Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Barnevernets oppgaver

20.12.2009 | Inge Kvaran

Forståelsen av innholdet i begrepet barnets beste endrer seg over tid, og vil også være gjenstand for diskusjon ut fra hvilket perspektiv en velger. Barnekonvensjonen angir hva som må ligge til grunn for å sikre barn en trygg og god oppvekst, og er en viktig rettesnor. Barnets beste er det prinsippet som skal ligge til grunn for alle avgjørelser som tas, og skal veie tyngre enn hensynet til andre når det gjelder avgjørelser om barnets liv.

Barn er pr. definisjon avhengig av sine omgivelser for å ha det godt her og nå og for å ha et godt grunnlag for utvikling mot voksenlivet. De er dermed avhengig av at de som tar beslutninger som innvirker på deres liv gjør dette på en best mulig måte, og best mulig omsorg for barn avgjøres derfor etter en sammensatt vurdering.

Å ta konsekvensen av hva som er barnets beste, vil noen ganger være annerledes enn det foreldre ønsker eller mener er best for sin egen del. Slike avveininger er noe av det mest krevende oppgavene barnevernet står overfor, og barnevernets arbeid med å gi foreldre støtte og oppfølging i denne vanskelige situasjonen er en særdeles utfordrende oppgave.

Utsatte barn

De aller fleste barn i Norge har gode levekår, oppvekstforhold og omsorgssituasjon. Noen av de viktigste risikofaktorer som gjør at barn og unge blir utsatte er: fattigdom, mobbing i skolen og fritiden, utsatt eller vitne til vold, at en eller begge foreldrene har en psykisk sykdom, spesielt negativt utslagsgivende er psykoser og personlighetsforstyrrelsene; anti-sosial, borderline og vedvarende depresjoner, samt foreldrenes rusproblemer.

Det er ikke diagnosen som foreldrene har eller rusproblemene i seg selv som er utslagsgivende eller avgjørende hvordan barna har det, men konteksten barnet lever i og foreldrenes omsorgsutøvelse. Det er heller ikke slik at alle barn som opplevde disse negative oppvekstforholdene trenger hjelp. Barns sårbarhet og resiliens er ulik og det er mange forskjellige faktorer både i familien, nettverket og nærmiljø som påvirker barnets omsorgssituasjon. Sentrale beskyttelsesfaktorer hos barn kan være personlige og sosiale egenskaper knyttet til barnet eller foreldrenes levekår, god omsorgskompetanse og til sist gode faktorer knyttet til oppvekstmiljøet, slik som nabolag, skole og aktiviteter i fritiden.

Noen forhold for utsatte barn:

  • 60000 barn og unge lever under EUs fattigdomsgrense
  • 20 % av barn og unge får en lettere eller tyngre psykisk sykdom i løpet av oppveksten
  • 300000 barn lider under foreldrenes psykiske sykdom og rusmiddelbruk
  • 100000 barn utsettes for vold årlig
  • 8, 2 % av elevene i grunnskolen blir mobbet i løpet av grunnskolen
  • 15 % av jentene og 7 % av guttene utsettes for alvorlige seksuelle overgrep
  • 10 % av alle barn i Norge får hjelp av barnevernet i løpet av oppveksten fram til de er 18 år (UNDP rapport 2006).

Hvem henvender seg til barnevernet

Fra 1996 til 2006 økte antall meldinger til barnevernet fra 20800 til 34084. Det er en økning på 64 prosent. Samtidig har antall henleggelser av meldinger holdt seg nesten stabilt, noe som betyr en kraftig økning av antall barn med tiltak i barnevernet.

Av meldinger til barnevernet som fører videre til undersøkelse kan vi se hvem som melder til barnevernet (SSB, 2006). Den største gruppa er mor/far 19 %, som for mange er overraskende. Deretter kommer, politi 11 % barneverntjenesten 10 %, skole 10 %, Barnevernsvakta 7 %, lege/sykehus og helsestasjon 5 %, BUP/voksenpsykiatri og sosialkontortjenesten 4 %, familie for øvrig, naboer og barnehage alle 3 %, barnets selv og PPT 2 % og andre 12 %

For det første er det viktig for barnevernet å komme tidlig inn. Derfor er det selvfølgelig bekymringsfullt at barnevernet får så få meldinger først og fremst fra barnehagen, men også fra helsesøster og skolen. Nesten samtlige barn oppholder seg store deler av dagen i disse institusjonene hvor personalet skal ha en pedagogisk utdannelse, og hvor virksomheten skal være under tilsyn og kvalitetssikret.

