Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Kartlegging i barnehagen – en del av en voksende bekymringsindustri

23.08.2012 | Mari Pettersvold, Solveig Østrem

Barnehagen er blitt et attraktivt marked for produsenter av kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer. Disse verktøyene har forkortelser som TRAS, ASQ, MIO, ALLE MED, Steg for steg, ART og PMTO. Dette er navn som ikke umiddelbart gir mening, men som gir signaler om at det står ekspertise bak.

En snever forståelse av et normalt barn

I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet (Pettersvold og Østrem 2012a) presenterer vi de mest brukte verktøyene. De dreier seg om språk, matematikk og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at ved nærmere ettersyn vil man se at alle verktøyene, også de som utgir seg for å måle barns språk og matematikkforståelse, handler like mye om å innordne seg bestemte sosiale konvensjoner.

Skjemaene vi har sett på, forteller at en normal treåring kan sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle på seg selv og dekke på bordet. Hun eller han skal være selvstendig, renslig og enkel å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold til faste rutiner. De skal kunne konsentrere seg om en aktivitet, men ikke bli så opptatt av noe at de ikke “takler overganger” og villig rydder opp etter seg når de har lekt.

Det samme mønsteret går igjen: Man leter etter et “normalt barn”, men rammene for hva som er normalt, er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker. Det er lett å få merkelappen “mestrer ikke”.

Kartleggingsverktøyet TRAS (Tidlig registrering av språkutvikling) har til hensikt å kartlegge alle barns språkutvikling. Vår kritikk går ut på at verktøyet ignorerer nyere kunnskap om de store variasjonene i barns normalutvikling. TRAS bidrar til å snevre inn forståelsen av barnehagens språkmiljø ved at det trekker oppmerksomheten mot det som lar seg måle: Grammatikk og uttale blir viktigere enn barns kreative bruk av språket.

Kartleggingsmateriell brukes for å finne ut hva barn mangler, mens standardiserte programmer brukes for å rette opp mangler og feil. Typisk for programmene er at de er utviklet langt unna norske barnehager. De er opprinnelige rettet mot barn og ungdom med store atferdsproblemer, blant annet i USA. Dette er tilfelle for ART (Aggression Replacement Training) og Steg for steg. Til tross for grundig oversettelsesarbeid og forsøk på tilpasning til vanlige småbarn, skinner angsten for det utagerende barnet som ikke passer inn, gjennom.

Kartleggingsverktøyene og programmene framstilles som standardiserte og universelle, altså som noe som passer på alle barn, uavhengig av tid og sted. Samtidig ignoreres den kunnskap om barn og barnehage som førskolelærerne har utviklet i nærvær med barna. At førskolelærere mangler kompetanse, er et av de viktigste salgsargumentene hos dem som distribuerer programmene.

Bekymringsindustrien

Flere av fagpersonene som har markert seg som tilhengere av kartlegging av alle barn, er selv produsenter av kartleggingsverktøy. De som argumenterer for at barnehagen trenger programmer for sosial kompetanse, sinnekontrolltrening eller atferdsregulering, har også programmer å selge. Det ligger følgelig både faglig prestisje og økonomisk vinning i at deres materiell blir brukt i flest mulig kommuner og på flest mulig barn.

Det kan virke uskyldig å tilby hjelp til småting som alle kan kjenne seg igjen i. Men denne rekrutteringsstrategien inngår i en voksende bekymringsindustri. Med ”bekymringsindustri” mener vi at det mer eller mindre bevisst er satt i system at noen har fordeler av å skape bekymring for uønskete tilstander som kan tenkes å inntreffe en gang i framtiden. Gjennom massiv kartlegging  forledes foreldre til å tro at de bør bekymre seg for en mulig uheldig utvikling hos barnet.

I kjølvannet av utgivelsen av boka Mestrer, mestrer ikke har vi blitt kontaktet av fortvilte foreldre som trenger råd for å stanse ivrige profesjonelle som vil utsette barnet deres for ulike tiltak. Dette er tiltak foreldrene aldri har bedt om, ikke er med på å vurdere eller på annen måte får ta stilling til. De frykter at tiltaket utløser en hel pakke av hjelpere og framtidige diagnoser. Takker de nei til ”hjelpen”, blir de mistenkeliggjort. Minst tre forhold er felles for foreldrenes fortellinger. Det ene er at helt alminnelige sider ved et barns språk, handlinger eller relasjoner blir omtalt som avvikende fra det normale. Det andre er at det alltid står noen klare med et kartleggingsverktøy, en metode, modell eller et pedagogisk program. Det tredje er at ønsket om å hjelpe er godt ment.

