Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Atferdsvansker hos barn

07.02.2012 | Jon Kjøbli

Studier der man har fulgt opp barn fra de er små til de har blitt voksne har vist at vinningskriminalitet, voldsutøvelse, psykiske problemer og rusproblematikk i mange tilfeller har røtter tilbake til atferdsvansker som starter i tidlig barndom (Moffitt, 2006; Moffitt & Caspi, 2001).

Atferdsvansker hos barn kjennetegnes ved aggressiv, destruktiv og opposisjonell atferd som varer over tid (Campbell, Shaw, & Gilliom, 2000). Barn med atferdvansker bryter med eksisterende regler, normer og forventninger i en slik grad at utvikling, læring og positivt sosialt samspill med andre barn og voksne blir hindret og forsinket (Ogden, 1998). Alvorlige atferdsvansker er ofte stabile over tid og uten hjelp vil så mange som 50-75 % av barn med alvorlige atferdsvansker fortsette å ha problemer som ungdommer (Nixon, 2002).

Video hvor artikkelforfatteren gir en kort beskrivelse av innholdet i artikkelen:

Utvikling og omfang av atferdsvansker

De fleste barn viser noen former for forstyrrende atferd i visse perioder som en del av deres normale utvikling, noe som kan oppfattes som forsøk på å teste grenser, etablere selvstendighet, mestre utfordringer og utvikle sosiale ferdigheter. Spesielt i de første to årene av livet kan det være ganske vanlig for barn å være opposisjonelle og aggressive (Dishion & Patterson, 2006; Keenan & Wakschlag, 2000). I tråd med dette har man funnet at barns utagerende atferdsvansker generelt går ned i aldersspennet mellom 2 til 9 år (Miner & Clarke-Stewart, 2008). Andre studier har også funnet en nedgang av atferdsvansker blant barn ettersom de blir eldre (Shaw, Gilliom, Ingoldsby, & Nagin, 2003).

Ved utgangen av barnehagen og i begynnelsen av barneskolen er atferdsproblemer ganske uvanlig blant barn. Likevel, en liten, men betydelig andel av barn fortsetter å ha alvorlige atferdsproblemer (Campbell, Shaw & Gilliom, 2000).

Andelen barn med alvorlige atferdsvansker varierer noe fra studie til studie og noen har antydet andelen barn i denne gruppen er mellom 3 til 7 prosent (Nagin & Tremblay, 1999; Moffitt, Caspi, Dickson, Silva & Stanton, 1996; Shaw et al., 2003).

Barn med mer moderate atferdsvansker, i form av lavere grad og intensitet av vansker, utgjør en noe større gruppe. Det har blitt beregnet at så mange som 5-10 % av alle barn kan tilhøre denne gruppen (Sørlie, 2000).

Når man deler inn barn i slike grupper er det viktig å huske på at dette er omtrentlige inndelinger og at barn kan bevege seg inn og ut av slike grupper i ulike faser av barndommen. Likevel kan slike kategoriseringer være informative for å få en grov idé om omfanget av atferdsvansker blant barn. Selv om det er en ganske liten andel barn som kan sies å ha alvorlige atferdsvansker, så utgjør vanskene en stor utfordring for det enkelte barn, familier og samfunnet for øvrig.

Risikofaktorer for tidlig start av atferdsvansker

I forskningslitteraturen har det blitt framsatt mange risikofaktorer for utvikling av atferdsvansker. Noen risikofaktorer for atferdsvansker inntreffer før barns fødsel og blant disse inngår mors rusmisbruk, psykiske problemer og feilernæring (Moffitt, 2006). Tidlige (dvs. de første leveårene) kjennetegn ved barn, som oppmerksomhetsproblemer, hyperaktivitet, sen motorisk utvikling og nevrologiske problemer, har også blitt knyttet til utviklingen av atferdsvansker (Moffitt, 2006). Videre har faktorer i barnets miljø (ofte omtalt som kontekstuelle faktorer) vist seg å øke risikoen for atferdsvansker. Slike risikofaktorer inkluderer foreldres rusmisbruk og psykiske helse, familiestørrelse, skilsmisse, foreldres parforhold og sosioøkonomiske faktorer, som lønn og utdanning (Beck & Shaw, 2005). Det er vel verdt å merke seg at mye av den forskningen som er ligger til grunn for disse funnene er gjort utenlands (fortrinnsvis USA), og det er behov for mer norsk forskning på dette feltet.

