Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Hestekur mot mobbing er ikke nok

04.05.2010 | Solveig Hvidsten Dahl

Mistanken har blitt virkelighet – mobbing øker på nytt i skolen. Hvorfor er vi i ferd med å glippe taket? Hva kan skolen gjøre?

Mobbing formørker tusenvis av elevers skolehverdag, og ukulturen har de siste årene fått ny vind i seilene. ”Bondevik-effekten” er for lengst borte. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen meldte nylig at 21 prosent av elevene opplever mobbing i skolen. Nå må faresignalene tas på alvor. Den nye negative utviklingen må stanses før konsekvensene blir varige. Norsk Skolelederforbund står parate til å fortsette denne kampen.

Da Kjell Magne Bondeviks regjering innførte nulltoleranse mot mobbing gjennom mobbemanifestet i 2002, var optimismen stor. Mange mente riktignok at regjeringen hadde satt seg urealistisk høye mål for mobbebekjempelsen, men ble etter hvert imponerte. Selv om Bondevik underveis erkjente at veien mot nulltoleranse er lang, viste tall fra Senter for adferdsforskning at antall tilfeller av langvarig mobbing i skolen sank med hele 30 prosent fra 2001 til 2004.

Nå har mobbing på nytt seilet opp som en trussel mot læringsmiljøet, og derforhar Halvorsen på nytt satt problemet på dagsordenen. Det er viktig at de som forteller om mobbing blir trodd. Elevundersøkelsen viser et stabilt nivå når det gjelder mobbing,- 21 prosent av eleven mobbes i norsk skole. Har vi altså ikke kommet noen vei? Det neste nasjonale tilsynet skal handle om læringsmiljø. Her vil vi forhåpentligvis få avdekket om skolene har gode nok rutiner på dette området. Er lovverket godt nok? Ministeren sa hun hadde tenkt å opprette en ombudsfunksjon som kunne ligge under barneombudet. Det er på høy tid. Like viktig som Elevundersøkelsens resultater er mobbe-ekspertisens tall, som er enda mer foruroligende.

Etter mobbemanifestet var interessen og oppslutningen om antimobbeprogrammene Zero og Olweus-metoden var stor i samtlige skoleledd. Utviklingen fra den gode toårsperioden skulle imidlertid ikke vare lenge. Ferske tall innhentet fra Gaute Auestad ved Senter for adferdsforskning viser en økning på 144 prosent rapporterte tilfeller av mobbing på ungdomstrinnet fra 2004 til 2008. Hvordan kan dette ha skjedd? En årsak er trolig at oppslutningen rundt antimobbeprogram er synkende. Dette er i seg selv bekymrende. En annen årsak er at selv skoler som har gjennomført et slikt program likefullt opplever en oppsving av mobbetilfeller. Dette er spesielt illevarslende.

Når man konfronteres med slike fakta, må vi ikke miste verken mot eller fotfeste. For man skal huske at mobbing ikke er noe nytt. Forskningsbaserte mobbeprogram skal ikke viske ut verdien av mangeårig erfaringskompetanse. Teori og praksis, forskning og dyrekjøpt erfaring, må forenes. Norsk Skolelederforbund vet at det finnes mye eksisterende mobbekompetanse i skolen. Disse erfaringene er gull verdt. Likevel trenger også dyktige skoleledere og lærere påfyll. Utviklingen skjer i rasende fart innen alle skolefag. Hvorfor skulle arbeid for læringsmiljø være annerledes? Æraen for mobbebekjempelse gjennom et fryktregime i klasserommet er for lengst over. I dag skal skolen forvalte verdier som demokrati og kollektivt ansvar for sine medmennesker. Skolen er udiskutabelt mer demokratisk styrt enn noen gang. Elevråd, tillitsvalgte og klasseråd må ta inn over seg ansvaret de har for å jobbe for et best mulig læringsmiljø.

Elevene skal lære seg å bry seg om hverandre. Slik kommer ikke konflikter, plaging og overgrep til overflaten med en gang læreren forlater klasserommet. Hver enkelt elev må innse og erkjenne at hovedansvaret for å skape et best mulig læringsmiljø hviler på henne eller ham selv. Ingen lærer, ingen skoleleder eller mobbeforsker kan stagge mobbeproblemet alene. Til et så viktig og omfattende arbeid trengs ansvarsbevisste og aktive allierte – elevene selv. Det må hver enkelt elev forstå, og handle ut i fra hver dag.

