Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Hva kan rusbehandlere gjøre for barna til sine pasienter?

26.10.2011 | Ingjerd Woldstad

Ingjerd Woldstad (2011), Kompetansesenter rus- midt Norge


Behandlingsinstitusjoner i Midt Norge har gjennomført et prosjekt hvor målet var bedre bistand til barn av rusmiddelmisbrukere. Et av tiltakene var et enkelt registreringsskjema: ”Barnearket”.

Prosjektet fikk navnet ”BIRUS 2006-2007. Barn i familier med rusvansker”.

Undertittel: Bistand til barn under 23 år til brukere av spesialisthelsetjenestene i Midt-Norge.

Bakgrunn:
Før brukerne kommer i kontakt med spesialisthelsetjenesten, har de ofte slitt med rusvansker i mange år. De av disse som er foreldre, har da levd i en familiesituasjon der også barna er preget av rusmisbruket i større eller mindre grad. Det er nå bred faglig enighet om at det kan være risikofylt for barn å vokse opp i familier der en blir eksponert for de voksne sine rusvansker. Barn er avhengige av at de voksne har kapasitet til å yte både praktisk og emosjonell omsorg for å få et godt liv. Dette prosjektet har handlet om å se barneperspektivet i behandling av voksne rusavhengige: å sikre at noen voksne ser barna sin situasjon, og sørge for at det blir satt inn tiltak der det er nødvendig.

En rekke studier bekrefter høy forekomst av psykiske overgrep, seksuelle overgrep og kaotiske familieforhold i egen barndom hos foreldre med rusproblemer. Vi vet også at barn kan vokse opp under vanskelige livsvilkår og tilsynelatende være velfungerende, samtidig som de strever med sine opplevelser. Vi vet fra andre former for omsorgsvikt at de barna som klarer seg best har hatt tilknytning utenfor familien, og dessuten hatt hjelp til å bearbeide sitt forhold til den belastende livssituasjonen (Killen og Olofsson 2003).

Ved prosjektets oppstart hadde vi tanker om at brukerne av spesialisthelsetjenestens tilbud, er de som er sterkt belastet av sitt misbruk i vår region. Gjennom disse brukerne ville en da trolig nå de barna som har størst belastninger av foreldrene sitt misbruk. Prosjektet skulle konsentrere seg om barn i aldersgruppen 0 til 23 år, uavhengig av om brukeren har daglig omsorg/nær kontakt med barna. Ved å fokusere mer systematisk på familierelasjoner, og spesielt foreldre-barn, mente vi at en kunne bidra til at fokus blir dreid også mot de muligheter som foreldrerollen gir for brukerne. Dette ville være en positiv innfallsvinkel for alle i familien; både brukeren, familie for øvrig og barna. I tillegg til fokus på foreldrerollen for de voksne, har institusjonene et selvstendig ansvar for å vurdere om det er grunn til bekymring for barnas omsorgsituasjon, jfr. lov om barneverntjenester. Selv om det i mange saker ikke er grunnlag for å gi formell melding til barnevernet, bør en ha etablert systematiske rutiner for å rette oppmerksomhet mot barna sin livssituasjon, i et samarbeid med foreldrene og evt. de kommunale tjenestene.

De viktigste samarbeidspartnerne i prosjektet utenom pasienten selv, var den av foreldrene, evt. fosterforeldre, som har den daglige omsorg for barnet samt kommunal barnevernstjeneste. For de barna som var over 18 år, ville ungdommen selv bli den viktigste til å avgjøre om en ønsket tiltak eller ikke. Vi så for oss enkle tiltak, som eks. at en fast samtale med barna under oppholdet kunne bidra til å bygge ned rusvansker som tabuområde, og dermed begrense skam og skyldfølelse hos barna. Andre tiltak vi så for oss, kunne være et besøk under oppholdet i regi av institusjonen, etablering av samtalegrupper eller andre fellesarrangement.


Prosjektets målsettinger

Del 1: Registrering av barna på et standardisert skjema for hver bruker.

• Brukere som er foreldre får oppmerksomhet på denne delen av livet sitt.
• Spesialisthelsetjenesten får etablert gode rutiner for registrering av barna til sine brukere og deres livssituasjon.
• Sikring av at spesialisthelsetjenesten sin meldeplikt til barnevernet blir oppfylt, jfr. LBT § 6.4, 3.ledd.

Del 2: Evaluering av registreringen, analysering av data og planlegging av tiltak for målgruppa, og evt. opplæringstiltak i enhetene/felles med kommunene.

• Spesialisthelsetjenesten får utviklet rutiner for oppfølging av barna til sine brukere. Hvem skal gjøre dette arbeidet, når skal det gjøres, på hvilken måte osv. Oppfølging må skje i et nært samarbeid med de kommunale hjelpetjenestene og evt. andre samarbeidsparter i hver enkelt sak
• Registreringen gir svar på omfanget av barn i en gitt periode, aldersgruppe, hvor bor de, hvem har ansvaret for dem, om alle har tilbud om bistand osv.

