Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Barnevern og rus

20.11.2009 | Tore Andreassen

 – har vi ikke lært noe?

Media har den siste tiden fokusert på barnevern og rus. Det hele startet med en tragisk hendelse hvor en 17 år gammel jente døde av lightergass. Da det viste seg at hun bodde alene i en leilighet i regi av barnevernet, kom fokus på manglende tilsyn fra Fylkesmannen.

Debatten har deretter fortsatt med fokus på rus i barnevernsinstitusjoner, og på ungdommer som starter sitt rusmisbruk under opphold i institusjon. Underveis i debatten er det også fremmet krav om at statsråden bør gå av som resultat av det som avdekkes.

Debatten har tatt mange retninger. Enkelte tema er klart berettiget og bidrar til debatt og fokus på områder som kan og bør bli bedre. Andre tema er relevante, men gis kanskje en størrelse som de ikke fortjener. Eksempelvis er manglende tilsyn med den aktuelle leiligheten fra Fylkesmannen en relevant problemstilling, men dersom Fylkesmannen hadde hatt tilsyn ville dette innebåret 4 besøk i løpet av året. Det er lite trolig at dette ville hatt noen som helst betydning for utfallet. Andre problemstillinger som reises er derimot svært sentrale. Dette gjelder blant annet intervjuer med ungdommer som forteller at de har begynt sitt misbruk under opphold i institusjoner, og opplysninger om at ansatte ikke oppdager eller griper inn i forhold til rusmisbruk i institusjoner.

Media fremstiller avsløringene som nye og oppsiktsvekkende. Dette er langt fra virkeligheten. Det har jevnlig opp gjennom årene blitt publisert lignende historier og undersøkelser som viser at når ungdommer uten rusproblemer plasseres sammen med ungdommer som har rusproblemer, så medfører dette en risiko for smitte-effekt. En undersøkelse av plasseringer på -90 tallet utført av Barnevernets Utviklingssenter i Midt-Norge ble presentert med overskriften ”Barnevern – rekruttering til helvete” (Tjelflaat, 2004). For flere av ungdommene ble tiden på barnevernsinstitusjon en inngangsport til alvorlig kriminalitet og rusmisbruk. ”Før oppholdet var jeg imot rus, men jeg lærte meg å ruse meg der », fortalte ei jente. En annen ungdom la til: «Det var for fritt. Jeg hadde en hel kasse øl på rommet mitt uten at noen sa noe». Disse beskrivelsene kunne like gjerne vært hentet fra dagens mediedebatt og ”avsløringer”. Det er derfor betimelig å stille spørsmålet: ”Har vi ikke lært noe?”

Sentrale problemstillinger:
To viktige områder blir stående igjen i debatten; Ungdommer ruser seg i barneverninstitusjoner, og noen ungdommer har startet sin ruskarriere under opphold i barnevernsinstitusjoner. Problemstillingene som følger av dette berører flere områder. Det ene er spørsmålet om kontroll. I hvilken grad er det mulig å ha kontroll over ungdommer i institusjon eller å forhindre bruk av rusmidler? Har personalet tilstrekkelige muligheter ut fra gjeldende forskrifter til å kontrollere ungdommene? Vil økt kontroll bidra til reduksjon av problemet? Det andre spørsmålet gjelder hvilke ungdommer som bør plasseres i institusjon, og hvilke som bør få hjelp på andre måter, og ikke minst, hvilke ungdommer bør ikke plasseres sammen.

Som vanlig ved slike ”avsløringer” kommer ønsket om mer kontroll, enten gjennom bruk av lukkede institusjoner eller gjennom økt mulighet for bruk av tvang i forskrifter. I Sverige har man i mange år benyttet såkalte ”slutna” eller lukkede barneverninstitusjoner. En undersøkelse i 2005 fant imidlertid at mange ungdommer brukte mer narkotika etter opphold ved de statlige ungdomshjemmene enn de gjorde før plasseringen. En tredjedel begynte oppholdet rusfrie men var tunge narkotikamisbrukere ett år etter utskrivning (SiS, 2005). Generaldirektør for Statens Institutionsstyrelse forklarte dette med at ungdommene snakket mye med hverandre om narkotika og lærte av hverandre. Også rapport fra Brottsforebyggende Rådet i Sverige i 2008 viste at 8 av 10 ungdommer i ”slutna” institusjoner tilbakefaller til rus eller kriminalitet etter utskrivning fra institusjon.

