Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

De frafalne. Om frafall i videregående opplæring

06.03.2017 | Omtalt av Bergljot Baklien

De frafalne. Om frafall i videregående opplæring, er en antologi redigert av Kaja Reegård og Jon Rogstad. Begge redaktørene er sosiologer og forskere ved FAFO. 

Det store antallet ungdommer som ikke fullfører videregående skole skaper bekymring, blant politikere og blant folk flest. Problemet er på ingen måte nytt. Likevel framstår forsøkene på å forebygge frafall som tilfeldige og lite kunnskapsbaserte.  Denne boka oppsummerer viktig forskning på feltet, og ser særlig på yrkesfag, der frafallet er størst.  Den viser at frafall er et sammensatt fenomen, der det er viktig å forstå kompleksiteten.  Flere kapitler legger vekt på å få fram ungdommens eget perspektiv. Forklaringene knyttes til den enkeltes livssituasjon og handlingsalternativer.

Eifred Markussen har bidratt med et kapittel med tittelen Forskjell på folk!  Han har lang erfaring fra forskning på frafallsproblemet, og minner om at går vi ca 40 år tilbake i tid, så fantes det et arbeidsmarked for ungdom. Først med innføringen av Reform 94, ble videregående opplæring en norm og et sentralt element i overgangen til arbeid og høyere utdanning.

Hans studier viser at et mål bør være å holde på flest mulig elever, og bringe flest mulig lengst mulig oppover i kompetansehierarkiet. Han viser også at tidlig og varig erfaring med heltidsarbeid kan kompensere for manglende utdanning.  Det er mulig å bli en vinner på arbeidsmarkedet uten utdanning, men fallhøyden er stor, og den som taper, taper skikkelig.  Markussen argumenterer for at deler av ungdomskullene må få tilbud om grunnkompetanse, enten som lærekandidat eller praksisbrevkandidat. Yrkesbetegnelser som tømrerassistent eller frokostkokk finnes ikke i dag. Hadde de eksistert, ville det betydd å senke lista for noen som dermed kunne oppleve mestring og suksess, og slik fått en god overgang til arbeidslivet. Arbeidsmarkedets betydning står også sentralt i Kristine von Simson sitt kapittel om frafallet i yrkesfagene. Hun viser at når andelen arbeidsledige ungdommer som får seg jobb øker, så øker også frafallet.

Hilde Marie Thrana har kartlagt de unges egne forklaringer på frafallet. Hun viser at det å slutte på skolen ofte ikke oppfattes som en krisesituasjon. Tvert imot kan det være en løsning når hverdagslivet oppleves som meningsløst. For dem som ikke finner seg til rette verken i det faglige eller i skolesituasjonen, kan det å slutte framstå som en vei til noe bedre. Noen beskriver det som at de valgte friheten. En del har tatt et feil utdanningsvalg i utgangspunktet. Vi krever mye av dem som skal ta livsvalg som 15-åringer. Det kan oppleves som frustrerende å bli sittende med ansvaret for konsekvensene av slike feilvalg. Mange ønsker seg egentlig et utdanningsløp som i langt større grad enn i dag innebærer å få utdanning og yrkeskompetanse som en integrert del av arbeidslivet.

Jon Rogstads kapittel har den talende tittelen: «Hvorfor skal jeg ta utdanning når jeg uansett ender med å kjøre taxi?» Han tar et nedenfraperspektiv, og ser på hvilke handlingsalternativer gutter med innvandrerbakgrunn selv opplever at de har. Bare fire av ti innvandrergutter fullfører videregående opplæring i løpet av fem år.  Rogstad viser hvordan valget deres kan forklares med en langsiktig vurdering av hvilken avkastning utdanningen vil gi. Disse guttene ser framover mot et arbeidsmarked der innvandrere møter diskriminerende barrierer. Da kan det å slutte på skolen være en rasjonell atferd, gitt den informasjonen de har tilgjengelig. Rogstad problematiserer også frafallsbegrepet med å vise at blant jenter med innvandrerbakgrunn, er det mange som riktignok fullfører, men som aldri tar i bruk den utdanningen de har skaffet seg. De vises ikke i frafallsstatistikken, men representerer likevel et problem.

Et nedenfraperspektiv preger også Eifred Markussens kapittel om hvorfor nærmere halvparten av unge i Finnmark ikke fullfører videregående opplæring. «De’ hær e’kke nokka for mæ», sier de, og peker på at utdanning ikke har vært nødvendig for å jobbe med reindrift, fiske, jordbruk, eller i gruvedriften. Skolen oppleves som irrelevant og bortkastet tid for mange finnmarksungdommer. Det eksisterer også en forestilling om at man kan begynne å jobbe i ung alder, og tjene store penger. Som innvandrerguttene i Rogstads kapittel, vurderer de at det ikke er bryet verdt å yte en innsats med tanke på framtidig nytte.

Sluttkapitlet advarer mot å individualisere forklaringene på frafall. Da plasseres ansvaret hos de unge. Det kan underbygge og forsterke stigmatiserende tendenser. Forfatterne legger opp til at frafall kan betraktes som et symptom på et klassedelt samfunn. SSB har vist at jo høyere utdanning foreldrene har, jo flere fullfører videregående skole. I deler av ungdomsgenerasjonen kan frafall også forstås som motkultur.  Samtidig er det viktig å lytte til dem det gjelder, noe man faktisk har gjort i flere av kapitlene i denne boka. De viser at frafall er en prosess som gjerne starter lenge før den aktuelle beslutningen om at nå, nå slutter jeg på skolen.

Det boka ikke sier noe om, og som ofte blir borte i debatten om frafall, er at dette egentlig gjelder hele utdanningssystemet. Når vi snakker om dem som faller ut av tømrer- eller mekanikerlinjene i videregående, ser vi for oss marginaliserte skoletapere uten driv og motivasjon. Men frafallet er også stort på høyskolene. Ungdommer tror at de skal bli ingeniører eller lærere, og slutter i løpet av studiet fordi de finner ut at det passer ikke for dem likevel.  Også på doktorgradsstudiet er det mange som aldri fullfører.  Det er med andre ord ikke så veldig spesielt å påbegynne en utdanning som aldri blir fullført.

Utgitt av Gyldendal Akademisk