Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Fattigdom og reproduksjon av fattigdom i Norge

08.01.2013 | Karin Gustavsen

I påvente av arbeid, på vei mot arbeid, eller for de som ikke kan være i arbeid, må vi nå sørge for at den offentlige inntektssikring folk bli avhengig av, ikke holder folk i fattigdom.  Det bidrar til uhelse og fornedrelse både for voksne og barn. Og det utsetter barn og unge for påkjenninger som kan sette dem ute av stand til å være aktive samfunnsdeltagere som voksne. Denne samfunnsskapte sosiale reproduksjonen, kan vise seg å bli en av våre verste unnlatelsessynder når historien skal felle sin dom over både norsk og europeisk oppvekst- og velferdspolitikk.

Fattigdom, ulikhet og helse
Livet er kort der livskvaliteten er dårlig. Der fattigdom, sosial utstøting og diskriminering forårsaker motgang og krenkelse, koster det menneskeliv. Jo lengre tid mennesker lever under dårlige betingelser, jo mer sannsynlig er det at de rammes av en rekke helseproblemer.

I Norge har vi en betydelig sosial ulikhet i helse (1). Mål på helse er i denne sammenheng dødelighet, forventet levealder, sykelighet, selvopplevd helse, livsstil og bruk av trygdeytelser. Ulikheten ser ut til å være stabil eller svakt økende. Helseforskjeller berører ikke bare bestemte yrkesgrupper, de fattigste eller de med kortest utdanning. Studier tyder tvert imot på at det er en kontinuerlig økning i helseplager med synkende sosioøkonomisk status gjennom hele befolkningen. Helseforskjellene danner med andre ord en gradient. De som befinner seg lavets på den sosioøkonomiske stige, her målt ved inntekt, utdanning og arbeid, kommer dårligst ut. Det er i denne gruppen vi finner de fattige i Norge. I tillegg til den direkte effekten av å være fattig, utsettes helsen også indirekte ved å leve i lokalsamfunn som preges av vanskelige levekår, høy arbeidsledighet, dårlige boligforhold og et dårlige utemiljø.

Fattigdom medfører også en opplevelse av underlegenhet og skam og derved lav selvfølelse og dårlig selvbilde. Underlids (2005) viser bl.a at fattige føler skyld og skam fordi de ikke klarer seg uten økonomisk hjelp fra staten, mange kvier seg for å søke om sosialhjelp og de fleste føler de blir negativt vurdert både når det gjelder personlighetstrekk og egenskaper. De mener andre oppfatter dem som verdiløse, late, arbeidssky, kravstore, mislykkete, dumme og udugelige, altså en sterk følelse av vanære og devaluering. En pågående internasjonal studie der professor Ivar Lødemel leder den norske delen, viser tilsvarende funn (2).

Barneperspektivet
Barn som lever i familier der voksne har det slik som rapportert i Underlids og Lødemels studier, skal håndtere både fars og mors bekymringer og egne barndomsbekymringer. En rekke studier har vist at barn og unge i Norge opplever fattigdommen direkte i sin hverdag,  slik ei 9 år gammel jente fortalte i 2011: Jeg merker at vi har lite penger. Jeg ønsker meg et penal, men jeg kan ikke få nytt, jeg har et gammelt penal. Jeg tenker mest på bursdagen min (6 mnd til). For man må ha bursdag! Da får man besøk, og så får man gaver. Jeg vet hva bekymre seg betyr. Jeg bekymrer meg for bursdagen min og for om vi kan feire den sånn som jeg drømmer om (far får tårer i øynene og hvisker til oss at det bekymrer han seg for også) ( Gustavsen mfl 2012).

En kunnskapsgjennomgang av barnefattigdom i Norge, viser også at barn og unge som rammes av fattigdom kan oppleve dette ulikt og de er ikke en ensartet gruppe (Larsen og Seim 2011). Men det er noen felles kjennetegn ved deres opplevelser av fattigdom. Dette dreier seg især om mangel på mulighet for deltagelse på fritidsarenaer, de mangler i større grad vanlig utstyr og har en opplevelse av å være mindre verd enn andre (se også Stolanowski og Gustavsen Tvetene 2005, Ridge 2002, Hjelmtveit 2008). 

I NOVAs studie av barn fra lavinntektsfamilier fant man at barn i mindre grad enn foreldrene opplevde fattigdommen direkte på kroppen (Sandbæk (red) 2008). Dette viser blant annet at foreldre strekker seg lagt for å beskytte sine barn. Der fattigdommen opptrer over tid, vil det imidlertid ikke være mulig å beskytte barna, de kjenner og føler hverdagens mange forsakelser direkte på kroppen. 

