Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Problematisk fettfrykt

01.04.2011 | Therese Andrews

Helsemyndighetenes anbefalinger for et sunt kosthold har blitt grundig debattert etter at de ble lagt frem i slutten av januar i år. Det som blant annet har vekket debatt, er råd om å velge magre meieriprodukter og å begrense inntaket av rødt kjøtt.

På dette området legger norske helsemyndigheter seg på samme linje som for eksempel Verdens helseorganisasjon og det amerikanske helsedepartementet som opprettholder råd som ble utformet i 1980 årene. Alle anbefalinger skal være basert på vitenskap, også de som gjelder fett. Likevel viser motdebattanter til en betydelig mengde forskningsresultater som dokumenterer at det fettet som norske helsemyndigheter har fryktet i mer enn tre tiår, ikke har den helseskadelige effekten som det hevdes, snarere tvert imot. Flere studier fra England og andre deler av Skandinavia tyder på at de som har hatt et høyt inntak av melkefett, for eksempel, både er sunnere og slankere enn de som har valgt meieriprodukter av det magre slaget. Tiltross for at argumenter fra motekspertisen er kjent viten, holder representanter for helsemyndighetene fast på sitt standpunkt og fraråder det omdiskuterte fettet, uten at begrunnelsen virker helt overbevisende. Blant annet blir nedgangen i dødelighet av hjertekarsykdommer i vårt land, tatt til inntekt for at kostholdsrådene fra 1980-årene og utover har vært vellykket. En slik konklusjon er imidlertid problematisk å trekke så lenge behandlingsmetoder for de samme lidelsene er vesentlig forbedret i samme tidsperiode. Ingen nevner noe om forekomsten av disse lidelsene, om den øker eller minker, noe som kanskje hadde fortalt mer om tilstanden enn nedgangen i dødelighet. 

Mens råd som gjelder forsvarlig fettmengde i kosten har vært grundig debattert i alle medier, har råd som gjelder forsvarlig fettmengde på kroppen fått lite eller ingen oppmerksomhet. Helsemyndighetene gir omtrent like konkrete råd når det gjelder akseptabel kroppsvekt som når det gjelder akseptabel mengde fett og rødt kjøtt i det daglige kostholdet. Kroppsmasseindeks (KMI), som uttrykker forholdet mellom vekt og høyde, har lenge vært brukt som mål for å vurdere akseptabel kroppsstørrelse, og alle nordmenn anbefales å opprettholde en KMI innenfor normalområdet som er mellom 18,5 og 24,9 kg/m.2 Normal midjeomkrets defineres også, nærmere bestemt under 88 cm om en er kvinne og under 102 cm om en er mann. Det vitenskapelige grunnlaget for de eksakte øvre grenseverdiene for KMI og midjeomkrets gjøres imidlertid ikke rede for. Det legges heller ikke frem dokumentasjon som viser sammenheng mellom kroppsmasseindeks på 25 kg/m2, eller 27 kg/m2 for den saks skyld, og alvorlig sykdom. I følge forskningsresultater som presenteres som bakgrunn for helsemyndighetenes kostholdsråd, skal det relativt betydelig overvekt til om dette skal øke risiko for helsesvikt. Det samme tallmaterialet tyder også på at KMI i det nedre normalområdet er mer ugunstig for helsa enn KMI i området som defineres som overvekt, uten at dette kommenteres.

Når det vitenskapelige grunnlaget for å være restriktiv med fett er diskutabelt samtidig som bekymring for kroppsmasseindeks helt ned til 25 kg/m2 virker ubegrunnet, kan man lure på om det ligger andre hensyn bak de rådende anbefalingene. Kan det for eksempel tenkes at landets helsemyndigheter er blitt rammet av den samme fettangsten som de ansvarlige har bidratt til å spre i store deler av den norske befolkningen? Denne angsttilstanden har nærmest satt seg i genene. I følge den svenske sosiologen Sten Andersson kommer den til uttrykk blant annet som en vemmelse som føles i hele kroppen om man får litt for mye smør eller litt for skjelvende flesk i munnen. Også synet av fett, enten det finnes som en rand rundt kjøttet på koteletten eller rundt midjen, vekker ubehag eller til og med avsky blant noen. Iherdige forsøk har vært gjort for å fjerne fettet både fra maten og fra kroppen, og det finnes knapt noen som minnes at frodige kropper engang ble dyrket som attraktive. Den strømlinjeformete og magre retningen som oppsto innenfor arkitekturen, har spredd seg som ideal for menneskers utseende. Kroppen skal ha en arkitektur som er funksjonell. Den skal være strippet for det overflødige, det vil si for alt fett, fordi det ikke fyller noen funksjon. Det estetiske i vår kultur er det funksjonelle. Et annet spørsmål er om landets helsemyndigheter, i tillegg til mulige estetiske anfektelser, også kan være rammet av en moralsk forargelse ved synet av kroppsfett. Det vil si at det kan ha festet seg oppfatninger om at de som har litt å gå på, mangler selvdisiplin eller er viljesvake. Dette er lite aksepterte egenskaper i en tid hvor (selv)kontroll er blitt det store mantra både i vår kultur og i helsemyndighetenes doktriner.   

Kobling mellom kroppsestetikk og sunnhet er generelt problematisk, og koblingen blir ekstra problematisk om helsefare brukes for å gjøre visse tiltak legitime, det vil si at vektreduksjon, der det ikke er snakk om betydelig overvekt, anbefales for å oppnå en helsegevinst som ikke kan dokumenteres. Kroppsestetikk bør ikke være et anliggende for norske helsemyndigheter. Det er mer enn nok andre aktører som tar seg av det domenet. Det som imidlertid bør være et anliggende for det offentlige i vårt land, er forhold som enkeltindivider ikke kan ha kontroll over, som for eksempel det skadelige fettet som tilsettes under bearbeiding av visse produkter og det fettet som dannes i dyre- og fjærkrekroppen som følge av ernæring med ugunstig fôr. Helsemyndighetene står også over for betydelige utfordringer når det gjelder miljøgifter som finnes i den fisken som anbefales for helsens skyld fordi den inneholder gunstige fettsyrer.

Kostholdsråd fra helsemyndighetene skal i hovedsak være rettet mot normalbefolkningen. Det vil si at rådene skal formidle hva som er et alminnelig sunt kosthold. Det er godt dokumentert at den fettmengden som enkelte slankeeksperter anbefaler, er gunstig for å senke vekta, men det betyr ikke nødvendigvis at et kosthold basert på et vektreduserende regime er sunt. Det bør derfor være en oppgave for helsemyndighetene å bidra til å redusere forvirringen, som eksisterer i dag, rundt hva som er sunt når det gjelder total fettmengde og ballanse mellom de forskjellige fettsyrene og fettkategoriene. Om landets helsemyndigheter mister troverdighet fordi de er for restriktive med fett og for bastante i en del andre råd, kan det absolutt tenkes at eksperter som hevder at brød og poteter er skadelig, er de som får gjennomslag. Vitenskap er en usikker disiplin og noen sannheter har kortere levetid enn andre. Derfor bør det unngås for kategoriske råd både i den ene og den andre retningen. Det kan trygt høstes lærdom av for eksempel kolesterolhysteriet i 1980-årene som viste seg å være basert på unyansert viten om distinksjonen mellom gunstige og ugunstige former for kolesterol.