Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Risiko og marginalisering. Norske barns levekår i kunnskapssamfunnet

20.03.2015 | Omtalt av Vegard Schancke

Boken: Risiko og marginalisering. Norske barns levekår i kunnskapssamfunnet, er skrevet av Ivar Frønes og Halvor Strømme, og utgitt på Gyldendal Norsk forlag (2014)
 
Ivar Frønes er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han er også seniorforsker ved Atferdssenteret, Oslo. Halvor Strømme er samfunnsøkonom og seniorrådgiver ved Statistisk sentralbyrå. 

Med henvisning til Allardts klassiske bok: Att ha, att elska, att vara….basert på de nordiske levekårsundersøkelsene, skisserer forfatterne et bredt perspektiv på barn og unges levekår og utviklingsbetingelser. Et bredt perspektiv inkluderer materielle betingelse (att ha), sosiale relasjoner (att elska) og forhold som deltakelse, anseelse, inkludering og medborgerskap (att vara). Med henvisning til både forskere innen velferds-/barndomssosiologi og UNICEF, vektlegges kombinasjonen av kvaliteter ved «well-beeing» og «well-becoming» i deres prosjekt med å vise hvordan forhold ved barns livsbetingelser i nåtiden skaper risiko for framtiden.  

I bunnen av forfatternes analyser og drøftinger, er registerdata fra ulike registre i Statistisk sentralbyrå, Norge. 

I det postindustrielle kunnskapssamfunnet stilles barn og unge overfor helt andre utfordringer sammenliknet med det tradisjonelle industrisamfunnet. Overgangen mellom barn og voksen vurderes å være mer kompleks og krevende. Barnehagene og utdanningsinstitusjonene spiller helt avgjørende roller i forhold til sosialisering, levekår og marginalisering. Forfatterne hevder at kunnskapssamfunnets livsløp er sterkt strukturert og influert av utdanningssystemene: alle former for atferdsproblem vil, via problemer i skolesystemet, lett utvikle seg til en marginaliseringsproblematikk. De peker da også på skolen som kunnskapssamfunnets sterkeste marginaliseringsgenerator. Det særegne ved kunnskapssamfunnet, er at det er utdanningsinstitusjonene som langt på vei definerer og «formulerer» de unges problemer.    

Frønes og Strømme påpeker at vi gjennom de siste årene har fått en mengde studier av barns oppvekst og utvikling, som viser at marginalisering er en dynamisk prosess preget av selvforsterkende mekanismer, og at i kunnskapssamfunnet er skolen i sentrum for denne marginaliseringsdynamikken. Denne kunnskapen og erkjennelsen bør adresseres til både politikkutformingen og de tiltak det satses på. 

Forfatternes analyser demonstrerer tydelige mønstre i marginaliseringsprosessene. Trøbbel tidlig i skoleløpet og svake skoleprestasjoner, er meget klare risikofaktorer for langvarig marginalisering. Hvordan skolene er sammenskrudd, hvilke verdier og kunnskap som verdsettes, evalueringssystemene som anvendes mv, favoriserer barn av foreldre med høy sosioøkonomisk status og foreldre med akademiske ambisjoner for barna. Gutter taper systematisk mer enn jenter i et marginaliseringsperspektiv, og hvordan utdanningsinstitusjonene fungerer i det postmoderne samfunnet, forklarer mye av dette. Foreldrenes utdanningsnivå, deres grad av yrkesaktivitet, inntekt og verdsetting av høy utdanning, er – som forfatterne påpeker og analysene viser – sentrale faktorer med betydning for risiko i et livsløpsperspektiv. Risikofaktorene spiller også sammen, noe som f.eks vises tydelig når det gjelder enkelte grupper med ikke-vestlig bakgrunn, med lav utdanning, lav deltakelse i arbeidsmarkedet og trøblete språkutvikling hos barna. Foreldres innsats for sine barns utvikling, misbruk av rusmidler og ulike psykiske problemer, er også sentrale forhold for barns levekår og helse. Systematisk sosial ulikhet i helse, er for øvrig godt dokumentert og velkjent. 

Frafall i videregående opplæring framheves som et stort problem i samfunnet og man leter etter gode tiltak. Omfattende studier viser at frafall fra videregående opplæring kan sees på som sluttpunktet på en prosess som for svært mange har startet tidlig i de unges liv. Ungdoms marginalisering i kunnskapssamfunnet er altså endestasjon i en lang prosess – og ikke et avgrenset «ungdomsproblem», ifølge forfatterne.    

Utdanningens sentrale posisjon i kunnskapssamfunnets marginaliseringsprosesser tilsier, ifølge forfatterne, at skolen må settes i sentrum av forståelsen når det gjelder det moderne barnevernet. Det framheves at barnevernstiltak aktivt må forholde seg til skoleproblematikken, og at skolerelaterte tiltak må sees i en videre forebyggende sammenheng – ikke bare som avgrenset støtte til skolearbeid.  

Tilgjengelige barnehager med høy kvalitet og skoler med støttende læringsmiljøer, er viktige innsatsområder. Skoleomfattende og bredt anrettede forebyggingsprogrammer innen skolen er dokumentert å være effektive for sårbare barn og unge. Tiltak som sikrer integrasjon av foreldre i arbeidsliv og utdanning er hensiktsmessig for å forebygge marginalisering i et livsløps- og generasjonsperspektiv. Tiltak med høy kvalitet og solid kunnskapsgrunnlag har stort forebyggende potensiale, ifølge forfatterne. 

Forfatterne påpeker at vi har mye og solid kunnskap som bør ha klare implikasjoner for politikkutforming og konkrete forebyggende tiltak. Samtidig finnes det kunnskapshull, blant annet er det mangelfull forståelse av mekanismene i marginaliseringsprosessene innen skolene. Som et apropos nevner forfatterne at det i Sverige var 512 skolebranner i 2008 – og at halvparten av disse er dokumentert påsatt. Socialstyrelsen i Sverige har påpekt at disse brannene oftest skjer «där många lever i utenförskap». Dette kan, ifølge forfatterne, blant annet si noe om skolenes posisjon i enkelte unges liv.

Det mangler ikke på krav, forventning og omtale av skolen som produsent av nyttige ideskapere og skarpskodde framtidige produsenter langs samfunnets økonomiske leveringslinjer. Forfatternes analytiske blikk på skolens bi-produkter og funksjon som marginaliseringsgenerator, er et svært viktig, nyttig og banebrytende perspektiv. Det kan også leses som et konkretisert innspill til en ønsket helhetlig barne- og ungdomspolitikk. I dette perspektivet er det ikke bare forhold ved barn og unge som skal forebygges og behandles. Linsen må ifølge forfatterne justeres fra individ- mot systemfokus for å oppnå hensiktsmessig forståelse av marginalisering og utenforskap.