Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Generasjon prestasjon. Hva er det som feiler oss?

29.01.2019 | Omtalt av Ingeborg Tveter Thoresen

Å fordype seg i boka Generasjon prestasjon er et «must» for alle som har med barn og unge å gjøre. Boka tar utgangspunkt i et paradoks: den allmenne bekymringen for ungdommen som har fått merkelappen «Generasjon prestasjon», og det historiske faktum at ingen generasjon til nå har hatt bedre forutsetninger for å realisere seg selv. Ole Jacob Madsen er forfatter av boka, og underbygger paradokset på solid vis. Om tittelen sier Madsen: «Betegnelsen sier nok først og fremst noe om samfunnets foretrukne representasjon av unge». Den viser at ungdommens utfordringer i samtiden, er våre utfordringer. Den er godt skrevet med et faglig driv som gjør lesningen til en fornøyelse, selv med stoff som krever fordøyelse.

Ole Jacob Madsen er professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo. I innledningen fører han leseren inn i bokas tankeføring og drøftinger. Gjennom kapittel 2 og 3, Modernitetens patologier og Senmodernitetens patologier gir han et grunnlag for samfunnsdiagnostikk. På forbilledlig vis presenterer han og drøfter tanker og trekk fra toneangivende filosofer, psykologer og sosiologer i disse epokene. De er bærere av virkelighetsforståelser som har dype og varige konsekvenser for teoribygging og fagtradisjoner. Sentralt står menneskets frisetting. Han sannsynliggjør at livet i senkapitalismen, nyliberalismen og individualiseringens tid setter mennesker overfor nye og andre utfordringer, enn de som frigjøringen fra «gudgitte normer» og tradisjoner representerte i det sekulære samfunn. 

Når han så går løs på konsekvensene i kapitlene 4, Ung, privilegert og syk, 5, Ungdom under press, og 6. Sosiale representasjoner, viser han konsekvensene for de unge som lever i et «frihetsbesatt samfunn». Han stiller kritiske spørsmål til forskere og forskning i kapittel 7, Selvoppfyllende profetier, og undres om hvorvidt de er sykere nå enn før. Eller er vi blitt flinkere til å snakke om det? I kapittel 8 Helsens paradoks, stiller han også spørsmålet om hvem som tjener på sykeliggjøringen, eller på det å stille sykdomsdiagnoser heller enn samtidsdiagnoser.

Bokas gjennomgående tema er «hvordan unge i Norge objektivt sett har det, og hvordan de subjektivt sett opplever livet sitt». Madsen vil diagnostisere samfunnet, ikke bare individer. Slik rammer og utfordrer boka så vel høyre som venstresiden i politikken. Men først og fremst er han kritisk til at psykologiens menneskeforståelse og forklaringsmodeller synes å dominere og kolonisere både livsområder og uttrykksmåter i fag og politikk.

Beskrivelser i media og utredninger av hvordan unge mennesker har det i Norge, hentes ifølge Madsen fra det terapeutiske samfunn. Madsens granskende spørsmål er om de terapeutiske løsningene og det forskende blikket, som barn og unge skal vende mot seg selv, er sunt. 

Boka viser til utallige medieoppslag om «flink-pike» -syndromet, press i skole og idrett, om kroppsfiksering, der utseendet er altoppslukende, spiseforstyrrelser, nedstemthet, angst, utenforskap, ensomhet - og det som verre er, selvmord som utfordrer enhver med ansvar.

Noen mestrer utfordringene, andre ikke. Konkurransesamfunnet fordrer prestasjoner, der mange føler at de kommer til kort. Men bildet er slett ikke entydig. Undersøkelser som presenteres gjennom forskningsprosjektet Ungdata, viser andre sider ved de unge. De er veltilpasset, trives, er flittige og hjemmekjære, røyker mindre, drikker mindre osv. Selvmordsraten er ikke så urovekkende som den kan synes. Imidlertid oppsøkes leger og psykologer i stigende grad når livet byr på utfordringer.

En lærd og drivende god formidler treffer med samtidsdiagnose og ransakende perspektiver.

I sitt konkluderende kapittel, viser han, med den tyske ungdomsforskeren Tomas Ziehe at «i alle diskusjonene om generasjon prestasjon står noe mer på spill enn bare hvordan de unge har det, nemlig hvordan vi alle har det, og hvor vi som samfunn er på vei. Ungdommen, og vår forståelse av ungdom, blir helt enkelt «en seismograf som omhandler verdenstilstanden».

Boka er utgitt av Universitetsforlaget (2018)