Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Hvordan krenkede barn blir syke voksne

28.01.2016 | Omtalt av Vegard A. Schancke

«Hvordan krenkede barn blir syke voksne» er skrevet av Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss. Kirkengen er tidligere allmenlege og nå professor i allmenmedisin ved UiT/Norges Arktiske Universitet og ved NTNU i Trondheim. Kirkengen er også seniorforsker ved Akershus universitetssykehus HF. Næss er medisinstudent og ferdigutdannet lege i 2016. 

 

Boken er en oppdatert utgave av de tidligere utgavene fra 2005 og 2009. Hovedbegrunnelsen for en ny utgave, er mye ny forskning innen dette feltet. 

Bokens hovedtema er gitt gjennom tittelen: Helsefølger av vold, overgrep, fornedrelse og omsorgssvikt i barndom og oppvekst. Bokens tema er naturligvis dyster lesing på flere nivå:

  • Omfanget av vold og overgrep mot barn og kvinner både nasjonalt og internasjonalt er forstemmende;
  • Skadevirkningene av vold og overgrep mot barn er alvorlige, omfattende og i mange tilfeller dødelige både for sjel og kropp;
  • Den tradisjonelle medisinen og helseprofesjonene håndterer ikke problemområdet godt og hensiktsmessig, ifølge forfatterne;
  • Skyld, skam, marginalisering, rusmiddelavhengighet, kroniske smerter og en lang liste av somatiske og psykologiske sykdommer, skader og problemer danner dype og mørke avtrykk på og i de rammede.

Forfatterne illustrerer og dokumenterer hvordan slike erfaringer påvirker nervesystemet, hormonsystemet og immunsystemet – samtidig. Dette skaper ofte sammensatte og komplekse sykdoms- og lidelsestilstander. Erfaringer med vold, overgrep, mobbing, utestenging, ydmykelse og misbruk er toksisk (giftig) for mennesket og resulterer ofte i langvarig skade og sykdom.          

Den mangelfulle oppmerksomhet fra og kunnskap om disse fenomenene innen medisinen bidrar heller enn avhjelper den fysiske og psykiske smerte overgripere har påført sine ofre. Forfatternes posisjon er altså langt på vei at medisinen selv – gjennom sitt grunnleggende menneskesyn uttrykket i kropp-sjel-dualismen og den biomedisinske forståelsesrammen – legger stein til byrde både når det gjelder forståelse og behandling. Det organbaserte, objektiviserende biomedisinske konseptet er ifølge forfatterne problematisk av flere grunner: At menneskets sjel og kropp er adskilte størrelser med blant annet den konsekvens at klassifikasjonssystemene for sykdom er todelte. Dette gir videre et todelt helsevesen. Todeling mellom «rus» og «psykiatri» er videre en konstruksjon forfatterne mener er en gigantisk «feilvare». Interessen for og forståelsen av den organdelte kroppen, gir som «bivirkning» spesialiteter og subspesialiteter som mer danner grunnlag for konkurranse og sneversyn enn nyttig forståelse og helhetstenkning både om årsaker, mening, manifestasjoner og behandling av skader knyttet til vold og overgrep.  

Den biomedisinske, dualistiske modellen kan rett og slett ikke lenger alene ansees å være en gyldig forståelsesramme for menneskelig helse og sykdom, ifølge forfatterne. Eksistensielle erfaringer som vold, overgrep og fornedrelse kan ifølge forfatterne bedre forstås og håndteres om vi sikter mot en bredere vitenskapsteoretisk forståelsesramme som inkluderer kunnskap fra filosofien og sosial-/humanvitenskapene. Eksempler i boken er referanser til den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty og «vår egen» moralfilosof, Arne Johan Vetlesen ved UiO som har uttalt: «den helheten fenomenet inngår i og interagerer med, tapes av syne. Ingen del, intet isolert observerbart fenomen (symptom) kan forstås adekvat verken i kausalitets- (etiologi) eller i meningsdimensjonen når det tas ut av sin sammenheng».  Sykelighetens hermeneutikk bør ifølge forfatterne interessere flere - både behandlere og forskere. Et annet eksempel er sosialfilosof og historiker Michel Foucault, forfatterne refererer noen sentrale poeng: …mennesket som har blitt forstyrret i sitt leve-, kropps- og selvbilde – som følge av sosialt tabuisert og derfor uakseptabel erfaring, blir krenket igjen av samfunnets hjelpende og rettspleiende institusjoner når vedkommende ønsker hjelp for sin krenkelsessmerte og til ansvarliggjøring av sin krenker. Medisinen krenker ved hjelp av vitenskap, retten ved hjelp av rettferd… 

Gjennom bokens mange kasuistikker, og koplingene mellom kasuistikker, forskning og erfaring, viser forfatterne hvordan krenkede mennesker lider dobbelt under den biomedisinske posisjonen. Den dikotomt strukturerte medisinen fører til to former for utgrensning: Marginalisering eller avvisning. Tilstandene har en sterk tendens til å bli utgrenset av klassifikasjonssystemene, og personene blir ofte marginalisert i eller avvist av helsevesenet.  

Kirkengen og Brandtzæg Næss har levert en ytterst interessant, fagkritisk, innsiktsfull og nyskapende bok om et utfordrende tema – forholdet mellom krenkelse og sykdom.  

Utgitt av Universitetsforlaget