Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Selvmedisinering er feil medisin

22.08.2013 | Anne-Marit Langås

Det sies at språk er makt. Barak Obama vant presidentvalget i USA ved bruk av ordet change. Han vurderes å være en dyktig retoriker, og folk trodde på hans evne til å skape forandring. Når noe blir gjentatt mange nok ganger, tror mange det er sant. Språklige betegnelser er også gjenstand for change. Det finnes mange eksempler på at begrep blir endret i den hensikt å unngå at personer eller grupper blir stigmatisert. Noen ganger virker dette positivt. Andre ganger følger nissen med på lasset.

Bruk av begrepet selvmedisinering som en forklaring på at mennesker blir avhengige av rusmidler, ser ut til å øke. Begrepet oppsto omtrent på den tiden da man ble oppmerksom på at Ruslidelser OPsykiske lidelser ofte forekom samtidig (ROP-lidelser). I tillegg var det stort behov for å endre folks holdninger til mennesker med rusmiddelavhengighet, da dette var en gruppe som ofte ble utsatt for fordommer, moralsk forakt og kunnskapsløshet. Helse- og sosialpersonell som behandler mennesker med rusmiddelproblemer i dag, er bevisst på at pasientene skal behandles med respekt, empati og fagkunnskap. I beste mening omtales rusmiddelbruken som selvmedisinering, både av fagfolk og lekpersoner. Man vil signalisere forståelse for at pasienten lider, og har behov for å redusere lidelsen. Begrepet gir imidlertid ofte et feil signal overfor en person som står i ambivalensen mellom å fortsette som før eller arbeide for endring. I behandlingsformen Motiverende Intervju ved rusmiddelproblemer er en av målsettingene nettopp å få fram pasientens ambivalens, slik at det kan arbeides med pasientens motivasjon for endring. En ulempe ved begrepet selvmedisinering er at det kan oppfattes som en støtte til den rusmiddelavhengiges tanker om at rusmiddelet er medisin og at bruken kan aksepteres, tillates og opprettholdes.

Wikipedia definerer medisin slik: ”Medisin refererer til legevitenskap eller legekunst og til legemiddel eller medikament. I den første betydningen av ordet omfatter det så vel kunnskap om å diagnostisere, behandle, kurere og forhindre sykdom, lindre smerte og forbedre og vedlikeholde helse, som det å praktisere denne kunnskapen. I den andre betydningen av ordet refererer det til et middel eller substans som kan brukes i tilsvarende øyemed.”

Selvmedisinering blir da å tilføre seg selv en slik substans uten å gå veien om en lege eller annen fagkyndig person. Når en substans både er et rusmiddel og et legemiddel (for eksempel en del smertestillende medikamenter, beroligende medikamenter eller midler mot søvnvansker), vil leger forskrive den etter faglige kriterier og ivareta pasientens helse og sikkerhet ved bruk. En rusmiddelavhengig person vil imidlertid bruke substansen etter egne subjektive vurderinger, ofte på indikasjoner og i doser som er klart helseskadelige. I tillegg benyttes ofte rusmidler som i liten grad har noen positive legemiddeleffekter. I Norge er helsetjenester lett tilgjengelige og forholdsvis billige. De som har et behov for behandling av fysiske eller psykiske smerter eller plager, har som regel mulighet til å få bistand fra helsepersonell. Når personer som selvmedisinerer seg, velger rusmidler i stedet for å søke fagkyndig hjelp for sykdommer og problemer, er dette i seg selv en indikasjon på at det er rusmiddeleffekten som er viktig, og ikke behandlingseffekten på grunnlidelsen. Selv om rusmiddelbruk kan ha en umiddelbar positiv effekt på et symptom, for eksempel angst eller depresjon, er denne forbigående både etter det enkelte rusmiddelinntaket og etter lengre tids bruk (toleranseutvikling). Forskning viser entydig at et høyt rusmiddelinntak ved fysiske eller psykiske sykdommer eller plager forverrer både sykdommene og pasientens livssituasjon.

