Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Krenkelse eller anerkjennelse?

10.08.2010 | Anne Moberg

Heroin som behandling handler ikke bare om fag og politikk, men også om moral. Lite tyder på at det kan forsvares som moralsk praksis.

Fem av ni i Stoltenbergutvalget går inn for forslaget om heroinstøttet behandling. Utvalget fikk i oppgave å vurdere forslaget også ut fra et etisk og verdimessig grunnlag. Men verken debatten eller forskningen gir grunn til å hevde at dette er en moralsk forsvarlig behandlingsform.

Fjorårets debatt viste at forslaget også er et normativt samfunnsspørsmål. Enkelte hevder, som Kirkens Bymisjon, at det kun er snakk om et medisinsk anliggende. Fordi rusavhengige defineres som pasienter, trenger vi ikke snakke politikk eller moral. Det er feil. Å ta i bruk heroin i substitusjonsbehandling er både et samfunnsmoralsk og profesjonsetisk anliggende. Jeg kommer tilbake til hvorfor.

Hva er egentlig moralsk?

Men først: Hva er nå egentlig moralsk i denne sammenhengen?  På den ene siden blir det påstått at utdeling av legal heroin vil gjøre dagliglivet lettere for den enkelte heroinavhengige og gi gruppen økt verdighet og anerkjennelse. Det motsatte er også hevdet, i kjølvannet av tidligere helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssens utspill:, utdeling av heroin vil være en fallitterklæring overfor rusavhengiges hjelpebehov og minske deres muligheter for å gjenreise verdigheten i eget liv.

Bryter med velferdsidealene

I en nylig avlagt masteroppgave i profesjonsetikk har jeg sett kritisk på heroindebattens argumenter, og bruk av forskning og kunnskapsgrunnlag.  Konklusjonen er et nei til heroinstøttet behandling.  Min påstand er at behandlingspraksisen vil bryte med tanken om at vi skal bygge velferdstiltakene våre på at enkeltmennesket skal føle seg anerkjent, kunne verdsette seg selv, komme ut av en marginalisert tilværelse og delta i samfunnet som medborger på lik linje med andre. Å legge til rette for livsutfoldelse og å gi dem som sliter mulighet for å endre kurs, det er fundamentet vi må bygge på om vi skal kunne se oss selv i et fremtidig hvitøye. Jeg oppfatter at herointilhengere er mer opptatt av å dempe lidelsens uttrykk, gjerne den offentlig påtrengende, her og nå. Slik blir heroinstøttet behandling heller en tilsløring av kompleksiteten i rusavhengigheten. En kompleksitet det er svært krevende å ta innover seg, men likevel helt nødvendig for både den rusavhengige og behandleren dersom målet er å endre kurs. 

Kontroll-dansen

Forslaget om heroinstøttet behandling er i stor grad reist som et hensyn til den enkelte avhengige, og blir et politisk attraktivt ”prøve- noe - nytt” i rusbehandlingen.  Men det er mange hensyn som må tas når det handler om narkotikapolitikk. Blant annet er det viktig at medikamentene som brukes i behandlingen ikke kommer på avveie.

Og her kommer vi ikke unna kontrolltiltak. Dette er lite diskutert. Kontrolltiltakene vi har i dag skal beskytte mot illegalt bruk og mot salg av legal metadon og buprenorfin. Samfunnet skal motvirke misbruk og skade på tredjemann. Dette er fylt av dilemmaer allerede i dag, og vil bli enda mer utfordrende hvis heroinen blir tatt i bruk som medikament.  

Utfordringen er at kontrollaspektet forutsetter en lydighet, noe som samtidig fungerer ydmykende og lite endringsmotiverende. Dette utløser ofte motmaktstrategier hos den som skal forsøke å mestre. I legemiddelassistert rehabilitering (LAR) tar disse strategiene ofte form av ”triksing og fiksing” som er en av ruslivets viktigste overlevelsesstrategier, og ikke som motmaktstrategier rettet inn mot kampen for det rusfrie livet. Medikamentet blir det helt sentrale.

Jeg er redd dette kan bli et enda mer sentralt problem ved innføring av heroin. Fordi den rusmiddelavhengige er nødt til å møte opp til utlevering to til tre ganger daglig, medikamentet må omfattes med enda strengere sikkerhet og fordi heroin er et langt mer attraktivt stoff for gatemarkedet enn metadon og Subutex.

I Norge er det en tosidig kritikk av kontrollbruken. Noen hevder det blir brukt for mye ressurser på kontroll. Andre at det kontrolleres for lite og for dårlig for å hindre lekkasjer. Vi vet at gatesalget av Subutex øker, og at antallet forgiftningsdødsfall som sannsynligvis skyldes metadon har økt de siste femårene og nå er oppe i ca femti pr. år.

Den danske metadonforskeren Hanne V. Dahl peker på at substitusjonsbehandling som samfunnstiltak ligger i et særlig spenningsfelt mellom velferdsytelse og disiplinering. De som forvalter ansvaret for forsvarlig forskrivning og oppfølging, skal passe på at den medikamentelle behandlingen skjer på en trygg måte. Det kan gjøres mer hyggelig og med bedre serviceinnstilling, men vil uansett innpakning innebære et mistenksomhetens blikk.

Lydighet motiverer ikke

Veien bort fra rusavhengighet handler om håp, mot, tillit, og om å få muligheter om og om igjen. Tillit mellom hjelper og den som skal hjelpes er en forutsetning. Det handler om å håndtere møtet med den rusavhengiges sårbare, men kraftige ambivalens – en ambivalens som ofte blir forsterket negativt og opprettholdt av høy grad av kontroll, og en ambivalens som er kilde til tilbakefall. En behandlingsstruktur som først og fremst er preget av kontroll vil ofte være desto mindre egnet til å gripe fatt i muligheter for å overkomme tilbakefallene. Tross gode intensjoner blir det altså skapt motsetninger i dette systemet som gjør det vanskelig å holde fast i den forutsettende tilliten. Pseudo-moralske og vanskelige praksiser som begge parter begrenses eller fanges i vokser frem. Slike problemer vil bare øke ved innføring av heroin. Tematikken utfordrer derfor også til å drøfte dette som et profesjonsetisk samfunnsansvar, - hvordan skal vi møte gode intensjoner og tilsynelatende positive effekter - når det er fare for at praksisene utvikler seg til å være moralsk betenkelige eller uforsvarlige.

Jeg vil hevde at konsekvensene ved å utvide substitusjonsbehandling med heroin er at behandlingsinnsatsene kommer til å skape nye krenkelser for de rusavhengige heller enn at de får oppleve større anerkjennelse.