Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Det går for sakte... i arbeidet med psykisk helse og rus

18.02.2016 | Omtalt av Vegard A. Schancke

Boken «Det går for sakte... i arbeidet med psykisk helse og rus» er en samling essay redigert av Bengt Karlsson. Bengt Karlsson er professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. De 15 bidragsyterne har alle lang fartstid i ulike posisjoner og roller i feltet psykisk helsearbeid – som forskere og framstående akademikere, som brukere av tjenester og erfaringskonsultenter, som praktikere i utøvelse av arbeid med psykisk helse og rus. Karlssons invitasjon til sine kollegaer og medforfattere er særegen: «Jeg kunne tenke meg å lage en bok basert på temaet: Alt det jeg egentlig har hatt lyst å skrive om psykisk helsearbeid – og ikke har fått gjort før nå……har du lyst å bli med å skrive?» 

«…det er viktig at fagpersoner er årvåkne og kritiske til egen og tjenestens måte å møte og behandle mennesker på», skriver Ottar Ness i sitt essay. Kanskje kan dette stå som illustrasjon på bokens innskrivning i den såkalte «recovery-tradisjonen». Ifølge medforfatter Marit Borge, er kjennetegn ved «recovery» egenkontroll, håp, meningsfullhet, valgmuligheter og tilhørighet. Recovery-orienteringen skisseres som vesensforskjellig fra den bio-medisinske, objektiverende tilnærmingsmåten som vektlegger patologi, diagnose, ekspertvelde, profesjonelt ansvar og vurderinger uten sosial kontekst. Recovery-tradisjonen vektlegger på sin side det kontekstuelle - gjennomsyret av samarbeidende og dialogiske praksiser. Jaakko Seikkulas elegante bidrag om psykisk helse i den kroppslig-relasjonelle virkelighet, kan tjene som et spennende eksempel på dette.   

Karlsson går rett på sak i innledningskapitlet med utgangspunkt i 3 eksempler:

Eksempel 1. 
Boken «Dødelig medisin og organisert kriminalitet» av Professor dr. med. Peter Gøtzsche fra Danmark, kom i 2014. Gøtzsche retter krass kritikk mot den farmasøytiske industrien og dens mange forgreininger, han dokumenterer blant annet bruk av mafialiknende påvirkningsmetoder og viser hvordan pasienters tillit til leger og legemidler er basert på en farlig illusjon om legemidlers gode effekter og sikkerhet: Legemidler er den tredje hyppigste dødsårsaken etter hjertesykdommer og kreft. Hvordan kan vi tillate at den farmasøytiske industrien lyver om forskningsresultater for profitt, er blant mange spørsmål Gøtzsche stiller.

Eksempel 2.
Boken «En psykiatrisk epidemi» av vitenskapsjournalisten Robert Whitaker, publisert i 2014. Et hovedspørsmål Whitaker reiser, er hvorvidt psykiatriske legemidler fikser kjemisk ubalanse i hjernen og gir pasientene et bedre liv. Svaret forskningen gir på dette er ifølge Whitaker i hovedsak et sjokkerende «nei». Mye tyder ifølge Whitaker på at psykofarmaka øker, snarere enn reduserer psykisk uhelse. Nedslående resultater av langtidsmedisinering er videre systematisk unndratt offentligheten. 

Bokeksemplene illustrerer, ifølge Karlsson, både et alvorlig demokratisk problem innen det psykiske helsefeltet og at verken ny forskning eller kunnskap – i tilstrekkelig grad - tas i bruk og offentliggjøres. Begge bøkene gir en grundig dokumentasjon av forfeilet forskning, grådighet og løgn. Fravær av offentlig debatt og stillhet preger dessverre feltet, ifølge Karlsson.

Eksempel 3.
En erfaringskonsulent i Helse Stavanger, Målfrid J. Frahm Jensen, sa opp sin stilling i april 2015. Bakgrunnen for oppsigelsen var at hun kommenterte et oppslag i Stavanger Aftenblad om at «Tvangsbruken i Stavanger ligger skyhøyt» over resten av Vestlandet. I sine kommentarer var hun kritisk til tvangsbruken og hvordan «behandlings-kulturen» i de aktuelle institusjonene kunne øke frustrasjonen hos pasientene. Dette kostet henne jobben, etter at store deler av personalgruppen samlet seg mot henne. 

Karlsson hevder eksemplene illustrerer store utfordringer ved det psykiske helsefeltet: Det er et lukket, hierarkisk og udemokratisk system. Det er ifølge Karlsson et system som systematisk unndrar seg tilsyn og kritikk, det er et system som ikke lærer, det er et system der det ikke er lov å være uenig - de som opponerer stigmatiseres og trues. 

Ulike kritiske innfallsvinkler er bokens omdreiningspunkt. Forfatterne øser av sine erfaringer, kunnskap og eksempler.  Leserne inviteres til refleksjon og inspirasjon. Forfatterne ønsker å bevege og forstyrre leserne i deres egen forståelse og opplevelse av de ulike temaene og fenomenene som belyses. Jeg vil tro de langt på vei lykkes med dette. Dette er ingen ordinær bok om psykisk helsearbeid. Det er til gjengjeld en viktig og nyttig bok for alle med interesse for og et varmt, bankende hjerte for arbeid med psykisk helse og rus. Boken er konstruktiv. Den illustrerer på en troverdig og god måte hvordan innstilling, holdninger, modeller og tilnærmingsmåter definitivt kan bedre strevsomme liv. Det nødvendige og viktige endringsarbeidet i feltet går bare så altfor sakte…ifølge Karlsson og medforfatterne.     

Utgitt av Gyldendal Norsk forlag