Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Profesjonelle samtaler med ungdom. Et utviklingsfremmende perspektiv.

19.11.2018 | Omtalt av Lena Benedicte Müller

En bok om å hjelpe ungdom til å forstå seg selv

Forfatteren Per Petterson sa i en forfattersamtale at det hadde vært en overveielse, et kvantesprang for ham å bruke ordet «deilig» om noe. Ordet var for stort, for ham ville ordet «fint» falle ham lettere i munnen. I tider hvor det ropes, hvor «vanvittig», «krise» og «helt sjukt» er dagligspråk, er det en lettelse å lese Kari Langaards bok, den har fått tittelen Profesjonelle samtaler med ungdomEt utviklingsfremmende perspektiv. Skulle jeg utsette noe på denne boken måtte det være nettopp tittelen, som for meg er som et gjesp, og som står i kontrast til det levende og inspirerende innholdet. For Langaard, klinisk sosionom med en phd i psykologi, har skrevet en bok der språket er lett, og der hun også berører nettopp dette: hva er» krise», hva er «sjukt» og hva er det hun så fint kaller utviklingsstrev?

Langaard betoner distinksjonene mellom vanskelige følelser, mellom strevet etter å forstå seg selv og det vi kan betegne som patologi. Hele boken forholder seg til viktigheten av kontekst, det viktige i å forstå ungdom i lys av deres totalsituasjon. Det sentrale spørsmålet: hvordan unngå at en hel generasjon sykeliggjøres, er en slags ledetråd gjennom hele teksten.  Ungdoms vansker må forstås i et kultur- og samfunnsperspektiv, i en individualiserende tid må vi som voksne løfte blikket. Det må jobbes og perspektiveres på mange plan. Denne overføringen av innsikt er en av bokas styrker.  

Langaard skriver fint om overganger, hvor vanskelige de er, og siterer Thomas Ziehe (1993) som hevder at i et samfunn preget av ustabilitet, er evnen til å takle overganger en svært viktig kompetanse å inneha. Og et signal til oss voksne, til voksne som jobber med ungdom: sårbarheten i slike situasjoner. Den voksne hjelperen må rette oppmerksomheten mot ungdommene som kan hende har hatt dårligere læringsbetingelser enn andre. All ungdom opplever overganger i en sårbar tid, vanlige krav som stilles til alminnelig utvikling- det er utviklingsstrev. Så er det de ungdommene som opplever et ekstra misforhold mellom opplevelsen av mestring og de ytre kravene som stilles til dem, de ungdommene som i tillegg til det vanlige utviklingstrevet må mestre livshendelser som er spesielle for akkurat dem.

Tilbake til språket. Denne boken handler om samtaler, hvordan vi snakker sammen.  Kari Langaard er ikke opptatt av metodikk i form av samtale»verktøy». Slik jeg forstår henne betoner hun sterkt det du som hjelper har: deg selv. Det er så flott at hun kaller et kapittel profesjonell holdning og legger til omsorgsfull involvering, som for å understreke det dette handler om: å være profesjonell betyr å bry seg, det skjer ingenting hvis det ikke opprettes en relasjon, hvis ungdommen ikke opplever at du som profesjonell gir av deg selv. Boken til Langaard er forbilledlig all den tid hun har snakket med ungdommene selv. Hva er det som skaper den berømmelige forskjellen? Ungdommenes stemme går som en løpende streng gjennom hele teksten, boken lener seg forsiktig på dem og skaper et helt spesielt forståelsesrom.

