Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Alkoholbruk hos eldre: Erfaringer fra prosjekt i Oslo

27.10.2011 | Einar Grøndalen

Eldre over 67 år med helseproblemer på grunn av overforbruk av alkohol eller legemidler er målgruppe i et prosjekt i Bydel St. Hanshaugen i Oslo. Erfaringer fra satsingen presenteres i denne artikkelen.

Artikkelen er først trykket i Rusfag 1/2011

Bakgrunn:

Andelen personer over 67 år ligger an til å mer enn dobles innen 2060 . Andelen personer i yrkesaktiv alder, som skal finansiere og bemanne helse- og omsorgstjenester til gruppen over 67 år, vil forbli den samme . Norske helsemyndigheter har et tydelig fokus på å effektivisere og forbedre sine tilbud i møte med denne utfordringen .

Alkoholforbruket blant eldre er i vekst . Dette gjelder både generelt forbruk og skadelig bruk. Alkoholbruk har påvisbar sammenheng med mange av de alminnelige sykdommer og plager som eldre opplever . Samtidig er bruk eller feilbruk av legemidler blitt anslått til å forårsake ca 10 % av sykehusinnleggelser blant personer over 65 år .

Den kommunale helsetjenesten har en stor kontaktflate av eldre med hjelpebehov. Ved å gjøre de ansatte i bedre stand til å avdekke og intervenere ved overforbruk av alkohol og legemidler, kan helsetap unngås. Ressursbruk i form av mye bruk av hjemmetjenester eller innleggelser på sykehjem kan avverges. 

Prosjekt eldre og rusbruk i Bydel St. Hanshaugen hadde til hensikt å oppnå bedre helse og livskvalitet i bydelens eldrebefolkning, og begrense behovet for ressurskrevende tiltak til denne gruppen. Målene for prosjektperioden var å gjennomføre en kartlegging av målgruppens omfang, og av hvilke tilbud som er tilgjengelig for denne gruppen. Det var også et ønske om å forbedre bydelens innsats overfor gruppen og å undersøke hvilke tilnærminger som kunne være hensiktsmessige.

Prosjektet ble finansiert av midler fra Helsedirektoratet etter anbefaling fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Prosjektet har også mottatt faglig og økonomisk støtte fra Kompetansesenter rus – Oslo. Einar Grøndalen ble ansatt som prosjektleder våren 2009. Fra juli 2010 fikk han selskap av sykepleiekonsulent Marcus Nøstdahl.

Målgruppen for prosjektet var mottakere av hjemmetjenester over 67 år som hadde eller stod i fare for å utvikle nedsatt allmenntilstand eller funksjonsevne som følge av overforbruk av alkohol eller legemidler .
Målgruppen ble altså definert slik at den omfattet ikke bare personer med nedsatt allmenntilstand eller funksjonsevne, men også de som stod i fare for å utvikle dette. Derved kunne prosjektet også kartlegge personer som kunne unngå eller begrense helseskader. I henhold til diagnosesystemet ICD-10 kan dette grovt sett sies å tilsvare personer med avhengighetssyndrom og skadelig bruk .

Ingen ble vurdert å tilhøre målgruppen uten at det ble gjennomført en samtale med vedkommende om alkohol eller legemiddelbruk. Samtidig mente vi at bruker har rett på informasjon om fare for helseskade. Samtaleintervensjon var i tillegg et tiltak vi ønsket å utforske.
Prosjektet deltok på personalmøter, i fagmøter, hospiterte i de forskjellige enhetene og deltok i det daglige arbeid. Det ble avholdt seminarer og laget informasjonsskriv, brosjyrer og prosedyrer. Det ble også jobbet med konkrete caser for å få kunnskap om samarbeid med brukere i målgruppen, og om hvilke tilnærminger og tiltak som var tilgjengelige og hensiktsmessige ovenfor disse.

En vanlig saksgang for prosjekt eldre og rusbruk kan skjematiseres på følgende vis:
1. Prosjektet mottok informasjon om en bruker med mulig skadelig bruk, gjennom pasientjournalsystemet, fagmøte eller muntlig tips
2. Vi undersøkte situasjonen: hva som var observert / dokumentert / årsak til bekymringen, hvilket sykdomsbilde / hjelpebehov det dreide seg om og hvem som var involvert i saken
3. Det ble gjennomført en samtale med bruker. Enten en enkel veiledning mht alkohol/legemiddelbruk eller en grundigere samtaleintervensjon
4. Dersom bruker var i målgruppen, kunne ytterligere tiltak iverksettes: kvalitetssikring av eksisterende tilbud, oppfølgende samtaler med bruker, kontakt med fastlege, pårørende eller andre, endring av bydelens arbeid med bruker eller søknad om institusjon eller behandling

Målgruppen
Bydel St. Hanshaugen er en bydel i Oslo med både "øst- og vestkant". Bydelen hadde 33 148 innbyggere den første januar 2010. Av disse var 2191 over 67 år (6,8 %). 374 personer over 67 år mottok kommunal hjemmetjeneste.

