Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Røyking – sterkere kontroll, sterkere marginalitet

26.10.2011 | Willy Pedersen

Da jeg var barn, på 1950- og 60-tallet, var sigarettene del av dagliglivet. Våre foreldre røykte – i sofakroken om kvelden, i butikken når de handlet dagligvarer. På bilturer var lufta stinn av tobakksrøyk, og ingen stilte spørsmål ved dette. Selv lærerne som inspiserte i skolegården kunne gå rundt og røyke. Det ville blitt oppfattet som merkelig å spørre om det var greit å tenne en røyk når en var på besøk hos folk. Det ville blitt oppfattet som uhøflig å nekte noen å røyke, selv i ens eget hjem.

I høst er det berammet en ny debatt i Alltinget på Island. En tidligere helseminister har arbeidet sammen med den islandske legeforeningen og en rekke anti-røykergrupper for å fremme et nytt, privat lovforslag. Det tas en rekke initiativ: Ny og kraftig økning av prisene. Det skal bli forbudt å røyke på alle offentlige steder - på fortauer, i parker og på badestrender, samt i biler hvor det sitter barn. Sigaretter skal bare selges i nøytrale pakker, med skremselspregede helseadvarsler. Men disse tiltakene er ikke spesielle for Island. Mange land setter i sving slike, stadig tøffere, tiltak. Mange har nå «det tobakksfrie samfunn» som mål. Det nye på Island er at en også ønsker å stoppe vanlig salg av tobakk. Sigaretter skal bare selges på resept. Leger skal prøve å hjelpe en med å overvinne avhengigheten. Der hvor det ikke lykkes, skal en kunne forskrive sigaretter som må hentes på apotek. Modellen er omtrent den samme som en i dag bruker for opiatavhengige, hvor metadon og Subutex forskrives til en liten gruppe som ikke makter å komme seg ut av avhengigheten.

På 50 år har endringene på dette feltet vært forbløffende. Hvordan kunne det skje? Hvor går veien videre? Hva slags forebygging er det rimelig å drive overfor barn og unge på dette feltet i dag?

Sykdom og død
De første studiene av sammenhengen mellom røyking og lungekreft kom allerede på slutten av 1920-tallet. Utover på 1930- og 40-tallet ble studiene bedre og flere og gradvis ble funnene utvidet til å gjelde ikke bare lungekreft, men en rekke kreftformer. På 1950-tallet ble hjerte- og karlidelser, den andre store gruppen av dødelige sykdommer, også koplet til røyking. Bærebjelken blant studiene ble oppfølgingen av nesten 35 000 engelske leger over førti år. En rekke vitenskapelige artikler er publisert, i verdens ledende tidsskrifter, og funnene er slående: Røyking er knyttet til sykdom og død, og rundt halvparten av de som røyker vil før eller siden dø av sin vane (www.who.int).  Blant menn i den vestlige verden blir ett av tre dødsfall knyttet til røyking. Blant kvinnene har andelen vært lavere, men her er økningen sterkest. Kvinnene begynte å røyke seinere enn menn, og har ikke like raskt gitt opp vanene. Derfor har den tobakksrelaterte dødeligheten hos kvinner – blant annet av lungekreft - vært stigende.

De enorme helseskadene har vært én av drivkreftene i marginaliseringen av røykevanene. Folk flest vet nå at røyking er helsefarlig. En annen drivkraft har vært den nye sosiale og klassemessige profilen blant røykerne. Det var de rike og velutdannede som i sin tid introduserte sigarettene. I dag er det grupper med lav utdanning og lav inntekt som blir røykere. Røykevanene beveger seg med jernhard lovmessighet ut mot samfunnets ytterkant. 