Her er vi kanskje ved den virkelige utfordringen. Kontroll og lukkede institusjoner kan kanskje redusere rusmisbruk i den tiden ungdommene befinner seg på institusjon, men kan ikke forhindre at ungdommene kommuniserer med hverandre og påvirker hverandre. Kontroll alene forandrer heller ikke atferd over tid. Når kontrollen oppheves returner problemene igjen. Varig forandring av atferd skjer ikke før vi har lykkes med å integrere ungdommene i et normalt dagligliv ute i samfunnet hvor de fungerer i arbeid eller skole og beveger seg i miljøer som ikke preges av rusmisbruk eller kriminalitet. Hvordan er dette mulig å oppnå fra en lukket institusjon?

Finnes det ingen ting vi kan gjøre?
Lukkede institusjoner synes ikke å være løsningen. Men det er mulig å oppnå god kontroll over rusmisbruk også i åpne institusjoner. Dette har en del av de norske kollektivene vist i mange år. Enkelte av disse kan også vise til evalueringer med positive resultater. Det er nødvendig at personalet etterstreber kontroll av ungdommenes rusmisbruk gjennom de midler en har til rådighet, herunder tett samvær med ungdommene, bruk av ransakinger ved mistanke, bruk av urinprøver, beslaglegging av mobiltelefoner når disse brukes til planlegging av rømming eller rusing, og kontroll av hvor ungdommene befinner seg når de er utenfor institusjonen. Dette gir dagens forskrifter anledning til. Forskriftene stiller riktignok krav om individuell vurdering ved slike begrensninger og at begrensningene skal opphøre når det ikke er behov for dem. Noe annet skulle da også bare mangle. Hvorfor begrense noe som ikke er nødvendig? Unødvendig kontroll skaper motstand og er lite motiverende for forandring. Muligens er det slik at en del institusjoner ikke tar i bruk eller ikke forstår de muligheter som forskriftene faktisk gir? Da kan forskriftene lett bli en hindring for utøvelse av nødvendig kontroll.

Selv om kontroll av rusmisbruk er viktig, er ikke kontroll alene tilstrekkelig for varig forandring av rusmisbruk. Det må derfor også fokuseres på forandring av ungdommenes forhold til rus gjennom motivasjonsarbeid, bevisstgjøring og holdningspåvirkning, og trening i strategier for å unngå rus. Det er imidlertid lite støtte i forskning for at individfokus og institusjonsopphold i seg selv er tilstrekkelig for varig forandring dersom det ikke også rettes fokus mot systemiske forhold utenfor institusjonen og på hva som skjer etter utskriving. Dersom man lykkes med å bryte eller forhindre kontakt med rusmiljøer og i stedet etablere kontakt med rusfrie miljøer og aktiviteter utenfor institusjonen, bedres muligheter for positiv påvirkning fra andre rusfrie ungdommer. Institusjonene må derfor ha et tydelig og målrettet fokus mot slike aktiviteter.

Når ungdommen utskrives fra institusjonen må det fokuseres på forhindring av re-etablering av kontakt med rusmiljøer og gis støtte til positiv fungering i dagliglivet, både på fritiden og gjennom fungering i skole eller arbeidssituasjon. Oppfølging etter avsluttet institusjonsopphold regnes som kritisk faktor for å lykkes med varig forandring.

