det er grunn til å gå videre eller avslutte oppfølgingen. Innholdet i hva som eventuelt skal gjøres, vurderes på et senere tidspunkt.

De fire nivåene skal omfatte alle oppgaver og aktiviteter som berører tidlig innsats og oppfølging av barn som bekymrer. Figuren nedenfor viser hovedprosessene i de fire nivåene. Med tjenesteinternt tiltaksarbeid menes oppfølgingsarbeid generelt eller konkrete tiltak som en bestemt tjeneste har ansvar for og kan gjennomføre.

(Klikk her for større bilde av prosessfiguren)

De fire nivåene kan også beskrives med utgangspunkt i deres målgrupper og målsettinger. Målgruppen i nivå 0 er alle barn/unge man undrer seg over. Målet her er å komme frem til en beslutning om det er grunn til bekymring. På de øvrige nivåene er målgruppen barn/unge med behov for bistand fra en, to eller flere tjenester. Målet for alle nivåene 0-3 er å komme frem til en positiv endring for barnet/ungdommen eller overføre saken til et annet og mer hensiktsmessig nivå. 

(Klikk her for større bilde av figuren MÅLGRUPPER OG MÅL) 

 

Nivå 0 beskriver en prosess med prosedyrer og aktiviteter som skal bidra til å identifisere barn og unge som bekymrer. Målet er å komme frem til en beslutning om å gå videre med en bekymring eller ikke. Målgruppen for denne prosessen er i prinsippet alle barn og unge. Alle tjenester – både basistjenester og hjelpetjenester – bør ha egne beskrivelser av denne prosessen.

 

Nivå 1 beskriver prosessen i arbeidet med å gjennomføre tiltak i en tjeneste, «tjenesteinternt». Målet er at tiltaket som iverksettes skal ha en positiv virkning på barnet. Målgruppen er barn og unge som har behov for ekstra innsats, som kan håndteres innenfor en enkelt tjeneste. Alle tjenester – både basistjenester og hjelpetjenester – bør ha egen beskrivelse av denne prosessen.

Nivå 2 beskriver en prosess med enkelt og rutinemessige samarbeid mellom to tjenester. Dette vil omfatte henvisninger mellom tjenestene, råd og veiledning fra en tjeneste til en annen og felles utrednings- og tiltaksarbeid mellom to tjenester. Målet her er som på nivå 1 at prosessen skal bidra til at barn og unge skal oppnå et positivt resultat av samarbeidet. Målgruppen er de barn og unge som har behov for ekstra innsats, der det er behov for at to tjenester involveres og samarbeidet mellom tjenestene er standardisert.

Nivå 3 beskriver en prosess med mer komplekst samarbeid mellom flere tjenester. Dette vil omfatte både tverretatlig samarbeid der tjenestene jobber parallelt, eller der det er behov for mer integrert tverrfaglig samarbeid mellom flere tjenester. Målet er at barn og unge skal oppnå positiv utvikling av tiltak(-ene) som iverksettes. Målgruppen er barn og unge som har behov for spesiell innsats og det er behov for at flere tjenester er involvert i beslutninger, vurderinger og tiltak.

Samarbeidet eller samordningen mellom tjenestene beskrives på nivå 2 og 3. Formålet med å ha to nivåer er å beskrive to hovedtyper samordning. Nivå 2 omfatter den enkle samordningen mellom to tjenester og nivå 3 den komplekse samordningen mellom flere tjenester. En relasjon mellom to tjenester kan imidlertid også være kompleks, og relasjoner mellom flere tjenester kan være enkle. Det avgjørende er å skille mellom enkel og rutinepreget samordning og kompleks samordning med behov for ekstraordinære arenaer eller systemer. Det betyr at samordning på nivå 2 kan omfatte flere tjenester dersom relasjonene er rutinepreget og standardisert. Tilsvarende kan det også bare være to tjenester involvert i et komplekst samarbeid eller samordning på nivå 3. Grenseoppgangen mellom nivå 2 og 3 må tilpasses i hver enkelt kommune.

Utformingen av de ulike trinnene bør også tilpasses hver enkelt kommune. Med utgangpunkt i målsettingen med de ulike nivåene, spesifiseres det på de ulike trinnene ulike funksjoner eller oppgaver som inngår i prosessene.

Som et utgangspunkt og hjelp til å utforme lokale varianter, har vi i figuren over vist noen typiske funksjoner eller oppgaver. De typiske trinnene er felles for nivåene fra 1 til 3. Trinnene på nivå 0 skiller seg fra trinnene på nivå 1 til 3.

 

Nivå 0

  • Vurdering: Undring over observasjon av tegn og signaler hos barn/unge eller foreldre
  • Konkretisering: Beskrive observasjonene
  • Deling: Drøfte observasjonene med andre (kolleger, foreldre, ledelse)
  • Beslutning: Beslutte om det er hensiktsmessig å avslutte eller gå videre på nivå 1, 2 eller 3.

 

Nivå 1 -3

  • Oppstarts-/vurderingstrinnet: Generell vurdering (analyse) av aktuelle utfordringer
  • Planleggingstrinnet: Planlegge handlinger og tiltak
  • Tiltakstrinnet: Prosedyrer for gjennomføring av tiltak
  • Evalueringstrinnet: System for evaluering av konkrete tiltak
  • Beslutningstrinnet: Beslutninger om videre veivalg i saken

 

 

Brukerundersøkelse forebygging.no/tidlig innsats
(tar under 1 min)