Prosjektet fant at 59 mottakere av kommunal hjemmetjeneste over 67 år hadde eller stod i fare for å utvikle nedsatt allmenntilstand eller funksjonsevne som følge av alkohol eller legemiddelmisbruk. Dette utgjorde 15,8 % av alle mottakere av kommunal hjemmetjeneste over 67 år.

Sju personer i målgruppen hadde primært legemiddelproblematikk. 37 var kvinner, 22 var menn. 19 personer hadde betydelige helseskader som følge av alkohol eller legemiddelmisbruk. Hos denne gruppen intervenerte prosjektet med mål om skadebegrensning. De øvrige 40 stod i fare for å utvikle betydelig helseskade. Hos denne gruppen foretok prosjektet tidlig intervensjon , med mål om å avverge eller redusere helseskade.

Antall personer i målgruppen er sannsynligvis høyere enn hva prosjektet har kunnet avdekke. Det er grunn til å tro at flere enn sju (1,9 %) har legemiddelproblematikk. Denne gruppen er trolig vanskeligere å avdekke enn de med alkoholproblematikk.

Prosjektet har dannet seg en oppfatning av visse fellestrekk hos personer i målgruppen.

Tap av livsledsager, familie, nettverk og helse går ofte igjen. Denne gruppens levetid alene gjør de spesielt utsatt for slike tapsopplevelser. I den grad det finnes en årsaksvirkning fra dette til utvikling av rus- eller psykisk helseproblematikk, er det derfor ikke overraskende om eldre er overrepresentert i forhold til yngre.

Prosjektet mener at kognitive utfordringer er vanligere i målgruppen enn hos andre eldre hjemmetjenestemottakere. Om dette er en effekt av eller en årsak til høyt forbruk er vanskelig å bedømme. I enkelte tilfeller virker det klart at en demens har utviklet seg som følge av alkoholvaner, i andre tilfeller virker det like sannsynlig at vedkommende har mistet oversikten over egne alkohol- eller legemiddelvaner og så uforvarende økt forbruket. Dette elementet gjør også at endring, behandling eller rehabilitering kan være ekstra utfordrende for denne gruppen.

Prosjektet har videre inntrykk av at flertallet av personene i målgruppen har hatt et høyt, men ikke nødvendigvis skadelig forbruk av alkohol lenge, som så av forskjellige årsaker har forbruket eskalert med alderdom.

Målgruppen omfatter altså personer med varierende former for nedsatt allmenntilstand eller funksjonsevne som følge av misbruk av alkohol eller legemidler. Noen har vært avhengige av rusmidler hele sitt voksne liv, andre har blitt det på sine eldre dager . Mange har økt alkoholbruken fra adekvat til skadelig i møtet med alderdommens utfordringer. Noen har ganske enkelt opprettholdt et drikkemønster som har vært adekvat tidligere, men som er blitt uheldig i kombinasjon med alder, sykdommer eller legemiddelbehov som følge av å bli gammel. Andre igjen har uten viten og vilje utviklet legemiddelavhengighet.

Utfordringer på systemnivå
Både bestillere (fagkonsulenter) og utførere (hjemmetjenestene) rapporterte et høyere oppmerksomhetsnivå mot tematikken, og til dels høyere kunnskapsnivå mot slutten av prosjektet. Prosjektet lyktes delvis i å oppnå at hjemmetjenesten rutinemessig dokumenterer observasjoner som kan tilsi alkohol eller legemiddelmisbruk. Vi lyktes også delvis i å oppnå at ansatte tar opp tema alkohol, legemidler og helse med brukere.

Bydel St. Hanshaugen tilhører sektoren til Lovisenberg Diakonale Sykehus. Her henvises personer over 67 år til alderspsykiatrien om de har psykiske lidelser, herunder rus. Distriktpsykiatriske sentre avviser personer over 67 år. Disse ivaretas av Diakonhjemmets alderspsykiatriske avdeling. De følger opp rusproblematikk i den grad pasienten har en psykiatrisk primærlidelse. Få i prosjektets målgruppe har en diagnostisert psykiatrisk lidelse.