En far i Trondheim har fortalt oss om sine erfaringer fra en barnehage der hjelpeapparatet nærmest er fast inventar. Barnehagen har offensive strategier for å rekruttere barn med “spesielle behov”. Har barnet først fått en “diagnose” er det vanskelig å komme ut av systemet, siden kommunen har en infrastruktur som legger forholdene til rette for denne virksomheten. Dokumentflyten inkluderer en rekke kommunale instanser som er unisone og samkjørte. Faren gir uttrykk for at det ikke åpnes for korrektiver eller motforestillinger, og det er ikke mulig å diskutere dette i foreldresamtaler. Faktum er at barnehagen mottar ekstra ressurser for hvert barn med “spesielle behov”. Derfor lønner det seg økonomisk å finne stadig nye utfordringer hos barnet, barnehagen taper penger på at barnet har hatt framgang. Dette er selvsagt et dilemma. Det er viktig med økte ressurser når det er behov for det, men hvis ressurssituasjonen er så prekær at barnehagen må konstruere “diagnoser” og “spesielle behov” for å få en forsvarlig bemanning, er det et alvorlig problem.

Foreldrenes erfaringer kan knyttes til summen av kommersielle interesser, faglig prestisje og politisk styringsiver. Politiske ambisjoner om tidlig innsats og synlige resultater passer som hånd i hanske for selgerne av kurs, verktøy, håndbøker og programmer. De som har noe å selge, er avhengig av vekst i psykososiale vansker, atferdsproblemer og antisosiale barn.

Barns integritet og personvern

I lover og forskrifter som gjelder barnehagens arbeid, er respekten for barn og hensynet til barns integritet sentral. Dette perspektivet er bortimot fraværende i verktøyene og programmene som distribueres til kommuner og barnehager. Etiske og juridiske hensyn blir ignorert i iveren etter å samle inn personlige opplysninger om barn. Det finner sted en rekke brudd på lov om personopplysninger i norske kommuner. Denne loven sier at barn har spesiell rett til beskyttelse. I realiteten er barns personvern utsatt.

Loven om personopplysninger brytes når sensitive opplysninger samles i stor skala. Det vil si at barns personvern ofres til fordel for politikernes iver etter å iverksette tiltak i tråd med en politikk for ”tidlig innsats”. Der hvor Datatilsynet har blitt gjort oppmerksom på hva som foregår, har lovbrudd blitt avdekket. Dette har skjedd i flere kommuner, blant annet i Oslo.

Godhetsargumenter og kommersielle interesser

Hensikten med å registrere sensitive opplysninger om barn er ofte uklar. En fellesnevner er imidlertid at det vises til et overordnet formål: Man vil gi alle barn et bedre liv. All kritikk mot den omfattende kartleggingen tilbakevises med godhetsargumenter som nærmest er uangripelige.

Tidlig innsats. Sosial utjevning. “Forebygging” er nærmest blitt passordet som gir fri tilgang til opplysninger om barn og til å påvirke barnehagens pedagogiske innhold.

Fordi det er et uuttømmelig behov for godhet, er godheten velegnet som maktmiddel. Godhetsmaktens egen logikk gjør det politisk legitimt å registrere alt om alle fra vugge til grav, selv når det betyr at moralske, pedagogiske og juridiske hensyn ignoreres. Men samtidig som godhetsargumentene – og tilsynelatende fromme ønsker om å forebygge – artikuleres tydeligere, blir den faglige prestisjen og de kommersielle interessene mer og mer utilslørt. Den nyeste trenden er at barnehager tilbys honorar for å delta i forskningsprosjekter knyttet til bruken av bestemte atferdsregulerende programmer.

En forskergruppe fra Universitetet i Tromsø har invitert utvalgte skoler og barnehager til å delta i en evalueringsstudie av programmet “De Utrolige Årene”. Dette beskrives som et “universalforebyggende program”. Barnehager som deltar i prosjektet, belønnes økonomisk, og barnehager som sier seg villige til å være kontrollgruppe, mottar 10.000 kroner fra universitetet. “De Utrolige Årene” er et atferdsregulerende program som er designet i USA, men som introduseres i norske barnehager og skoler som et generelt program for å arbeide med et positivt læringsmiljø. Vi har vært i kontakt med fagpersoner i kommuner som er forsøkt rekruttert, men som har takket nei til å delta. Deres bekymring knytter seg til programmets syn på barn og den pedagogiske praksis det fører til: krenkelser av barn satt i system.

Bekymringsindustrien bygger på verdiladet forskning

Kartleggingsverktøyene og programmene utvikles av eller i samarbeid med forskere ved universiteter og høyskoler. Et viktig moment i markedsføringen er at materiellet er forskningsbasert. Forskningen som ligger til grunn, framstilles som verdinøytral. Når det påpekes at forskningen er verdiladet og tett koblet til bestemte politiske føringer, avfeies dette som ”synsing”. Men det er opplagt felles interesser hos forskere som deltar i en stadig hardere konkurranse om forskningsmidler, og politikere som ønsker bestemte forskningsresultater.

Iveren etter å finne feil og mangler hos barn kommer altså ikke bare til uttrykk gjennom kartleggingsregimet, men også i statlig finansierte forskningsprosjekter. Forskningsspørsmål og forskningsdesign innrettes slik at helt alminnelige barn havner i en gråsone. Datamengden og detaljrikdommen er så stor at forskerne finner de feilene de leter etter. Jo flere tegn på avvik de finner, jo større er sjansen for å få nye forskningsmidler. Vi har påpekt dette i prosjekter som tematiserer barns sosiale utvikling og kompetanse, som ”Tidlig trygg i Trondheim”, ”Barn i Bergen”, ”Mor-og barnundersøkelsen” og ”Barns sosiale utvikling” (Pettersvold og Østrem 2012b).

