Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Markedsbyråkratiet i barnevernet

21.10.2010 | Sigrid Nordstoga

NRK-programmet Brennpunkt hadde tirsdag 5. oktober en reportasje om mangelfull kontroll av en privat barneverninstitusjon, der klager fra beboerne og bekymringsmeldinger fra ansatte både i og utenfor barnevernet ikke ble fulgt opp. Reportasjen lyktes i å få frem flere stemmer i saken. Vi ønsker å rette søkelyset mot noe som bare ble indirekte berørt i dette programmet, nemlig kontrollregimet som er utviklet for private barneverninstitusjoner.

Vårt utgangspunkt er et forskningsprosjekt ved Universitetet i Agder, der vi fulgte kontrollregimet som ble utviklet fra 2004, da staten overtok ansvaret for barneverninstitusjoner fra det tidligere fylkesbarnevernet. Det ble da innført en godkjenningsordning for private barneverninstitusjoner. Kjernen i problemet er at kontrollregimet i liten grad er egnet til å fange opp dagliglivet på institusjonene. Dette blir også påpekt av lederen for den aktuelle institusjonen, som sier at han har invitert tilsynsmyndighetene til å flytte inn noen dager og leve sammen med barn og voksne i de daglige rutinene.

Denne mangelen på innsyn kan tilskrives et komplisert system for kvalitetsvurdering, godkjenning og tilsyn – som vi vil betegne som et «markedsbyråkrati». Dette er et system der godkjenningsmyndigheten

(Bufetat) med utgangspunkt i en såkalt kvalitetsforskrift, skal vurdere om institusjonene er gode nok til å bli godkjent. Det gjelder både offentlige og private institusjoner. Kriteriene som blir benyttet er mer eller mindre presise og entydige å forvalte. Et av dem som det er spesielt vanskelig å legge til grunn for kontroll, går på metodikk og arbeidsmåter ved institusjonen. Et annet av kriteriene omhandler beboernes perspektiv og medvirkning mer generelt.

Et annet trekk ved markedsbyråkratiet er utvelgelsen av de private institusjonene som skal få oppdrag fra det offentlige. Det skal i prinsippet skje gjennom en anbudsprosess. Det ligger i konkurransens logikk at relasjonen mellom tilbyder (private aktører) og oppdragsgiver

(Bufetat) skal være formell og følge regelverket for offentlige anskaffelser. Statens helsetilsyn kommer så inn som kontrollinstans på de institusjonene som er godkjent og i drift. I prinsippet forutsetter det at det allerede er inngått en avtale med Bufetat.

Vi vil påstå at dette regelverket i seg selv bidrar til å skape eller opprettholde den avstanden mellom godkjenningsmyndighetene og de private aktørene, som ble kritisert i Brennpunktprogrammet. Det er utviklet et komplisert byråkratisk system, preget av markedsinspirerte modeller (gjerne omtalt som New Public Management) når de implementeres i offentlig sektor.

Framveksten av dette markedsbyråkratiet (også kjent fra kommunesektoren under betegnelsen «bestiller-utførermodeller») er ingen naturlov eller noe som skjer av seg selv. Det er en prosess som følger logisk av en rekke politiske og administrative beslutninger på høyt nivå. Det er Stortinget som har besluttet at helse- og sosialsektoren, som barnevernet er en del av, skal følge regelverket for offentlige anskaffelser, som ble vedtatt for cirka ti år siden, som en følge av EØS-medlemskapet. Dette er tjenester, som, så vidt vi har forstått, Stortinget kunne ha valgt å holde utenfor dette regelverket, men i Norge ble regler om anbud og konkurranse også gjort gjeldende for slike tjenester.

Etableringen av det nye kontrollregimet i barnevernet må forstås i lys av at private aktører tidligere hadde kunnet operere temmelig fritt, uten krav om formell godkjenning. Det er likevel et paradoks at staten, når den først strammer grepet og forsøker å få kontroll over feltet, gjør det ved hjelp av et markedsinspirert system. Når slike systemer implementeres i offentlig sektor, skal de samtidig oppfylle spesielle forpliktelser om likebehandling, gjennomsiktighet med mer. Resultatet blir framveksten av et markedsinspirert byråkrati, som ser ut til å være lite egnet til å fange opp hvordan den enkelte beboeres dagligliv på institusjonen arter seg. De befinner seg i en slags «blindsone».

Mangelfull forståelse for de kompliserte strukturene som fremmer eller vedlikeholder slike blindsoner, fører til at problemene fort blir personifisert, knyttet til den enkelte institusjonsleder, saksbehandler i barnevernet eller hos Fylkesmannen, mens det overordnete ansvaret ikke blir like synlig.

Kronikken er tidligere publisert i Klassekampen 16.10.10