Det er ulike forklaringer på den høye forekomsten av ROP-lidelser. Selvmedisineringshypotesen er bare én av flere forklaringsmodeller. Andre sammenhenger mellom rusmiddellidelse og psykisk lidelse er at lidelsene kan ha felles bakenforliggende faktorer (for eksempel arvelig disposisjon, traumer, omsorgssvikt). Rusmiddelbruken kan ha utløst den psykiske lidelsen (for eksempel amfetaminutløst psykose eller alkoholutløst depresjon), eller begge problemområdene kan ha en gjensidig negativ påvirkning på hverandre, slik at begge områdene utvikler seg til sykdom. Flere av disse faktorene kan foreligge hos samme pasient. Vi vet også at noen psykiske lidelser som ikke medfører at pasienten selv opplever plagsomme symptomer (for eksempel dyssosial personlighetsforstyrrelse), er blant de hyppigste psykiske lidelsene ved rusmiddelavhengighet. Å fremholde selvmedisinering som hovedforklaringen på rusmiddelavhengighet, medfører derfor ofte en feil forståelse av den enkeltes problematikk.

Det er forsket en del på om pasienter med psykiske lidelser foretrekker rusmidler som virker spesifikt på symptomene ved den psykiske lidelsen. Slike sammenhenger har i liten grad latt seg påvise. Pasienter med psykiske lidelser i en befolkning har i hovedsak samme rusbruksmønster som befolkningen generelt, bare i større grad. En stor andel av de som er avhengige av andre rusmidler enn alkohol, er avhengige av flere ulike rusmidler, ofte med ulik virkningsprofil. Mange med psykiske lidelser bruker rusmidler som har kjente negative effekter på symptomene ved grunnlidelsen. Pasienter med depresjon har ofte et overforbruk av alkohol, selv om alkohol både kan utløse og forverre depresjoner. Pasienter med schizofreni bruker ofte cannabis, selv om dette kan utløse nye psykoser og være til hinder for behandlingen.

Mange mennesker med rusmiddellidelser, spesielt de som ikke søker spesialistbehandling, har ingen psykiske lidelser. Mange av disse overvinner problemene uten spesialisthjelp. Selv om det er en stor overhyppighet av rusmiddelavhengighet ved psykiske lidelser, har de fleste pasienter med psykiske lidelser ingen rusmiddelavhengighet. Psykisk lidelse er dermed verken en nødvendig eller en tilstrekkelig betingelse for å utvikle rusmiddelproblemer.

Rusmiddelavhengighet oppstår etter høyt rusmiddelinntak over tid. Imidlertid varierer mengden rusmiddel og tidsperspektivet før avhengighet oppstår med type rusmiddel og personlige ressurser og begrensninger hos den enkelte (arvelige disposisjoner, psykisk helse, fysisk helse, kognitive funksjoner, traumer eller belastninger med mer). Potensialet for å utvikle avhengighet er imidlertid en egenskap ved rusmiddelet, som etter høyt inntak over tid, gir endringer i signalsubstanser i visse områder av hjernen. Svært forenklet kan man si at hjernens sentra for motivasjon og gledesopplevelse overstimuleres av rusmiddelet, de nedreguleres for å komme i balanse, noe som medfører at normale gledesstimuli ikke lenger vekker reaksjoner. Man får da sug etter rusmiddelet, som nå er blitt det eneste som er potent nok til å stimulere disse områdene i hjernen. Ungdom er en spesiell risikogruppe fordi deres hjerne ikke er ferdig utviklet og fortsatt er mer sårbar for påvirkning enn en voksen hjerne. I tillegg har ungdom størst grad av umodenhet i områder av hjernen som regulerer følelser, impulsivitet og planlegging av hensiktsmessige aktiviteter. De er lett påvirkelige ved gruppetilhørighet, og de overvurderer ofte egen evne til mestring. Dette siste kan medføre at de ofte tror de har kontroll over rusmiddelbruken selv etter at tegn til avhengighet har oppstått. Høyt rusmiddelinntak er en nødvendig og tilstrekkelig forutsetning for å utvikle rusmiddelavhengighet.

I tillegg til at den avhengige personen føler seg nedstemt, følelsesmessig avflatet eller føler russug på bakgrunn av mekanismen beskrevet ovenfor, medfører de fleste rusmidler at den avhengige personen opplever abstinensplager ved reduksjon i eller opphør av bruk. Av vanlige abstinensplager kan nevnes uro, rastløshet, irritabilitet, engstelse, depressivitet, skjelvinger, hjertebank, svetting, kvalme og søvnproblemer. Når først avhengighet har oppstått, er det vanskelig for den enkelte å skille plager forårsaket av rusmiddelet fra plager ved en eventuell psykisk lidelse. Behovet for selvmedisinering kan derfor i stor grad være et behov for medisinering av russug eller abstinensplager.