Patterson og kolleger har utviklet en teori for sosial interaksjon og læring som kalles for SIL modellen (Forgatch & Martinez, 1999; Patterson, 1982). Forskere bak denne innflytelsesrike teorien har hevdet at den viktigste faktoren for utvikling av atferdsvansker er samspillet mellom barn og foreldre. I korthet hevdes det i denne teorien at negativt og tvingende samspill i familier, som f. eks gjensidig negativitet mellom foreldre og barn, er en hovedårsak til at atferdsvansker utvikles. Dette skjer ved at barn lærer at aggresjon og sinne er funksjonelt fordi de får viljen sin ved å utøve slik uønsket atferd. Eksempelvis kan man tenke seg et barn som får et raserianfall fordi hun vil ha iskrem i stedet for fiskepinner. Hvis foreldrene ofte gir etter for slik atferd, lærer barnet at aggresjon og sinne fører fram for å få viljen sin. Man har funnet at familier med atferdsvanskelige barn ofte kjennetegnes med at familiemedlemmene ofte er i konflikt med hverandre. Det er altså ofte slik at både foreldrene og barna er med på å drive det negative samspillet framover. I slike familier blir aggresjon og sinne vanlige (dog kortsiktige) strategier for å få gjennomslag for sine ønsker og dermed en gjennomgående del av familielivet (Snyder & Patterson, 1995).

Innen SIL modellen blir det hevdet at de kontekstuelle faktorene som er nevnt ovenfor (f. eks skilsmisse og lønn) er viktige, men at de hovedsakelig ikke påvirker barnet direkte. I stedet blir det fremhevet at disse risikofaktorene påvirker barn indirekte gjennom foreldrene, nærmere bestemt foreldrenes evne til å utøve hensiktsmessig foreldrepraksis (se Figur 1). Hvis man f. eks tenker seg at en familie gjennomgår en skilsmisse, så vil det oppleves som en belastning for alle familiemedlemmene, og det vil i mange tilfeller redusere foreldrenes evne til å være til stede for barna sine gjennom støtte, oppmuntring og hensiktsmessig grensesetting. I SIL modellen fremholder man altså at ytre miljøfaktorer påvirker barn indirekte gjennom foreldrepraksis.

Figur 1. Modell som viser hvordan kontekstuelle faktorer (f. eks skilsmisse og konflikt i parforhold) virker inn på atferdsvansker indirekte gjennom foreldrepraksis.

Barn som vokser opp i familier der negativt samspill og aggresjon utgjør en stor del av familielivet, vil i mange tilfeller ta med seg denne atferden inn i barnehagen og skolen. Det har vist seg at barn med atferdsvansker ofte blir utstøtt av barn som ikke er atferdvanskelig og finner venner som er lik dem selv (Dishion & Patterson, 2006). I tillegg har man funnet at barn med atferdsvansker ofte har et mer negativt forhold til lærere (Snyder, 2002). På mange måter kan barnehage og skole i mange tilfeller bli en forsterkende arena for en negativ utvikling som allerede har startet i familien.

Når er atferdsvanskene alvorlige?

Voksne som er bekymret for om et barn har atferdsvansker kan vurdere dette ut i fra om de opplever at barnets vanskelige atferd ( f. eks trass, sinne, uro og aggressivitet) skiller seg mye fra andre barn (husk at det er normalt at barn viser noe problematferd). Det er også viktig å få et bilde av om voksne (f. eks foreldre) eller barn i andre arenaer også opplever at det er vanskelig å samarbeide med barnet. I tillegg bør man finne ut av om barnets vanskelige atferd har vart over tid. Ofte kan man si at den vanskelige atferden skal ha vart i ca fra et halvt år til et år før man tenker på det som atferdsvansker (Nordahl, Sørlie, Manger, & Tveit, 2005). På tross av at man som tommelfingerregel kan si at atferdsvanskene skal ha vart en viss tid før de gir grunn til bekymring, så kan det likevel i enkelttilfeller være grunn til å iverksette tiltak for et barn raskere hvis man ser at flere negative faktorer spiller sammen på samme tid. Hvis f. eks hvis atferden til barnet er ekstrem, kombinert med at foreldrenes praksis ovenfor barnet er uheldig og at negative kontekstuelle forhold rundt barnet (f. eks rusmisbruk i familien) er tilstede, så vil dette kunne gi grunn til å handle raskt.

Når man vurderer om et barn har atferdsvansker er det også viktig å vurdere om barnet har gjennomgått noen negative livshendelser i den senere tiden. Hvis et barn nylig har opplevd f. eks en skilsmisse så kan det tenkes at denne hendelsen har utløst den vanskelig atferden. I slike situasjoner kan det være lurt å se problematferden i lys av den negative livshendelsen og løpende observere barnet for å vurdere om atferden normaliserer seg. Gjør den ikke det kan det være god grunn til å få igangsatt et tiltak for å hjelpe barnet. For mer inngående beskrivelser, definisjoner og utdypinger av atferdsvansker, kan boken ”Atferdsproblemer blant barn og unge: Teoretiske og praktiske tilnærminger” av Nordahl, Sørlie, Manger og Tveit (2005) anbefales.