Det kan være vanskelig å melde bekymring for et barn til barnevernet når en skal samarbeide med foreldrene daglig eller ofte. Det er alltid en fordel om man kan melde til barnevernet med foreldrenes samtykke. En må forsøke å forklare familiene at barnevernet kan utløse hjelp og støtte. Verre er det selvfølgelig når foreldrene ikke innser at familien har problemer, og underrapportering skyldes nok ofte frykt for foreldrenes reaksjoner. Derfor handler dette om holdninger og etikk, og om man inntar et voksenperspektiv framfor et barneperspektiv.

Det er også nesten fravær av barn som selv tar kontakt med barnevernet, og det trengs en kraftig forbedring av informasjon og tilgjengelighet for barna og de unge. Slik jeg ser det er terskelen for å melde bekymring til barnevernet for høy både fra offentlige instanser og private. Holdningen bør være at det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite. Det er opp til barneverntjenesten å ta avgjørelse i saken. Eventuelt bør en ta en telefon til barneverntjenesten for å drøfte saken anonymt.

Hvor mange får hjelp og hvilken hjelp?

Det har vært en kraftig økning av antall barn med tiltak i barnevernet, fra ca. 20000 i 1996 til 42626 i 2007. De aller fleste barna mottar ulike hjelpetiltak, alt fra opphold i besøkhjem til økonomisk støtte, plass i barnehage eller oppfølging av miljøarbeider/støttekontakt. Den kraftige økningen av barn som får slike hjelpetiltak er hovedforklaringen på den sterke veksten i antall barnevernsbarn. Men det er også et økende antall barn, ca. 10 500 hvorav de fleste er plassert i fosterhjem, som opplever å være i barnevernets omsorg. Imidlertid er det også en økning av antall barn, ca. 3000, som er på ulike typer institusjoner. Etter min mening, og jeg antar blant det politiske flertall, er det ikke bare negativt at flere barn får hjelp fra barnevernet. Intensjonen med den nye barnevernsloven, som kom i 1992, var nettopp at flere barn skulle få hjelp og til rett tid.

Hvordan går det med barnevernets barn

Noen tall fra den nylig framlagte Nova-rapporten ”Barnevernsklienter i Norge 1990- 2005” , viser at 34 % av tidligere barnevernsbarn har høyere utdanning enn videregående grunnutdanning (11. og 12. trinn) mot 80 % av normalbefolkningen. 55 % av barnevernsgruppa har bruttoinntekt under 200000 mens 35 % har så lav inntekt i sammenlikningsutvalget. 70 % av barnevernsbarna har mottatt sosialhjelp en eller flere ganger, 12 % har mottatt sosialhjelp i sammenlikningsutvalget. Etter fylte 18 år har nesten 70 % av barnevernsbarna vært registrert arbeidsledige.

Barnevernsbarna er en selektert gruppe som har et mye dårligere utgangspunkt enn resten av befolkninga. Blant foreldrene til barna er det mange flere som har mottatt sosialhjelp, det er større andeler ugifte og skilte, flere med lav utdanning og lav inntekt enn resten av befolkningen. At det er så store forskjeller mellom barnevernsbarna og sammenlikningsutvalget i Nova-rapporten, tyder på at barnevernet treffer med å fange opp de mest vanskeligstilte og utsatte barna i samfunnet.

Aktuelle diskurser i barnevernet

Etter min mening er det biologiske prinsipp, som ble vektlagt i St. meld nr. 40 (2001–2002) hvor det står: … «tilknytning til de biologiske foreldrene i seg selv er en ressurs for barnet», som har hatt størst påvirkning på barnevernets tenkning de siste årene.

Den økte satsingen på den biologiske familien har ført at barnevernet i for stor grad satset for mye og for lenge på forebyggende tiltak i stedet for at barnevernet burde overta omsorgen for flere barn. Forskning viser at det er de barna som får hjelp av barnevernet mens de er små, som klarer seg best.

