Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Ingen murer er for høye. Mitt liv med dop, kriminalitet og politikk

01.12.2016 | Omtalt av Willy Pedersen

Da filmen Store gutter gråter ikke - om et samarbeid mellom Oslo fengsel og Tyrili-kollektivet - kom i 1995, var den noe nytt: Realistisk og tett på karakterene viste den små seiere og store nederlag i rusmiljøet, og folk strømmet til kinoene. Den uvanlig sjarmerende og gatesmarte Trond Henriksen bar filmen.

Nå har Henriksen skrevet selvbiografi, om oppvekst i Oslo øst, om en far som drakk, en varm mor, om trøbbel på skolen. Da var spillereglene andre i gjengen som hang utenfor Østbanen, og som ga adgang til en verden av lovbrudd og spenning. Han forsøker stadig nye typer rus - fjorten år gammel setter han sitt første skudd med amfetamin. En mann i Mercedes tilbyr en kveld å kjøre ham hjem. Uventet får han et knyttneveslag i ansiktet, hodet presses ned i mannens skritt, han kjenner «lukten av svett pikk», blir bedt om å suge. I stedet biter han til, låser kjevene og «kjenner blodsmak i munnen». I boken forteller han om skammen, at noe gikk i stykker, at han ble hardere. Samme år får han den første dommen, for 45 biltyverier. Vi får høre om isolasjonen i fengselet, om harde ord på celleveggene - faen, hvorfor, fitte, tyster.

Effektiv. Boken gir fine skisser av de mørke delene av Oslos ungdomsmiljøer på 1980- og 90-tallet. Henriksen er en effektiv forteller, men har i de første delene av boken litt vanskelig for å finne riktig toneleie. Teksten skal også appellere, være spennende. I kapitler som «Politi og røver» og «Det store ranet» ligger han tett på spenningssjangeren, og det kan forvirre leseren. Her skriver han seg inn i en selvbiografisk tradisjon hvor vellykkede kriminelle beskriver sine liv som entreprenører, vel kjent fra USA og Storbritannia. Men parallelt med at misbruket tiltar, brytes dette sjangergrepet. Den siste halvdelen av boken er viktigere.

Henriksen hadde tenkt på heroinbrukere som «junkier som bøffa hverandre» og «satt sløvt med hodet i bordplata». Alt på 1980-tallet døde de av overdoser, og hiv-epidemien rammet hardt. Fortellingen om hvordan han selv prøver heroin første gang, er derfor overraskende fri for affekt: En kompisgjeng i fengselet, en av dem tar frem en pose, brune linjer på bordet, alle sniffer hver sin. Tilsynelatende en ordinær, ikke-signifikant handling. Det viktige skjer i cella etterpå: «Strømmen av kjærlighet som farer gjennom kroppen, som tar bort alle bekymringer.» Heroin blir stoffet hans. Livet med raske biler og mye penger erstattes av overdoser, venner som dør, svik overfor alle som betyr noe, stadig nye behandlingsopplegg.

Åpenhet. Når narkotikapolitikken er i endring, skyldes det dels at misbrukernes fortellinger har fått sin rettmessige plass i det offentlige rom. Ingen har tidligere skrevet historien med Henriksens åpenhet og med så presis diagnostikk av behandlingsapparatet og dets muligheter og mangler. Han viser hvordan veien ut av misbruk også innebærer sprekker og nederlag. Jeg tror han har rett når han beskriver hvordan avhengigheten av heroin står i en særstilling: «Kjærligheten til heroin er så sterk fordi den oppleves som en virkelig venn, som en problemløser uten sidestykke. Når livet går på tverke er det godt med velmente ord til trøst. Heroin har derimot kraften til virkelig å lindre.»

Sterkest er passasjene om Lege­middelassistert rehabilitering (LAR) og virkningene av metadon. Metadon kan nok bremse for heroin-sug, men også lede inn i en monoton sløvhet, som kan minne om kjemisk lobotomering. Han ser med tristhet gamle venner gli som roboter mellom apoteket og en øredøvende stillhet hjemme. Det minner om fortellinger jeg selv har hørt som forsker, og som ikke uten videre fanges opp av den offentlige samtalen. LAR regnes tvert imot som en suksess. Kritikere av dagens narkoregime vil nok ikke like denne delen av fortellingen. Kanskje gjelder det også helseminister Bent Høie, nettopp derfor er den så viktig.

Filmen Store gutter gråter ikke slutter med at fortellerstemmen sier: «Nå er manus slutt. Resten av livet må dere skrive sjøl.» Kameraet sveiper over Henriksen og en kompis som rusler ut av Botsen, ned veien til frihet. Nå er deler av dette livet skrevet, og selv om vi aner den gutteaktige sjarmen og humoren som bar filmen, er boken også en ond rapport fra en krigssone med altfor mange døde. Men Henriksen balanserer fint, og forteller også om hvordan han fikk hjelp, mange ganger. Slik blir dette også en historie om håp og kjærlighet. Narkopolitikken er i endring, samlet er dette et materiale som vil hjelpe oss til riktige veivalg.

 

Boka er utgitt av Aschehoug