Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Hva jeg snakker om når jeg snakker om forskning

27.05.2016 | Omtalt av Bergljot Baklien

Boka «Hva jeg snakker om når jeg snakker om forskning» er skrevet av Jørgen G. Bramness. Han er spesialist i psykiatri, har en doktorgrad i farmakologi, og er forskningsdirektør ved SERAF (Senter for rus og avhengighetsforskning) ved Universitetet i Oslo. Boka henvender seg både til andre forskere, kanskje særlig til de som er i starten på en forskerkarriere, og til praksisfeltet og folk som er brukere av forskningsbasert kunnskap. 

Bokas tittel er inspirert av Haruki Murakamis «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping». Den er også et resultat av en frustrasjon knyttet til at rusmiddelfeltet preges av mye synsing. Det er tilsynelatende fritt fram når det gjelder å ha en mening om hva som er god rusmiddelpolitikk, og hva som er god forebygging og behandling. Det er greit å bruke forskning når den kan styrke de standpunktene man allerede har. Da kan forskning gi legitimitet. Men hvis forskningsresultatene ikke passer, er det også lov å si «det tror jeg ikke noe på».

Bramness legger noe av skylden på media og på forskningsformidlere som overforenkler kompliserte forskningsnyheter, og som heller ikke går av veien for å framheve en mulig konfliktdimensjon. Dermed er det kanskje ikke så rart at mange ikke stoler på forskningen. I dag er gulerøtter sunt, men i morgen er det kanskje ikke så bra. Bramness peker på at forskningsfunn endrer seg, utvikler seg, og gjelder under visse forutsetninger. Det er langt mellom de klare og evigvarende sannhetene. Dette skaper en kommunikasjonsutfordring.

Det er lett å være enig med Bramness når han understreker at politikere og andre beslutningstakere selvfølgelig er i sin fulle rett til også å lytte til andre enn forskerne når beslutninger skal fattes. Men da skal de vite at det er det de gjør, og ikke først spørre etter forskningsresultater og så forkaste dem når de foreligger. Bramness sitt eksempel er da tidligere helseminister Bjarne Håkon Hansen ville vite om det var lurt å bruke heroin i substitusjonsbehandling av opiatavhengige. Forskerne svarte ganske unisont nei, noe som fikk Hansen til å hevde at «man kunne ikke høre på forskerne fordi de var så negative». Etter at Bramness sin bok forelå, har vi fått andre, enda tydeligere tilfeller av det samme. Som når fiskeriminister Per Sandberg forventer at havforskerne skal heie fram oppdrettsnæringen. Når forskerne mente at utviklingen ikke er forsvarlig, fikk de beskjed av statsråden om at slik forskning ville han ikke ha.

Bramness bruker tre interessante eksempler for å vise hvordan forskning som det ikke er så mye hold i, kan slå an når den passer inn i tidsånden. Det første eksemplet er Sigmund Freud, som har satt uutslettelige spor etter seg, til tross for høyst mangelfull empiri. Det finnes ikke støtte i forskningen for begreper som «id», «ego» og «superego», skriver Bramness. I samme slengen nevner han Freuds påstand om at homoseksualitet skyldes manglende løsning av konflikter i den anale og/eller ødipale fase.

Det andre eksemplet dreier seg om antioksidanter, som selger som «hakka møkk», for å bruke Bramness' eget uttrykk. Men en hel bunke med autoritative oversiktsartikler viser at effekten er lik null. Når reklamen forteller at dette er virksomt, så vil vi likevel gjerne tro det. Vi vil gjerne overvurdere det positive og undervurdere det negative. Antioksidanter i form av blåbærekstrakt gjør neppe skade på annet enn lommeboka. 

Det tredje eksemplet hans dreier seg om et dårlig fundert forskningsfunn, som har hatt større og tristere konsekvenser. Det er den britiske legen Andrew Jeremy Wakefield sin studie som «dokumenterte» at det var en sammenheng mellom infantil autisme og MMR-vaksinen. Seinere viste det seg at resultatene var forfalsket og artikkelen ble dømt ugyldig.  Wakefield mistet retten til å praktisere som lege, og mye forskning viser at det slett ikke finnes noen slik sammenheng. Men artikkelen traff noe i tidsånden, og alt for mange bestemte seg for at dette tror vi på. Resultatet er at meslinger og kikhoste som så å si var utryddet, er tilbake, i en del tilfeller også med fatalt resultat.  

Mye av det som produseres av god forskning, er verken oppsiktsvekkende eller kontroversiell. Den selger ikke aviser. I blant kan dette dreie seg om negative resultater. Det skaper ingen overskrifter at forskere har arbeidet i årevis med en behandlingsform som viste seg å være uten virkning. Det kan også være vanskelig å finne publiserings­plass for slik forskning i vitenskapelige tidsskrifter. Andre har omtalt dette som skjevpublisering. Bramness sitt fokus er behandlingsforskningen, men vi vet at det samme gjelder forebyggingsprogrammer.

Et hovedbudskap hos Bramness, er at forskning må både formidles med forsiktighet, og brukes med forsiktighet. Vi som er forskere må dessuten tåle at folk gjerne har gjort seg opp en mening lenge før de leste forskningsrapporten.

 

Utgitt av Universitetsforlaget