Bruk av institusjon som tiltak?
Rusmisbruk er et generelt problem for mange ungdommer med atferdsvansker. Internasjonalt er risiko for negativ utvikling ved plassering i institusjon sammen med andre ungdommer med problematferd en kjent problemstilling. Ungdommer lærer av hverandre, både i og utenfor institusjoner. Ved samling av ungdommer i institusjon er det alltid en risiko for at ungdommer lærer rusatferd av hverandre. Fenomenet er kjent som ”avvikstrening”. Omfattende litteratur peker på dette problemet og retter en generell advarsel mot bruk av tiltak som samler ungdommer med problematferd (Dodge, Dishion og Lansford, 2006). Dersom dette likevel er nødvendig ut fra kontrollhensyn, så bør oppholdet være kortest mulig og inkludere oppfølging etter utskrivning.

Når ungdommer med ulik problematikk plasseres sammen i institusjon, så lærer man av hverandre og det er ofte ikke positiv atferd som læres. Dersom man plasserer ungdommer uten rusproblematikk sammen med ungdommer som bruker rusmidler, risikerer vi at de påvirkes negativt både holdningsmessig og atferdsmessig i forhold til rus. En viktig konklusjon fra den forskning som finnes, er at vi ikke bør blande ungdommer med ulik alvorlighetsgrad i sin problematikk. Bruk av institusjoner anbefales kun for de ungdommene som ikke profiterer på andre typer tiltak, og det anbefales ikke å blande ulike problemgrupper i en og samme institusjon (Lowenkamp og Latessa, 2004;2008). Ungdommer som synes å profitere best på institusjonstiltak er de som allerede har utviklet alvorlige problemer, og som har falt ut av skole og positive jevnaldermiljøer. Ved plassering av andre ungdommer bryter vi de positive påvirkningsfaktorene de har i hjemmemiljøet, og tilbyr dem i stedet økt kontakt med ungdommer med alvorligere problematikk i institusjonsmiljøet.

Har vi lært noe?
Har vi så ikke lært noe siden 90-tallet? Jo, vi har lært mye. Vi vet mye i dag om hvordan det ikke bør være og om hvordan det bør være. Vi vet at samling av ungdommer i institusjoner kan øke problemene, og har nå større fokus på hjemmebaserte tiltak. Vi har mer fokus på at tiltak skal ha støtte for effekter og på såkalt ”evidensbaserte” tiltak. Vi har fått en del nye tiltak som har støtte i forskning for at de bidrar til forandring av problematferd, enten det gjelder rus eller andre atferdsproblemer. Vi har fått et statlig barnevern som er godt i gang med å utvikle barnevernstiltak i retning av ”det som virker”. At vi likevel får medieoppslag om rusproblematikk i barneverninstitusjoner er kanskje mer et utslag av hvor utfordrene dette arbeidet er og hvor vanskelig det er både å forandre praksis og å omgjøre kunnskap til praksis. Det er også en stor utfordring å kombinere ny kunnskap og det ”evidensbaserte” fokus uten å miste god erfaringsbasert praksis. Som tidligere nevnt har blant annet enkelte ruskollektiver både mestret ungdommenes rusmisbruk, og vist til positive resultater. Det bør være mulig både å beholde det gode erfaringsbaserte og å integrere ny forskningsbasert kunnskap i kombinasjon. Den siste tidens medieoppslag viser imidlertid at det enda er mye utviklingsarbeid å gjøre.

Referanser:
Dodge, K. A., Dishion, T. J., & Lansford, J. E. (Eds.). (2006). “Deviant peer influences in programs for youth, problems and solutions”, New York: Guilford

Lowenkamp, CT & Latessa, EJ. (2004). "Residential community corrections and the risk principle: Lessons learned in Ohio", I Ohio Corrections Research Compendium, Vol. II, Columbus, OH: Ohio Department of Rehabilitation and Corrrection.

Lowenkamp, CT & Latessa, EJ. (2008). The Risk Principle in Action: What Have We Learned From 13,676 Offenders and 97 Correctional Programs?

SiS-rapport (2005). Publisert på Drugnews nyhetsside, ”Flera unga börjar missbruka efter vård”, Sverige

Tjelflaat, Hyrve og Henrik Solhaug (2004). ”Barnevernsinstitusjonen: nødvendig men ikke god nok”, Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge, BUS