Del 3: Igangsetting av tiltak internt i aktuelle enheter, herunder evt. opplæringstiltak, og tiltak i samarbeid med kommunale tjenester.
 
• Barna blir gitt oppmerksomhet og kan få sette ord på ”den tause kunnskapen” – at mor eller far har et rusproblem.
• Bidra til bevisstgjøring/kompetanseheving i kommunene på området ”barn i familier med rusproblematikk” gjennom samhandling med spesialisthelsetjenesten.
• Spesialisthelsetjenesten ser på barna til sine brukere som en naturlig del av sitt ansvars- og arbeidsområde.
• Tiltak for barna til brukerne blir en del av den daglige drifta av enheten.


Tanken var at selve registreringen ville bidra til større fokus på foreldrerollen for brukerne, og ville bli et tema som kunne brukes mer bevisst og systematisk i klientarbeidet på enhetene.

Sammendrag:
Dette har vært et utviklingsprosjekt som har handlet om å oppdage og gi bistand til barn av rusmiddelavhengige, som er i rusbehandling. Prosjektgruppen ble sammensatt av personer fra tre døgnbehandlingsenheter i Rusbehandling Midt- Norge, og fire ruspoliklinikker i Møre og Romsdal. Vi hadde også med oss representant fra den største kommunen i fylket, en brukerrepresentant og en fra Barne- og ungdomspsykiatrien. Vi utarbeidet først et registreringsskjema på èn side, Barnearket, som et samtaleverktøy for behandlerne. Det ble lagt opp til en anonym registrering, for om mulig å kunne analysere dataene i ettertid. Så brukte vi tid på å finne fram til egna tiltak som behandlingsenhetene kunne yte innenfor sine rammer. Vi kom tidlig i kontakt med det danske ”Nasjonale prosjektet for barn av alkoholavhengige foreldre 2004 - 2008”. Her erfarte vi at det var nyttig å dele tiltak for barn inn i to kategorier: indirekte tiltak og direkte tiltak.  

De ulike enhetene som deltok i prosjektet kom i gang med registreringen til ulik tid i løpet av 2006. Men siden dette var et utviklingsprosjekt, var dette uproblematisk. Fra poliklinikkene ble det meldt at det var vanskelig å prioritere tid til en slik samtale tidlig i et behandlingsforløp, noe vi hadde satt som et mål. Dessuten var det tungt for en prosjektmedarbeider å dra dette tema alene i enheten. Vi ser i ettertid at de enhetene der det var to medarbeidere som samarbeidet, og også møtte i prosjektgruppa, har langt flere registreringer, dvs. gjennomførte foreldresamtaler, enn de andre enhetene. Dette samsvarer med erfaringene fra Danmark, der hver enhet hadde en barnefaglig ansvarlig, som også trengte støttepersoner rundt seg for å få dette tema skikkelig på dagsorden i en travel behandlingshverdag. Prosjektmedarbeiderne mottok imidlertid mange positive tilbakemeldinger fra pasienter på disse samtalene.

Etter en bearbeiding av Barnearkene som var registrert i prosjektperioden 2006-2007, fant vi følgende:

• Det var 165 foreldre som var registrert, og disse hadde 292 barn i alderen 0 til 23 år. 
• Poliklinikkene stod for 67 % av registreringene og døgninstitusjonene for 33 %. Av de registrerte barna, var 62 % under 16 år. Dette er mange barn i førskole- og grunnskolealder, noe som samsvarer med alder på pasientgruppa. 
• I tillegg til at det er mange mindreårige barn, har vi funnet at en god del av disse barna (4 av 10) ikke vet at forelderen har et rusproblem. Dette kan tolkes som at forelderen ikke har snakket med barna om det, og at de derfor mener at barnet ikke vet det. 
• På spørsmål om hvem som har omsorg for barna, kan det se ut som nesten halvparten av barna (47 %) ikke bor sammen med den forelderen som går i behandling for sitt rusproblem, men hos den andre forelderen. 
• 13 % av barna bor sammen med pasienten alene (de fleste hos mødre, noen få hos fedre), 29 % bor sammen med pasienten eller med begge foreldrene. 11 % bor i fosterhjem og 10 % hos annen familie.

Noen refleksjoner:
Ca 1/3 av barna i dette materialet bor altså sammen med den av foreldrene som går i behandling for sin rusavhengighet. Når vi vet det er manglende systematikk i oppfølging av disse barna, er det lett å tenke at her har vi en risikogruppe som rimelig enkelt kunne vært fanget opp og gitt et tilbud.