Sosial marginalitet
I de vestlige land har andelen som røyker vært fallende. Den har derimot vært økende i mange fattige land, og i dag regner vi med at det samlet er rundt 1 milliard røykere over hele verden. Rundt 80 % av dem lever i land med middels til lavt utviklingsnivå. Her har andelen mange steder vært økende, og her er dødeligheten også økende. I forrige århundre er det grunn til å anta at rundt 100 millioner mennesker døde av røyking på verdensbasis. Dersom ikke trendene endres, vil tallet mangedobles i vårt eget århundre.

Mønsteret en ser på globalt plan gjenfinnes innen de rike land, også vårt eget. Færre begynner å røyke, og røykevanene beveger seg ut i randsonen. Lav utdanning, lav inntekt og sosial marginalitet preger i økende grad røykerne også her hjemme. Aller høyest andel røykere finner vi blant trygdede, arbeidsløse, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, blant folk som i det store og hele er svakt integrerte i samfunnet.

Nikotin er ett av våre mest avhengighetsdannende psykoaktive stoffer. Det er derfor ikke så rart at røykerne gjerne har et temmelig stabilt røykemønster. Forbruket av alkohol kan periodisk øke eller synke nokså mye hos den enkelte. Hos røykerne er situasjonen en annen - de fleste røyker et bestemt antall sigaretter per dag. Noen av dem kalles nikotinavhengige. Det varierer litt hvor stor andel som vil karakteriseres som avhengige, basert på hvilke kriterier en bruker – men mange vil operere med at det gjelder 30-40 % av røykerne (tidsskriftet.no). Denne gruppa har mye høyere stabilitet i røykevanene, de har enda spinklere sosiale ressurser, og mange av dem har psykiske problemer som angst og depresjon. I Norge er det nå rundt 20 % dagligrøykere i voksne aldersklasser, og gruppa av nikotinavhengige utgjør litt under halvparten av disse, eller mellom 5-8 % av befolkningen. I de siste psykiatriske klassifikasjonssystemene bedømmes nikotinavhengighet som en psykisk lidelse på linje med problemer med alkohol eller narkotika.

Noen spekulerer i at vi kommer til å få en – relativt sett – stadig større «hardcore kjerne» av røykere. Tanken er at røykevanene nok blir mindre utbredt, men at det – blant dem som røyker – vil bli en stadig større kjerne som er avhengige og ikke klarer å slutte. Foreløpig tyder ikke norske data på at dette uten videre stemmer. 

Rekreerende røykere og snusere
Røyking beveger seg ut mot randsonen, men over halvparten av røykerne er likevel ikke avhengige, og i denne gruppa finner vi ofte andre kjennetegn.  Vi har lenge visst at «rekreerende» eller «av-og-til» røykere ikke har de samme belastningene. En studie viste at denne gruppa ofte har mange venner, sterke nettverk, høy såkalt «kulturell kapital» og ellers avtegner seg som en ressurssterk gruppe. Sigarettene har lenge hatt en bestemt symbolfunksjon, de har markert subkulturell motstand, og i for eksempel mange ungdomspolitiske organisasjoner har det vært mange røykere. Gradvis er nok slike kjennetegn i ferd med å slippe taket, likevel er det ingen tvil om at denne prosessen kan gå saktere enn mange hadde trodd. Når røykevanene beveger seg ut i randsonen, kan de rett og slett få nye symbolfunksjoner i bestemte ungdomsgrupper. Mest marginal har rulletobakken blitt. Jeg ble nylig slått av hvordan «rullings» hadde blitt populært i et nokså sofistikert miljø av unge teaterfolk som jeg støtte på i Oslo. De hadde rett og slett tatt over denne markøren – ellers ofte brukt av eldre menn i rurale strøk av Norge. Blant disse ungdommene signaliserte «rullings» det motsatte – en subtil subkultur av innforståtte, som selvsagt bruker rulletobakken på en helt annen måte enn den slitne og trygdede industriarbeideren i et utkantfylke.  Mye kan tyde på at nærværet av denne – nokså ressurssterke – motkulturen har bremset opp hastigheten i nedgangen i røykemønstrene i den vanlige befolkningen.