Langaard sin bok er oppdelt i 15 kapitler, fire deler. I den første delen om grunnlagsforståelse skriver forfatteren om viktigheten av et kontekstuelt rammeverk. Hvilket menneskesyn du jobber ut fra, viktigheten av å se mennesket som subjekt, samt ha et aktivt språk som underbygger det. Videre omfatter denne delen distinksjonen mellom strev og patologi, og hvordan den enkelte ungdoms situasjon skal være gjenstand for vår forståelse og intervensjon. I del 2 vier forfatteren sin oppmerksom til det hun kaller et utviklingsfremmende perspektiv, og beskriver ungdom i samspill med omgivelsene sine. I del 3 og 4 er Kari Langaard praksisnær, og skriver om samtalen og den utviklingsfremmende praksis. Hva er kjennetegn ved en refleksiv praksis, hvordan kan profesjonelle samtaler være kunnskapsbaserte? Her kan vi også lese om hvordan samarbeide med andre i ungdommens miljø, og ikke minst: viktigheten av å reflektere rundt egen praksis, og verdsette kontekstens betydning for utøvelse av faget.  Gjennom alle kapitlene: ungdommenes stemmer er ikke en skygge i teksten, men absolutt tilstedeværende.  De siteres flittig, forfatteren eksemplifiserer. Ikke som krydder, men som en bærende og illustrerende kraft til det faglige fokuset Langaard målbærer. Men også teoretikere, gode folk som har noe å si, er med.

Innvendinger? Jeg har allerede nevnt tittelen som framstår om enn informativ, så som fantasiløs. Kan hende kunne Kari Langaard borret dypere i tematikken rundt samarbeid med de som står rundt ungdommen. Her pirrer hun nysgjerrigheten, jeg kunne tenkt meg mer, men dette er ikke bokens hovedanliggende. Jeg liker alt jeg leser, denne boken er godt komponert, men jeg vender stadig tilbake til del 4, der praksisen kommer i fokus. Langaard er forsiktig med råd, men igjen dette: utgangspunktet er ungdommene selv, hva de formidler at de trenger: vi trenger hjelp til å forstå oss selv.På vakkert vis strukturerer Langaard dette, skaper en forståelig og lett tilgjengelig faglighet for oss. En faglighet som er nær og varm, og som sier meg noe om at en ekte samtale skjer i kontaktøyeblikket, det gjelder å være tilstede. Kari Langaard skriver om viktigheten av å rette oppmerksomheten mot den unges fortellinger, om å oppmuntre den unge til å uttrykke seg. Hun bruker et uttrykk jeg liker godt, nemlig samtalens latente innhold. Å lytte dreier seg ikke bare om å høre det som er sagt.  Den gode samtalen handler om å finne gull blant gråstein, hva handler dette om, hva ligger bak ordene, av følelser og tanker, mulige handlinger? En varm lytter snakker, ved å reflektere innholdet i det ungdommen sier. En god profesjonell leter seg fram til det latente, finner berøring i det affektive innholdet. Det handler om å få tak i grunnstoffene, elementærpartiklene i det gode møtet. Det handler, ifølge forfatteren, om rytme og timing, av og til også la noe ligge for å komme tilbake til det når den ungdommen er klar. Samtalen skal ha retning viser Langaard, og vier et helt kapittel til dette.

Kardinalfeilen, og dette sier jeg som veileder med erfaring, er at de fleste helse - og sosialarbeidere ofte går for raskt fram. Intensjonen er god, effekten kan bli kontraindisert. Langaard siterer Tian Sørhaug, (2006) som kaller dette for terapeutisk aktivisme. Profesjonelle samtaler preges av søken etter problemer, og ikke minst: endring og løsning. Så, som en avslutning: slå av på farten. Lytt etter samtalens latente innhold, bry deg, involver deg. Så kommer endringen. Fra den som trenger den. Les Kari Langaards bok, jeg fornemmer at hun lærer bort det hun lever.

Den tyske filosofen Hanna Arendt skrev i 1958 følgende om det hun kalte de menneskeliges anliggendes skjørhet, og dette er så fint synes jeg, det smetter inn i det Langaard målbærer, gir gjenklang og samklang:

Hvis ingen følger opp vårt initiativ, vil våre begynnelser heller ikke «komme til verden». Men hvis vi starter noe, og en annen følger opp og bygger videre på initiativet, ja da kommer vi til verden som subjekter.

Boken er utgitt på Gyldendal forlag (2018)