I ”Stavangerprosjektet” følges 1000 barn fra de er to til de er ti år. Prosjektet går ut på å undersøke barnas utvikling på flere områder, blant annet matematisk utvikling. Kartleggingsverktøyet MIO (Matematikken, omgivelsene og individet) er brukt for å registrere barnas matematiske kompetanse. Relativt ferske funn fra forskningsprosjektet viser at barna ved 2-årsalder ikke teller eller viser særlig interesse for å telle. En sammenlikning med funn fra studier fra andre land viser norske barn er dårligere til å telle enn barn i andre europeiske land (Reikerås, Løge, og Knivsberg 2012). Dette forklares med at lek har en sentral plass i den nordiske barnehagemodellen. Funnet framstilles som bekymringsfullt. Et av premissene for bekymringen er at manglende tidlig tilegnelse av matematisk utvikling får negative konsekvenser senere i livet. Premisset fremstilles som en udiskutabel sannhet.

Hvem bestemmer at vi skal bekymre oss for 2-åringer som ikke teller? Hvem eier ideen om at det er normalt å telle til ti når man er to år? En alternativ tilnærming kunne være å ikke bli bekymret for 2-åringer som ”leker for mye og teller for lite”. Fra andre land vet vi at barn presses altfor tidlig til å prestere. Kravene er urimelige og henger sammen med nasjoners frykt for å havne nederst på rangeringen etter internasjonale kunnskapsprøver.

Forskning som dette er sterkt verdiladet, men Stavanger-forskerne gjør ikke eksplisitt rede for verdiene som ligger til grunn. I den aktuelle artikkelen, publisert i et internasjonalt tidsskrift, foretar de normative slutninger som kan få svært uheldige konsekvenser for utforming av norske barnehager.

Kunnskap til salgs

Kommersialisering av kunnskap vil si at kunnskap kan eies, selges og kjøpes. På et slikt kunnskapsmarked legger aktører utenfor barnehagen premissene for hva barnehagen trenger. Når disse aktørene får fritt spillerom, er risikoen stor for at kunnskap dreies til deres egen fordel. Et produkt det hefter noe ved, selger ikke like godt som et produkt man ikke tviler på fortreffeligheten av. Derfor vil produsentene sørge for at mangler og svakheter ikke blir kjent.

For å selge er produsentene avhengig av at førskolelæreres kompetanse devalueres. Derfor ser vi gjentakende henvisninger til hva førskolelærere ikke kan. Både byråkrater og politikere lar seg overbevise av argumentene. Fra allerede slunkne kommunekasser kjøpes det inn kostbare kurs og patenterte programmer.

Når kommunene pålegger barnehager å benytte bestemte verktøy og programmer, ignoreres også barnehagens metodefrihet. Barnehagens formål og innhold er fastsatt i barnehageloven. Hvilke metoder som skal benyttes, er det opp til den enkelte barnehage å vurdere. Kommunene har imidlertid effektive strategier for å omgå denne friheten. Det åpnes ikke opp for flere perspektiver, de innkjøpte programmene presenteres som en nødvendig løsning på et problem alle er ”enige” om at vi må ta på alvor. Kritikk fra foreldre og ansatte er uønsket.

Det er et akademisk ideal at forskning gjøres tilgjengelig for alle og at kritikk fremmes i offentligheten. Kommersialisering av kunnskap er uforenlig med åpen debatt med faglige meningsbrytninger. Dette har vi konkrete erfaringer med i vår egen kommune. Vi har opplevd at våre kritiske innspill til foreldreveiledningsmodellen PMTO, som kommunen har kjøpt fra Atferdssenteret, blir forsøkt flyttet ut av det offentlige rom. Det samme har vi tidligere erfart fra andre produsenter. Utspillene blir omdefinert til et personlig forhold mellom oss og aktørene bak kartleggingsverktøyene og de pedagogiske programmene. Vårt ønske om debatt har blitt møtt med personangrep per e-post der vi får vite at vi har misforstått og inviteres til møter for å ”oppklare” misforståelsene. På denne måten kan kritikere effektivt målbindes, og i neste omgang kan offentlig innsyn hindres.

Litteratur

Pettersvold, Mari og Østrem, Solveig (2012a). Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Res Publica.

Pettersvold, Mari og Østrem, Solveig (2012b). Konstruerer adferdsproblemer. Kronikk. Morgenbladet, 27.4.2012.

http://morgenbladet.no/ideer/2012/konstruerer_adferdsproblemer

Reikerås, Elin, Løge, Inger Kristine og Ann-Mari Knivsberg (2012). The Mathematical Competencies of Toddlers Expressed in Their Play and Daily Life Activities in Norwegian Kindergartens. International Journal of Early Childhood vol. 44, nr. 1.