Dette er ikke en vitenskapelig undersøkelse, og det er derfor vanskelig å trekke sterke konklusjoner av dette materialet. Mange av disse foreldrene bor heller ikke sammen med barna sine, slik at de svarene som blir gitt på vegne av barna, kan det stilles tvil om i noen tilfeller. Men vi mener vi har fått bekreftet at personer som har så store rusproblemer
at de må ha behandling for dette, har mange barn under 16 år som de også til dels bor sammen med. Vi ser også at åpenheten om rusproblemet ikke er god nok, sett ut fra barna sitt behov for å få forklaringer og sammenhenger i sin hverdag som pårørende. Det er også verdt å merke seg at halvparten av pasientene i materialet bekymrer seg for barna sine, men at det likevel er et stykke igjen til det finnes et systematisk arbeid med barneperspektiv i alle behandlingsenheter for rusavhengige foreldre.

En gruppe barn som dette prosjektet ikke har tatt høyde for, er de barn som bor sammen med en mor eller far og hvor dennes samboer/ektefelle går i behandling for sitt rusproblem. Vedkommende er da ikke barnets forelder i juridisk forstand, og har ikke blitt registrert på Barnearket. Men vedkommende sin rusavhengighet kan likevel ha stor betydning for familiens fungering, og det er lett å tenke at disse barna også vil ha en forhøyet risiko for utvikling av egne vansker. Dette blir imidlertid bare spekulasjoner, og kan i beste fall spore til et utvidet barneperspektiv i et utvidet familiebegrep.

Når det gjelder å ha tiltak for barn i en behandlingsenhet for voksne rusavhengige, ser vi av tabellen ovenfor (indirekte og direkte tiltak) at det ofte skal lite til før en kan si at en har systematiske tiltak for pasientenes barn, selv om dette er indirekte tiltak gjennom foreldrene. Systematisk bruk av et enkelt registreringsark som Barnearket, kan langt på veg hjelpe til med dette. Vi har derfor sendt en anmodning til det regionale fagutvalget for elektronisk pasientjournal i Helse Midt-Norge om at arket blir lagt inn i det elektroniske datasystemet som brukes av poliklinikkene. Døgninstitusjonene i Rusbehandling Midt-Norge bruker et fagprogram der det er enkelt å legge dette inn som egen mal.

Det er vanskelig å si sikkert om prosjektet har bidratt til mer direkte tiltak for barn, slik som familiesamtaler der barna også deltar, eller familiedager/familiehelger. Behandlingsenhetene har sterke faglige føringer på at dette skal skje, og lovverket med tanke på bekymrings-meldinger til barnevernet er også veldig klart, og har vært det i mange år. Vi har imidlertid klare signal på at fokus på dette tema over tid har satt dette på dagsorden i behandlings-enhetene som har deltatt i prosjektet. Noen gjennomfører samtaler der barna blir invitert, arrangerer familiehelger eller -dager, og sender bekymringsmeldinger der de mener det er nødvendig. Her er det nok et skille mellom døgninstitusjoner og poliklinikker: Det er ikke like naturlig for en poliklinikk å arrangere ”åpen dag” eller ”familiehelger”. Men samtaler med fokus på foreldrefungeringen, familiesamtaler der også barn deltar, og bekymringsmeldinger
til barnevernet, er eksempel på tiltak som er like aktuelle å gjennomføre for begge typer behandlingstiltak.

Direkte samtalegrupper/kurs for barn er det ingen av behandlingsenhetene som har gjennomført i prosjektperioden. Men det samarbeidet som prosjektdeltakerne
har hatt, er den direkte årsak til at Ålesund kommune nå har fått innført BAPP som et fast tiltak/kurs for barn mellom 8 og 12 år, og at flere kommuner på Sunnmøre nå får tilbud om bistand til å innføre dette tilbudet. BAPP er en manualbasert gruppemetode for barn av psykisk syke og rusavhengige foreldre. Programmet er oversatt fra nederlandsk av BUP i Nord-Trøndelag, og rettighetshavere er Voksne for barn og BUP Levanger. I tillegg har programmet en implementeringsmodell som går ut på å kvalitetssikre opplæring, veiledning og evaluering av praksisen i barnegruppene. Programmet har fått gode brukerevalueringer, og det planlegges evalueringsforskning fra R-Bup Midt-Norge.

Ellers har BIRUS- prosjektet bidratt til at instanser innen spesialisthelsetjenesten i regionen har fått et godt nettverk av personer som jobber videre med tema ”Barn i familier med rusvansker”. Og etter søknad til Helsedirektoratet, har MNK nå fått midler til en egen prosjektstilling som skal videreføre dette arbeidet. Det vil gjøre det mulig å samarbeide med enda flere avdelinger/enheter i hele Helseregion Midt-Norge om det familie- og barnefaglige perspektivet i rusbehandlingen.

Sluttrapporten er tilgejngelig på http://docplayer.me/23312609-Birus-2006-2007-barn-i-familier-med-rusvansker.html

Om forfatteren:
Ingjerd Woldstad: Spesialkonsulent ved kompetansesenteret i Midt Norge de siste 3 årene. Hun er barnevernspedagog med videreutdanning bl. a. i ledelse, prosjektarbeid og profesjonsetikk. Har lang erfaring fra barnevernet, Bufetat og arbeid i ulike institusjoner.


Artikkelen er tidligere trykket i Rusfag 1/2009.