Den andre store endringen i tobakksforbruket handler selvsagt om snus. For tjue år siden var det få snusere, så fikk snusen innpass i bestemte idrettsmiljøer, særlig blant Hockey-spillere, åpenbart inspirert fra Sverige. De siste årene har vanen spredd seg, og nå er det faktisk flere snusere enn røykere i ungdomsgruppene. Mens andelen røykere er omtrent like stor i begge kjønn, er det mange flere snusere blant unge menn (Folkehelseinstituttet/SIRUS). Vi har foreløpig ikke så gode studier av snuserne og deres kjennetegn, men alt tyder på at de er mindre belastede enn røykerne. Det er dessuten farlig å snuse – men likevel mye mindre farlig enn å røyke.

Det har vært atskillig debatt om bruken av snus: Er det alt i alt «en fordel» at vi ser denne overgangen fra røyking til snus? Er det rimelig å anbefale overgang til snus for de mest avhengige røykerne? Her er meningene delte.

En effektiv og human tobakkspolitikk?
Politikken på tobakksfeltet har blitt stadig tøffere. Reklame ble tidlig forbudt, prisene øker, det har blitt forbud mot å røyke stadig flere steder. Med Røykeloven ble det også forbudt å røyke på kafeer og puber, det har blitt helseadvarsler og skremsler på sigarettpakkene. Mens jeg skriver dette, har myndighetene på høring et nytt utkast til tobakkspolitisk strategi – som skal gjelde fra 2012. Den foreløpige tittelen er «En framtid uten tobakk». Målet er i første omgang at alle barn født etter år 2000 skal la være å begynne å røyke. Alle barn skal skjermes mot passiv røyking – også i hjemmene. Røyking skal bli helt forbudt i det offentlige rom - også på alle arbeidsplasser og alle institusjoner. Det siste har støtt på motstand. Flere har hevdet at det er meningsløst å kreve at mennesker i 80- og 90-årene som kommer på alders- eller sykehjem og som kanskje har røykt et helt liv skal måtte slutte å røyke.

I ungdomsgruppene har de røykeforbyggende programmene hatt temmelig gode effekter (fristedet.no)– og atskillig bedre enn de som retter seg inn mot alkohol. De siste årene ser imidlertid innsatsen ut til å bli noe redusert på dette feltet.  En bør, slik jeg ser det, nok intensivere dette arbeidet igjen. En bør videreutvikle programmene, evaluere dem. Kanskje kan en se om de kan utvikles til å gjelde mer enn røyking. 

Derimot strammes altså kontrollpolitikken inn, dag for dag. Mange tror nå at røykevanene vil «fases ut». Mange tror på «det tobakksfrie samfunn». Resultatet vil i så fall bli enorme helsegevinster.

Er det grunn til å være litt kritisk til denne siste utviklingen – også? Jeg tror det. Det er selvsagt flott at folk slutter å røyke. Men likevel er det en slående forskjell mellom hvordan en nå snakker om andre grupper med et helsefarlig og ødeleggende forbruk av rusmidler. Ta de opiatavhengige: I økende grad har metaforer knyttet til kriminalitet og marginalitet blitt erstattet av slike som er knyttet til sykdom. En har sett en humanisering av narkotikapolitikken. Slike mønstre ser en mye mindre av innen tobakkspolitikken. Det er flere hundre tusen nikotinavhengige i Norge. Mange er nå gamle, og de har røykt i hele sitt liv. Det er stadig færre som kjemper deres sak. Vi har en effektiv kontrollpolitikk på dette feltet. Den virker. Kanskje bør politikken også bli mer human i årene som kommer? De som ønsker å slutte å røyke bør få tilbud om en vei ut. En bør styrke hjelpen de får. For de som ikke ønsker eller makter å slutte, bør det – slik jeg ser det – være mulig å leve et liv uten altfor mye skam.