Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Samfunnsmoral satt i system

13.02.2013 | Svanaug Fjær og Helene Jensvoll

Norsk narkotikapolitikk baserer seg i større grad på moral enn på kunnskap. Narkotikabruk møtes med strenge reaksjoner når normbrudd inntreffer, milde når personens holdninger samsvarer med samfunnets; vi straffer holdninger fremfor handlinger. Denne politikken hindrer oss i å gi de svakeste i vårt samfunn verdighet.

Å straffe holdninger.
Stortingsmeldingen; Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk, åpner for å innføre alternative reaksjonsformer for personlig besittelse og bruk av narkotika. Forut for stortingsmeldingen hadde Stoltenbergutvalget i Rapport på narkotika foreslått å se til Portugal og ta lærdom av landets avkriminaliseringsmodell. Forslaget gikk ut på å flytte ansvaret for narkotikabruk- og besittelse fra justis- til helse- og sosialsektoren. Premissene for stortingsmeldingen finner vi i en arbeidsgruppe-rapport som foreslår at alternative reaksjonsformer tas inn som «særvilkår for påtaleunnlatelse».

Arbeidsgruppens forslag gir ingen klare regler for hvilke typer eller mengder av stoff som fører til straff eller alternativ reaksjon. Derimot skal politiets skjønn avgjøre om den anholdte skal arresteres, få bot eller bortvises, slippe med en advarsel eller komme til samtale og få hjelp.

Politiet skal spesielt fokusere på personens holdninger:
«Formålet med de nyordninger arbeidsgruppen foreslår, vil i første rekke være å endre lovovertredernes holdning til rusmidler og derved hindre at han bruker narkotika på ny

Videre om målgruppen for alternative reaksjoner:
«Muligheten til å ta i bruk alternative reaksjoner bør derfor ikke avhenge av den enkeltes narkotikaproblemer, men snarere hvorvidt vedkommende er innstilt på å ta imot, og dra nytte av, de tiltakene som stilles til rådighet

Utvises riktige holdninger kan brukeren møtes med alternative reaksjoner, eller, om han/hun ”har forstått alvoret i situasjonen” (sic!) slippe med advarsel. Brukerens holdninger settes opp foran handlingen, graden av problemer og sykdomsbildet.

I 2000 avkriminaliserte Portugal personlig bruk og besittelse av narkotika. I forkant av lovendringen hadde Portugal omfattende narkotikaproblemer med blant annet høye overdosedødsfall og store, åpne russcener.

Det er trekk ved utviklingen i Portugal som viser at her er det noe å lære. Portugal har opplevd en kraftig nedgang i overdosedødsfall. Antallet ligger nå på 8 pr. million innbyggere, 54 totalt. Tilsvarende tall for Norge er 81 pr. million innbyggere, 285 totalt. Etter omleggingen av politikken er det ingen store åpne russcener i Portugal. Portugals nemndsystem formidler effektivt mennesker med avhengighets-problemer inn i behandling, spesielt legemiddelassistert. Ventetiden er i gjennomsnitt syv dager.

Til sist må det understrekes at det ikke er registrert økning i livstidsprevalens for bruk av cannabis i befolkningen etter endringen i 2000, som er på 11,7 prosent i Portugal og 14,6 prosent i Norge. Endringen førte heller ikke til narkoturisme (alle tall fra siste måling, EMCDDA årsrapport, 2011).

Portugisiske myndigheter mener at endringene samlet sett har ført til et mer nyansert syn på, og øket integrering, av mennesker med narkotikaproblemer, bl.a. gjennom arbeidsmarkedstiltak.

Kriminalisering som forebygging.
Rusmeldingen bruker oppsiktsvekkende mye plass på å fastslå at norsk narkotikapolitikk har virket, og at forbudslinjen ligger fast. Avkriminalisering blir avfeid med at «norsk rusmiddelpolitikk er i stor grad basert på solidaritet med de mest utsatte. Legalisering ville med stor sannsynlighet legge stein til byrden for denne gruppen

Vi vil hevde det motsatte; det er dagens kriminalisering med dens stigmatiserende konsekvens, som legger stein til byrden for de mest utsatte. Forslaget i rusmeldingen gir politiet stort handlingsrom og åpner for trynefaktor-justis på et område som har behov for klare reguleringer. De skal vurdere hvorvidt personen «fortjener» alternative reaksjoner. Hvilken annen samfunnsgruppe vil akseptere tilsvarende vilkårlighet?

Det er viktig at vi ser på kunnskapen vi i dag har om narkotikapolitiske tiltak, og konsekvenser av disse.  Nyere forskning utfordrer norske, narkotikapolitiske holdninger. Den viser ingen klar sammenheng mellom økte strafferammer og fall i narkotikabruk (cannabis), eller omvendt.

Norske politikere holder på den gode signaleffekten av forbud, straff og avskrekking mens flere hundre mennesker dør hvert år. Det er tid for å tenke nytt og ta lærdom fra andre land uten å bli mistenkt for å ville ha «mer lovlig dop.»

Moralens voktere.
Holdningsskapende arbeid er uten tvil både viktig og nyttig, men det er problematisk at holdninger brukes som premiss for hjelp eller straff. Det er helt andre tiltak som må til mot rusavhengighet; tiltak som reduserer skade, lavterskeltilbud og tilgjengelig behandling og hjelp.

En politikk formet av moral, ikke kunnskap, fører til manglende respekt og uverdig behandling av mennesker både i hverdagen og langt inn i behandlingsapparatet.

Norsk narkotikapolitikk tviholder på straffesporet, men den generelle mangelen på reguleringer avslører en politikk hvor utfordringene møtes med tvetydighet, hvor det er viktigere å vokte moralen enn å hjelpe mennesker i nød.

Det er problematisk å straffe handlinger som primært ikke skader andre, og paradoksalt å kriminalisere mennesker som et virkemiddel i forebyggende arbeid. 
Et system hvor gode holdninger er en forutsetning for ikke å kriminaliseres, er en systematisering av moralsk fundert diskriminering; et steg bort fra verdighetsdiskursen.