Dagens mobbebekjempelse er holdningsarbeid, forebygging, og det å bygge en sunn og empatisk indrejustis blant elevene. Elevene må altså selv ta tak mobbeproblemet, de sitter med nøkkelen til å bekjempe ondet for alvor. Det er elevenes hverdag, problemer og følelser som mobbing dreier seg om. I mindre alvorlige konflikter mellom jevnbyrdige parter kan ordningen med elevmegling benyttes aktivt med hell. Etisk gangsyn, medfølelse og ansvar styrkes gjennom praksis. Slik er det i skolen, som i samfunnet for øvrig. Elevene må benytte skoletiden som et oppvarmingsløp som skal sette hver enkelt best mulig i stand til å møte en slett ikke problemfri verden. For å greie dette, må man bli et selvstendig, ansvarlig og oppreist individ.

Skolens finmaskede nett og mobbeplaner skal selvsagt fange opp og trygge de sosialt svake elevene. Men like viktig er det å myndiggjøre og støtte alle de som er i stand til å bedre sin egen skole- og livssituasjon. For det er mulig å bygge et sterkt immunforsvar mot mobbing. Det kan også tenkes at det går an å forebygge mobbing ved systematisk la elevene utvikle en god selvfølelse, stor grad av selvstendighet og gode holdninger. Slik lar man seg ikke gjøre så lett til offer, elven lærer å stå opp for seg selv, sine meninger og den man er som person.

Gaute Auestad, leder for Zero-programmet, er klar på at mobbearbeidet må vedlikeholdes over tid. Det er ikke nok å gjennomføre et kurs. Man kan aldri tillate seg å slakke på tømmene. I så måte er bredt sammensatte ressursgrupper viktige. Å sette sammen elever, foreldre, skoleledelse, lærekrefter og PPT-tjenesten i en arbeidsgruppe som hvert år setter sammen en oppdatert plan og jobber systematisk for bedring av læringsmiljøet, er det beste enkelttiltaket en skole kan fatte mot mobbing. Elevundersøkelsen og andre læringsmiljøundersøkelser må tas på alvor. Alle skolens voksenpersoner må dra lasset sammen. SFO-ansatte, vaktmester, helsesøster, sosiallærer, spesialpedagoger og andre skoleansatte skal alle dele, akseptere og håndheve skolens holdninger mot mobbing. Mobbemønster starter gjerne i barnehagen, og skolen er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd. Laginnsats og en velfylt verktøykasse mot mobbing trengs. Ressursgrupper med ansvarsbevisste og engasjerte deltakere sørger for en kontinuitet i mobbearbeidet, holder trykket oppe, og mobiliserer elevmassen til den avgjørende viktige egeninnsatsen.

Skolens erfarne lærere må få anledning til å øse av sin mobbekunnskap til de nyansatte. De nyansatte må kurses, og gjøres fortrolige med skolens etiske retningslinjer. Skoleledere, lærere og øvrige ansatte må opptre i forente rekker overfor elevene. Alles kunnskaper skal lyttes til, de teoretiske synsvinklene, så vel som den erfaringsbaserte, skoletilpassede sedvanen. Spørsmålet ”Slik gjør vi det her”, kan med fordel snus på. Når erfarne lærere og skoleledere møter de nyutdannede til drøfting må følgende spørsmål stilles. ”Hvorfor gjør vi det slik her? Slik kan levende, oppdaterte og solide holdninger som duger mot mobbing etableres. Vi må ikke frykte ny forskning, eller forkaste gammel skoleskikk. Vi må forene krefter og bygge et enhetlig, klippefast bolverk mot mobbingen. Slik står vi best skikket til å få elevene til å innse at ansvaret for sitt eget læringsmiljø i stor grad hviler på dem selv.

Norsk Skolelederforbund mener at grunnen er like enkel som den er vanskelig– det holder ikke med en hestekur mot mobbing. Gaute Auestad ved Senter for adferdsforskning, og ansvarlig for Zero-programmet, underbygger vårt synspunkt. I følge Aurestad må arbeidet mot mobbing vedlikeholdes over tid. Selv om en skole har gjennomført et antimobbeprogram, må årsplanene og strategiene uavlatelig vedlikeholdes hvert enkelt år, for å kunne opprettholde den positive effekten av antimobbearbeidet. For hvert glipptak skolen tar, haler mobbeproblemet innpå. Det er kun det planmessige, langvarige arbeidet som gir resultater. En utrettelig videreføring av en bevisst håndheving av adferdsregler, holdningsarbeid og teaminnsats mellom skolens ansatte, skoleledelsen og elevene synes å være ryggmargen i dette arbeidet.