I undersøkelser der man spør rusmiddelavhengige personer om hvorfor de bruker rusmidler, er det alltid en stor andel som oppgir selvmedisinering som begrunnelse. I tillegg til at dette kan være basert på et behov for å dempe symptomer på psykisk lidelse, abstinensplager eller russug, kan svaret også være knyttet til et forsøk på å opprettholde et positivt selvbilde. Mennesker med rusmiddellidelser opplever fordommer og forakt fra andre, men lider også ofte samtidig under egen skam, skyldfølelse og selvforakt. Å omtales som en person som selvmedisinerer seg er mindre belastende enn å bli omtalt med uttrykk som alkoholiker, narkoman eller rusmisbruker.

Innen flere terapiformer ved psykiske lidelser er man opptatt av at pasient og terapeut sammen utforsker pasientens problemområder og arbeider systematisk med disse. Mange pasienter har tatt i bruk metoder for å avlede seg fra, eller unnvike vonde minner, tanker eller følelser. Unnvikelsesstrategier kan for eksempel være aktive forsøk på å glemme traumer, avledning fra følelser ved å skade seg, sulte seg eller overspise, overdreven aktivitet for ikke å ha tid til å kjenne på følelser eller å bedøve følelser ved hjelp av alkohol, medikamenter eller illegale rusmidler. I terapien blir det viktig at pasienten gir avkall på disse unnvikelsesstrategiene, som er blitt til hinder for å bearbeide, finne gode løsninger eller komme videre i livet. Unnvikelse kan ofte være en riktigere betegnelse enn selvmedisinering.

Å gi de uhensiktsmessige strategiene betegnelser som gir inntrykk av at de er behandling, er både faglig feil og etisk betenkelig. Det er interessant at begrepet selvmedisinering har fått så stor utbredelse nettopp ved rusmiddelavhengighet, selv om det også noen ganger brukes om medisinering uten å konferere med lege ved somatiske sykdommer. Helseskadelig aktivitet som benyttes i forsøk på å mestre en helseplage, får for øvrig sjelden betegnelser som assosieres med behandling. Ingen betegner selvskading i form av kutting som kirurgisk egenterapi eller inntak av sukkerholdig brus ved tørste forårsaket av diabetes for brukerstyrt væskebehandling. Dersom den rusmiddelavhengige opplever å få bekreftelse på at han/hun har behov for rusmiddelet som medisin så lenge de tilgrunnliggende psykiske plagene ikke er behandlet, vil den opprettholdte rusmiddelbruken være til hinder for effektiv behandling av den psykiske lidelsen, og den negative spiralen fortsetter.

Dersom rusmiddelavhengighet ved psykiske lidelser enkelt kunne forklares med selvmedisinering, kunne man forvente at rusmiddelbruken ville opphøre dersom den psykiske lidelsen ble behandlet. Behandlingsforskning har imidlertid vist at det som regel er nødvendig med spesifikk behandling for begge typer lidelser. Effektiv behandling av de psykiske lidelsene er vanskelig uten samtidig forholdsvis god kontroll på rusmiddelinntaket. Likevel er det viktig ikke å sette urealistisk høye krav til rusfrihet som en forutsetning for annen behandling.

Kognitiv terapi har vist seg å ha effekt ved behandling av rusmiddellidelser. Kognitiv terapi har også effekt ved en rekke psykiske lidelser. Denne terapiformen er derfor egnet som integrert behandling for ROP-lidelser. Den kognitive modellen for forståelse av rusmiddelproblemer innebærer blant annet at pasient og terapeut sammen identifiserer pasientens positive antakelser om rusmiddelet og pasientens antakelser som innebærer å gi seg selv tillatelse til å innta rusmiddelet ved opplevd russug. Å omtale rusmiddelet som medisin er et eksempel på en positiv antakelse om rusmiddelet. Å omtale rusmiddelbruken som selvmedisinering er et eksempel på en tillatende tanke. I terapien er en av strategiene å stille spørsmålstegn ved de positive antakelsene om rusmiddelet, og bidra til at pasienten erkjenner at det også har andre egenskaper. De tillatende tankene, som oppstår ved russug, identifiseres og utforskes. Pasienten ledes mot å finne fram til alternative tanker som han/hun kan støtte seg til, for ikke å gi etter for russuget.

På bakgrunn av disse resonnementene ser vi at selvmedisinering er uheldig i dobbel forstand, både som behandling og som begrep.