Flere nordiske studier har vist at barn og unges helse er sosialt skjevt fordelt. Med data fra alle de nordiske landene viste Grøholt og medarbeidere at forekomsten av flere kroniske barnesykdommer former en sosial gradient (Grøholt mfl. 2001 og 2003). Studiene viste høyere forekomst av astma, allergi og eksem hos barn i familier med lavest sosioøkonomisk status. Studiene viste også høyere forekomst av hodepine, magesmerter og ryggsmerter hos barn i familier med lavt utdanningsnivå og lav husholdningsinntekt.

Dr. med Ole Ricard Haavet har vist hvordan fattigdom er en alvorlig trussel mot barn og unges helse på kort og lang sikt.  Han viser at helsa er truet av den virkning stress knyttet til fattigdom i oppveksten har på utvikling av hjerne og immunapparat. Denne type stress er vist å resultere i svekkede kognitive funksjoner, økt risiko for infeksjoner, hjerte- og karsykdommer, diabetes type II og kreft.  Stress på grunn av fattigdom kan ha ulik karakter. En type er ikke å ha råd til å delta sosialt. En annen type er negative livserfaringer, hvor antallet er vist å øke med økende fattigdom. Effekten av stress er avhengig av varigheten. Studier tyder på at dårlige oppvekstvilkår virker inn på helsen senere i livet. Jo flere negative livserfaringer et barn eller en ungdom opplever, desto større risiko for hjertesykdom, kreft, kronisk lungesykdom, depresjon og selvmord i voksen alder (Gustavsen 2011). Haavet fremholder at å utrydde barn og unges fattigdom vil løse store helseproblemer og trolig ha en netto samfunnsøkonomisk gevinst (3) 

Velferdsordningenes paradoks
Forskning har altså dokumentert at et liv i fattigdom fratar folk selvbilde og troen på egne ressurser. Barn og unge som lever i hushold som kategoriseres som fattige, blir selv utsatt for betydelige påkjenninger, som kan ha svært negative virkninger under oppvekt og i voksenlivet. Til tross for kunnskap om dette, og som vi nå har ervervet gjennom hele 2000 – tallet, velger vi i Norge å opprettholde offentlig inntektssikring på så lavt nivå at folk lever under regjeringens egen fattigdomsgrense.  Disse offentlige ytelsene er ytelser som, da folketrygdlovgivningen og sosiallovgivningen ble etablert på 1960 tallet, var ment å skulle beskytte folk fra fattigdom.

Dette er et av velferdsordningens største paradokser: De ytelsene som skulle beskytte mot fattigdom, leder til fattigdom. Og det kan også føre til varig fattigdom ved at helsen blir dårligere, noe som gir nedsatt arbeidskapasitet. I tillegg fører skamfølelse til fare for devaluering og isolasjon. Så om politikere og andre er bekymret for at høyere stønader skal gjøre det for attraktivt å motta offentlig støtte med den konsekvens at folk ikke vil jobbe, er det altså dè facto det samme som skjer når ordningene fører til fattigdom ved at avstanden til arbeidslivet øker. Dette er en annen av velferdsstatsordningenes store paradoks og viser også at det ikke kan være en rasjonell begrunnelse for å holde ytelsene på fattigdomsnivå. Hva er det da som kan forklare at besluttende myndigheter holder fast ved den velferdspolitikk i arbeidslinja som låser folk i fattigdom?  Det er selvsagt mange forklaringer. Jeg vil her peke på to dimensjoner. 

Om menneskesyn og fattigdomsbekjempelse
Om vi ser på argumentasjonen som benyttes i debatten, kan vi skille mellom to hovedtilnærminger når det gjelder inntektssikring og tiltaksutforming: Den som baserer seg på tillit, og den som baserer seg på frykt. Hva er en fryktbasert orientering? Dette dreier seg først og fremst om frykt for at sentrale normer for opprettholdelse av en viktig samfunnsinstitusjon, arbeidslivet, vil forvitre om inntektssikringen til personer som ikke er i lønnet arbeid, blir ”for god”. Attraksjonsmodellforklaringen ser ut til å stå sterkt. Dette er forestillingen om at inntektssikringsordninger kan bli så attraktive at folk vil velge dette istedenfor lønnet arbeid.  Frykten for at folk vil velge trygd istedenfor jobb, frykten for forvitring av arbeidslinja i sosialpolitikken, er betydelig. Som jeg har pekt på over, innebærer den fryktbaserte politikk, et betydelig velferdsparadoks.