Det har vært vanskelig for prosjektet og bydelen å benytte seg av Rusmiddeletatens institusjoner i samarbeidet med personer i målgruppen. Dette er til dels på grunn av helseutfordringer i gruppen, der det i mange tilfeller et høyt pleie- og omsorgsbehov. Prosjektet har også erfart at personer i målgruppen ikke har ønsket å benytte seg av tiltak i Rusmiddeletaten, fordi de oppfatter Rusmiddeletatens institusjoner som lavterskeltiltak for tungt belastede narkomane og alkoholikere.

Det er et kost / nytte element i lovverket med hensyn til spesialisert rusbehandling . Dette kan gjøre det vanskelig å få rett til behandling for eldre. Samtidig er det få eller ingen behandlingssteder i Oslo som har mulighet til å ta imot personer med pleie- omsorgsbehov .

For øvrig har prosjektet ikke hatt noen brukere som har vært både fysisk og psykisk i stand til å gjennomføre opphold i dagens behandlingsinstitusjoner, i tillegg til å være motivert for dette. Dette momentet er etter vår oppfatning svært interessant med henblikk på målgruppens muligheter for bistand utover hjemmetjenester og sykehjem.

Arbeid med målgruppen
Ved oppstart var fokuset i organisasjonen og også i prosjektet stor grad på hvilke tiltak som burde igangsettes hos personer i målgruppen. Samtidig var ikke tjenestene verken i posisjon til å identifisere målgruppen på en systematisk måte, eller til å kunne drøfte situasjonen med brukerne. Det har derfor vært en utfordring å flytte en del av fokuset til tidligere i tiltakskjeden, og fra eksterne tiltak til hvordan bydelens ansatte kan bidra selv.

Samtalen ble, sammen med dokumentasjon, gjort til et hovedelement i prosjektet, som et tiltak i seg selv. Korte intervensjoner, enkel veiledning eller rådgivning kan i seg selv kan ha god effekt . Samtidig er det stor tro på Tidlig Intervensjon innen rusfeltet.

Prosjektet fant at det sjelden ble snakket om alkohol- eller legemiddelmisbruk med brukere. Et økt fokus i organisasjonen på veiledning av, og samtaler med, personer i målgruppen om alkohol eller legemiddelbruk, burde være et oppnåelig og lite ressurskrevende mål for bydelen. Dette ville være en kostnadseffektiv tilnærming til et problemfelt i vekst. Alle kan tilbys og ha effekt av samtaleintervensjon, og den kan utføres av alle profesjoner innen helsefaget .

Prosjektets forståelse av samtaleintervensjon er pragmatisk. Bruker skal motta informasjon relatert til dennes helse. Informasjonen skal formidles på en respektfull måte. I praksis vil det innebære etter vår mening å være rolig, ærlig og direkte. Prosjektet har to hovedtilnærminger:

1. Enkel veiledning eller informasjonsformidling. Anvendes når det ikke passer med en mer direkte eller tidkrevende samtale, eller når bruker ikke har behov for noe mer enn ren informasjon. Kan være en innledning til en samtaleintervensjon.

2. Samtaleintervensjon. En samtale begrunnet av observasjoner av og tegn på mulig helseskadelig bruk av alkohol eller legemidler. Målet i samtalen er å gjøre bruker oppmerksom på mulige helseskader som følge av denne bruken. Formålet med samtalen er at bruker bevarer eller oppnår bedre helse og livskvalitet, gjennom å endre forbruksmønster.

Prosjektet gjennomførte ca 80 samtaleintervensjoner. Én person reagerte med avvisning. De øvrige respondert positivt eller nøytralt . Dette støttes av internasjonale studier .

Prosjektet har ikke kunnet måle effekt av intervensjon eller tiltak over tid, men har fått tilbakemeldinger fra brukere og kollegaer om at helse og livskvalitet har bedret seg etter prosjektets samtaleintervensjoner. 

Om barrierer 
Det er en rekke barrierer i prosjektarbeidet med eldre og rus som i seg selv kan ansees som interessante funn.

Det er en opplevelse av tidsmangel i alle deler av tjenestene. De ansatte, enten de er bestillere eller utførere, ser i sin hverdag ofte liten mulighet til å gjøre mer enn de allerede gjør. Både ansatte og ledere har uttrykt bekymring for om kartleggingen vil avdekke nye hjelpebehov, nye brukere og dermed nye oppgaver som ikke vil kunne følges opp.