Professor Erling Roland, en av initiativtakerne bak Senter for adferdsforskning, gir i et intervju med VG en tydelig pekepinn. Innføringen av Kunnskapsløftet og skjerpede faglige krav har beslaglagt betydelige ressurser i skolen, krefter som kunne ha vært brukt til antimobbearbeid. Norsk Skolelederforbund og våre medlemmer har tidligere rapportert om en økende ”reformtretthet” blant ledere og lærekrefter i skolen. Vi ser ikke bort i fra at også skolens andre hovedformål har lidd under dette. For skolen er ikke er arena bare for utdannelse, men også dannelse.

Å skape sosialiserte, fritt tenkende og empatiske mennesker må ikke underordnes skolens andre oppgaver. Selvfølgelig skal ikke kravene til faglige resultater i skolen fires på. Samtidig må skolelederne gis ressurser til å ri disse to viktige hestene samtidig. Men bemanning og penger løser ikke mobbeproblemet alene. Skolen må selv også ta ansvaret for å bevisstgjøre seg problemet regelmessig. Bare slik kan et langvarig holdningsarbeid som gir resultater opprettholdes. Bondevik påpekte selv i klartekst at mobbebekjempelse er et lederansvar. Skolelederne er definitivt motivert for å stake ut kursen i kampen mot mobbing fremover.

Fremveksten av mobbing henger utvilsomt sammen med brutaliseringen av det offentlige rom, noe både Norsk Skolelederforbund, Senter for Adferdsforskning, og skoleforsker Ingrid Lund ved Universitetet i Agder enes om. Lund og Auestad er urolige for at offentligheten og påvirkningen fra totalsamfunnet og media sliper ned mobbeterskelen. Senter for Adferdsforsknings Roland og Auestad vurderer det slik at utviklingen av digital mobbingen står for mye av den eksplosive økningen. Underholdningsindustrien med sine talentprogrammer og realityshow markedsfører en type oppførsel som kan beskrives som klassisk mobbing. Voksne som skjeller hverandre ut, sårbare individer som blir stemt ut for sin annerledeshet. Retorikken er plageåndens. Det er lov å le av dem. Det er lov å mobbe dem. De har jo bedt om det selv. I en tale jeg nylig holdt for våre medlemmer påpekte jeg et elementært prinsipp som synes i fare for å gå i glemmeboken. Ingen voksne kan velge bort å være gode rollemodeller for barn og unge. Det er dessverre en tung oppgave å rope ut mot underholdningsindustriens prioriteringer eller familiers tone og ordbruk rundt frokostbordet. Likevel fortjener ikke skolen å bli en postkasse som skal ordne opp i alt vi forsømmer ellers i samfunnet. Dette har kunnskapsminister Kristin Halvorsen selv har påpekt.

Like viktig som kontinuerlig bevisstgjøring mot mobbing, er det å utvikle mottiltak i takt med de nye mobbekanalene som vi har sett oppstå de senere årene. Mobilmobbing, og mobbing gjennom ulike former for sosiale medier og internettsteder, utgjør en stadig større andel av rapportert mobbing. Dette er det all grunn til å ta på alvor, spesielt på grunn av denne mobbingens skumle ekstradimensjon. Dirkete mobbing i skoletiden er tross alt mer håndgripelig enn mobbing gjennom nye kanaler. Her følger plageåndene offeret hjem fra skolen, inn på datarommet, og hvor hen offeret måtte befinne seg. Auestad er særlig urolig for at flere og flere elever opplever at de ikke har et fristed fra mobbingen. Det er en bekymring Norsk Skolelederforbund deler. En slik hverdag er uutholdelig, og påvirker alle sider ved elevens oppvekstsituasjon. Skoleledere bør anføre en strengere håndheving av regler som går på bruk av sosiale medier, særlig i skoletiden. Samtidig må tilfeller av mobbing på Facebook, FlicR, Nettby, MSN og lignende, rapporteres til bake til skolen, slik at skolens ressursapparat får mulighet til å bekjempe problemet.

Vi kan ikke som samfunn tillate oss å tape kampen mot mobbing i skolen. Glipper vi nå, skaper vi en sosial følgefeil hos elevene som kommer til å skape tapere i kunnskaps- og nettverkssamfunnet fremover – både blant mobbeoffer så vel som mobbere. Det er kun standhaftighet og bevisstgjøring hos bevilgende myndigheter og skoleledelse, som kan stagge den nedadgående trenden. La oss ikke vente med å trappe opp arbeidet. Mobbing går ikke over av seg selv.