Alt i alt kan man si at det er når problematferden er intens, tilstede i forskjellige arenaer og varig, at den gir grunn til å mistenke at man har å gjøre med alvorlige atferdsvansker. Det er altså viktig å gjøre en helhetsvurdering av barnets atferd før man med en viss grad av sikkerhet kan vurdere graden og omfanget av atferdsvanskene. Hvis man etter å ha gjort en vurdering av barnets atferd og er bekymret, vil det være lurt å finne ut hvilke tiltak som er tilgjengelige ved den kommune eller tjenestested man tilhører slik at barnet kan nyttiggjøre seg av tiltaket.

Referanser

Beck, J. E. & Shaw, D. S. (2005). The influence of perinatal complications and environmental adversity on boys' antisocial behavior. Journal of Child Psychology and Psychiatry and Allied Disciplines, 46, 35-46.

Campbell, S. B., Shaw, D. S., & Gilliom, M. (2000). Early externalizing behavior problems: toddlers and preschoolers at risk for later maladjustment. Developmental Psychopathology, 12, 467-488.

Dishion, T. J. & Patterson, G. R. (2006). The development and ecology of antisocial behavior in children and adolescents. In D.Cicchetti & D. J. Cohen (Eds.), Developmental psychopathology: Risk, disorder, and adaptation (2 ed., pp. 503-541). New York: Wiley & Sons.

Forgatch, M. S. & Martinez, C. R. (1999). Parent management training: A progam linking basic research and practical application. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 36, 923-937.

Keenan, K. & Wakschlag, L. S. (2000). More than the terrible twos: The nature and severity of behavior problems in clinic-referred preschool children. Journal of Abnormal Child Psychology, 28, 33-46.

Miner, J. L. & Clarke-Stewart, K. A. (2008). Trajectories of externalizing behavior from age 2 to age 9: Relations with gender, temperament, ethnicity, parenting, and rater. Developmental Psychology, 44, 771-786.

Moffitt, T. E. (2006). Life-course-persistent versus adolescence-limited antisocial behavior. In D.Cicchetti & D. J. Cohen (Eds.), Developmental psychopathology: Risk, disorder and adaptation (2 ed., pp. 570-598). New Jersey: John Wiley & Sons.

Moffitt, T. E. & Caspi, A. (2001). Childhood predictors differentiate life-course persistent and adolescence-limited antisocial pathways among males and females. Development and Psychopathology, 13, 355-375.

Moffitt, T. E., Caspi, A., Dickson, N., Silva, P., & Stanton, W. (1996). Childhood-onset versus adolescent-onset antisocial conduct problems in males: Natural history from ages 3 to 18 years. Development and Psychopathology, 8, 399-424.

Nagin, D. & Tremblay, R. E. (1999). Trajectories of boys' physical aggression, opposition, and hyperactivity on the path to physically violent and nonviolent juvenile delinquency. Child Development, 70, 1181-1196.

Nixon, R. D. V. (2002). Treatment of behavior problems in preschoolers: A review of parent training programs. Clinical Psychology Review, 22, 525-546.

Nordahl, T., Sørlie, M.-A., Manger, T., & Tveit, A. (2005). Atferdsproblemer blant barn og unge: Teoretiske og praktiske tilnærminger. Bergen: Fagbokforlaget.

Ogden, T. (1998). Elevatferd og læringsmiljø : læreres erfaringer med og syn på elevatferd og læringsmiljø i grunnskolen. Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Patterson, G. R. (1982). A social learning approach: Coercive family process. (vols. 3) Eugene, OR: Castalia Publishing Company.

Shaw, D. S., Gilliom, M., Ingoldsby, E. M., & Nagin, D. S. (2003). Trajectories leading to school-age conduct problems. Developmental Psychology, 39, 189-200.

Snyder, J. (2002). Reinforcement and coercion mechanisms in the development of antisocial behavior: Peer relationships. In J.J.Snyder, J. B. Reid, & G. R. Patterson (Eds.), Antisocial behavior in children and adolescents : a developmental analysis and model for intervention (pp. 101-145). Washington, DC: American Psychological Association.

Snyder, J. J. & Patterson, G. R. (1995). Individual differences in social aggression: a test of a reinforcement model of socialization in the natural environment. Behavior Therapy, 26, 371-391.

Sørlie, M. A. (2000). Alvorlige atferdsproblemer og lovende tiltak i skolen: En forskningsbasert kunnskapsstatus. Oslo: Praxis forlag.