Barnevernets og spesielt BUF- direktoratets ensidige fokus på hjemmebaserte tiltak og fosterhjem har gått på bekostning av utvikling av institusjonstilbudet for utsatte barn og unge. Nedbyggingen av institusjonstilbudet handler i første rekke om økonomi fordi familiebaserte tiltak eller en fosterhjemplass er billigere enn institusjon. Det er en ideologisk dreining mot en familietenkning. Fosterhjem kan være et godt tilbud for mange, men mange barn har så store relasjonsskader at fosterhjem kan være skadelig. Det er altså ikke slik at hvis man ikke kan være hos sin biologiske familie, så er en fosterfamilie det beste alternativet. Det vet vi fordi mange fosterhjem sprekker, da familien ikke klarer belastningene.

De siste årene har også nesten halvparten av plasseringene i fosterhjem og institusjoner vært akuttplasseringer. Utviklingen er ønsket; målet har vært færre omsorgsovertakelser og middelet har vært økt satsing på forebygging og hjelpetiltak. Når akuttplasseringer øker har tydeligvis ikke hjelpetiltakene vært gode nok, ikke godt nok evaluert eller barnevernet har blitt preget av de ideologiske strømningene som har dominert feltet siden 2002.

Atferd eller sosioemosjonelle problemer

Til slutt vil jeg kommentere debatten som omhandler barn med atferdsproblemer, og om tidlig intervenering og behandling. I denne sammenhengen blir i all hovedsak bare et syn på atferdsproblemer presentert, som noe medfødt og knyttet til barnets egenskaper og diagnosen ADHD. Dette er både etter mitt syn og forskning en snever oppfattelse av problemer knyttet til atferdsproblemer. Disse kan også sees som miljøpåvirket og symptomer på manglende omsorg, emosjonelle problemer eller mishandling. Oftere enn atferdsproblemer vil bekymringer knyttet til mindre barn være relatert til omsorgsvikt hvor foreldrene har rusproblemer, psykiske problemer eller hvor fattigdom er en viktig forklaring på familiens ofte sammensatte problemer. Disse problemene bør barnehagen og andre instanser i større grad kunne oppdage, og ha et åpent forhold både til foreldrene og barnevernet.

Diagnosen f. eks. atferdsvanskelig fører ofte til en vektlegging av atferdskontroll og er med på objektgjøre barna. En alternativ innfallvinkel vil være å se på tilknytningsforhold, sosio-emosjonelle forhold, utviklingsstøtte, risiko- og beskyttelsesfaktorer.

Endringer i barnevernsloven

Forslagene til endringer i barnevernsloven, som nylig ble sendt ut av Barne- og likestillingsdepartementet, omfatter mange forhold, som retten til ettervern etter fylte 18 år, lovfesting av individuell plan og plikt for barnevernstjenesten til å gi tilbakemelding til dem som melder bekymring for barns situasjon til barnevernet. I dette innlegget vil jeg imidlertid sette fokus på tre av forslagene: Økt bruk av adopsjon som barnevernstiltak; når foreldrene ikke kan gi god nok omsorg på varig basis og når barnet har fått meget sterk tilknytning til nye mennesker og nytt miljø der det er, noe som medfører at flytting kan gi barnet alvorlige problemer. Strengere krav til omsorgsevne før tilbakeføring etter omsorgsovertakelse; det foreslås at man innfører et krav om at omsorgsovertakelse ikke skal oppheves dersom det foreligger reell tvil om at omsorgen vil være forsvarlig. Lovfestet plikt til evaluering av hjelpetiltak; det foreslås å lovfeste en plikt for barnevernet til regelmessig å evaluere igangsatte hjelpetiltak. Om hjelpetiltakene ikke fungerer etter sitt formål, må omsorgstiltakene vurderes for å unngå at barn blir værende for lenge under skadelige forhold.

Barne- og likestillingsminister Huitfeldt skal derfor ha ros for å ta opp til diskusjon og utfordre det biologiske prinsippets hegemoni i barnevernet, at barnevernet kommer for sent inn og at det gjennomføres for få omsorgsovertakelser. Barnevernet er helt avhengig av tillit og legitimitet i befolkningen og støtte fra politisk hold hvis de skal kunne utføre sitt arbeid med å hjelpe utsatte barn og unge. Samtidig må en skille mellom hva som er ideologibasert og hva som er kunnskapsbasert. Barne- og likestillingsdepartementets forslag til endringer i barnevernsloven er et modig skritt i riktig retning.