Ansatte forteller at manglende kompetanse gjør det vanskelig for dem å forholde seg til rusproblematikk. Samtidig gjør kunnskapsmangel det vanskelig å oppdage helseskader ved overforbruk av alkohol eller legemidler. I enkelte sammenhenger har informasjon om dette også blitt møtt med skepsis, gjerne med henvisning til oppslag i media om gunstige virkninger av alkohol . Det er også ofte manglende på tro på effekt av intervensjon og rehabilitering.

Det er naturlig at hjemmetjeneste og bestiller har fokus på det de oppfatter som sine kjerneoppgaver. I eldreomsorgen dreier det seg ofte om somatiske forhold og om vanlige aldersdomsplager. At eldre mennesker har problemer med balanse eller blodtrykk, er nedstemte eller opplever kognitive vansker, er vanlig. Det er også vanlig å godta slike tilstander som en naturlig del av aldringsprosessen, og ikke behandle de . Å sette slike tilstander i sammenheng med overforbruk av alkohol eller legemidler er ikke vanlig. I en håndfull tilfeller har prosjektet blitt bedt om å la brukere med et helseskadelig forbruk ”være i fred”, fordi fokuset har vært på mer alvorlige ting, som for eksempel kreft eller sorg. En annen relevant faktor er også at effekten av prosjektets aktiviteter ikke nødvendigvis er særlig synlige for de ansatte.

For mange i hjemmetjenesten oppleves rollen som hjelper i privathjemmet som en utfordring. En befinner seg hjemme hos en privatperson, med et bestemt og begrenset oppdrag. Å ta opp brukers vaner og livsførsel kan av den ansatte oppleves som en krenkelse av bruker. Å dokumentere noe som en frykter bruker vil oppleve som ufordelaktig kan oppleves som illojalt.

Ansatte har opplevd det som et etisk dilemma hvorvidt de skal involvere seg i en brukers overforbruk av alkohol eller legemidler. Det har blitt argumentert sterkt for at særlig bruk av alkohol er et privat anliggende, som kommunal helsetjeneste ikke har rett til å involvere seg i. På samme vis har det blitt argumentert at et hensyn til total livskvalitet bør stå over en forpliktelse til å dokumentere og gi veiledning i helsespørsmål.

Noe av det kanskje mest interessante og også trolig den sterkeste barrieren prosjektet har møtt på, er opplevelsen av tabu. De fleste ansatte har en eller annen gang målbåret antagelsen at en bruker vil reagere negativt om de tar opp overforbruk av alkohol eller legemidler. Ansatte antar at bruker vil ta det som kritikk av levesett å dokumentere eller drøfte uheldige alkohol eller legemiddelvaner. De lar det derfor være, av respekt for bruker, eller av frykt for ubehag..

Mange studier har påpekt at helsepersonell ikke i tilstrekkelig grad drøfter rusmiddelbruk med pasienter . Ansatte i Bydel St. Hanshaugen er i så måte ikke alene om å finne dette vanskelig. Samtidig er det prosjektets erfaring at det er uproblematisk å ta opp alkohol eller legemiddelproblemer i et helseperspektiv. 

Om muligheter
Omfanget eldre som har eller står i fare for å utvikle helseproblemer som følge av alkohol eller legemiddelbruk er betydelig. Det avtegner seg et bilde der det er få tilpassede tiltak rettet mot prosjektets målgruppe. Det er liten oppmerksomhet mot og kunnskap om helseskader relatert til alkohol eller legemiddelmisbruk i kommunal helsetjeneste, sett i forhold til de menneskelige og økonomiske ressurser som går med til å bistå personer i målgruppen.

Det nytter med målrettet arbeid for å få alle aktører innen feltet mer oppmerksomme på, kunnskapsrike om og handlekraftige i forhold til eldre i denne gruppen. Gjennom slik innsats kan den kommunale helsetjeneste med begrensede midler ivareta mange flere brukere på en mye bedre måte enn i dag.

Utvidelse og videreførelse
Bydel St. Hanshaugen har et ønske om å videreføre satsningen på eldre med alkohol og legemiddelproblematikk. Sammen med nabobydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene er det utarbeidet en plan for spredning og utvikling av satsningen. I denne planen har også Lovisenberg Diakonale Sykehus, som de fire bydelens sektorsykehus, en sentral rolle. Kompetansesenter Rus – Oslo vil også bidra i dette eldre, alkohol og legemidler - nettverket. En søknad behandles i skrivende stund av Helsedirektoratet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Om forfatteren: 
Einar Grøndalen er prosjektleder i ”Nettverk eldre alkohol og legemidler” i bydel St Hanshaugen, Oslo.