Hva er så alternativet? Kan vi basere bekjempelse av fattigdom, på tillit? På tillit til at folk aller helst vil bidra i samfunnet, med de evner og forutsetninger de har? At aktiv medvirkning er det fremste alternativet for de fleste?  Et stykke på vei baseres dagens inntektssikring og tiltaksutformingen seg også på tillit. Fastlegen møter en pasient, og det er pasientens opplevelse av egen kapasitet som i mange tilfeller har avgjørende betydning for sykemelding og senere attføringsløp og evt. uføretrygd. Men, underveis er det ulike stopp-punkter der kapasitet og funksjonsevne skal testes og vurderes. Denne uttestingen er delvis et resultat av en oppfattning om at det er behov for guiding underveis for en bruker som kanskje ikke ser muligheter når begrensninger først har tatt tak i livet. Men uttestingen er også et ledd i å forhindre en for enkel vei til offentlig inntektssikring, slik vi ser over, frykten for forvitring av arbeidslinja. Faren er at denne frykten overskygger den nødvendige tillit til folks evner, behov og ønsker, herunder også ønske om å være deltagende samfunnsmedlemmer.

Derfor er det ikke bare viktig, men avgjørende, at vi er bevisst hvilke normer og verdier som styrer valg av tiltak. Valget mellom å konstruere inntektssikringsordningene og tiltaksutformingen med utgangspunkt i utstøtingsmodellens forklaringer eller med utgangspunkt i attraksjonsperspektivet, med utgangspunkt i tillit eller frykt, er et ideologisk valg som handler om menneskesyn. Og derigjennom om samfunnssyn. 

Dette er ikke minst viktig med bakgrunn i funn vi gjorde i et arbeid i Drammen kommune (Gustavsen mfl 2012). Erfaringer fra arbeidet viste at mange levekårsutsatte familier bruker mye tid på å vente på offentlige tjenester og ytelser. De venter på å få time ved et offentlig kontor, på telefonkontakt, vedtak, oppfølging og på åpning inn i arbeidslivet. Alle familier vi var i kontakt med i forskningsperioden, i alt 30 familier som utgjorde 53 voksne og 67 barn og unge, viste en sterk vilje til og ønske om jobb og deltagelse. Men all ventetiden ser ut til å bryte ned familienes tiltro til egen kapasitet og muligheter. Når den vanskelige livssituasjonen vedvarer til tross for at mange offentlige etater er involvert uten at noen tar et helhetlig ansvar, og når tempo i oppfølgingen er svært langsom, rammer håpløsheten og fortvilelsen tungt. Det er disse familiene, og mange i samme situasjon, som blir rammet av offentlige ytelser på fattigdomsnivå. Og der tiden på offentlige ytelser er mye lengre enn det folk selv vil og ønsker. 

 

(1) Gradientutfordringen, St.meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

(2) http://www.forskning.no/artikler/2011/november/304343

http://www.hioa.no/nor/Aktuelle-saker/HiOA-forskning-bidro-til-nytt-prinsipp-i-ILO-resolusjon

(3) Foredrag 8. september 2009, Redd barnas Forum for fattigdomsbekjempelse.

Litteratur
Elstad, Jon Ivar (2008). Helse blant lavinntektsbarna i Sandbæk (red.) mfl. (2008): Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. Rapport 7/08, Oslo NOVA

Fløtten, Tone (red.) (2009). Barnefattigdom. Gyldendal akademisk

Gustavsen, Karin (2011).Sosiale ulikheter i oppvekst – en humanitær utfordring. TF -rapport 283/ 11.  Telemarksforsking  

Gustavsen, Karin. Van-der Meij Ranveig, Braathen Heidi, Nilsen Jøndahl Heidi (2012). SIMBA - sammen i innsatsen mot barnefattigdom i Drammen kommune. Praksisutvikling i utforskende partnerskap 2009 – 2011 TF rapport 302 – 2011.

Grøholt, E.-K., Stigum, H., Nordhagen, R. og Köhler, L. (2001), Chil-dren with chronic health conditions in the Nordic countries in 1996 - influence of socio-economic factors. Ambulatory Child Health, 7:177-189.

Grøholdt mfl. (2003) Health services in the Nordic countries in 1996 - influence of socio-economic factors among children with and without chronic health conditions. Eur J Publ Health.

Hjelmtveit, Vidar (2008). Langvarig, økonomisk sosialhjelp i barnefamilier. I Harsløf, Ivan og Seim, Sissel (red.) (2008). Fattigdommens dynamikk. Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Universitetsforlaget 2008

Larsen, Hege og Sissel Seim (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011 nr. 10 

Sandbæk (red.) mfl. (2008): Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. Rapport 7/08, Oslo NOVA

Foredragshenvisning: Ole Rikard Haavet Forum for barnefattigdomsbekjempelse Redd Barna, 8 sept 2009

Prosjekthenvisning: Lødemel, Ivar og Gubrium, Erina 2012: http://www.hioa.no/nor/Aktuelle-saker/HiOA-forskning-bidro-til-nytt-prinsipp-i-ILO-resolusjon