Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Facebook
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Tilvenning og foreldresamarbeid

16.10.2020 | Omtalt av Rikke Raknes

Tilvenning og foreldresamarbeid er fjerde bok i serien «De yngste i barnehagen – fra forskning til praksis». Målet med serien er å formidle forskningsbasert kunnskap om barnehagens yngste, og inspirere til god praksis der ute.

Bokas forfattere er May Britt Drugli, Ratib Lekhal og Elisabet Solheim Buøen. Både Drugli og Lekhal er begge ph.d. i pedagogikk. Drugli er professor ved NTNU og Høgskolen i Innlandet, mens Lekhal er førsteamanuensis ved Handelshøgskolen BI. Buøen er ph.d. i psykologi og forsker ved RBUP Øst og Sør, samt førsteamanuensis ved Handelshøgskolen BI. De har alle skrevet mange artikler og fagbøker, så det er et svært kompetent trekløver som er forfattere. 

Alle overganger er krevende, både for små og store. Kanskje er særlig denne første overgangen, vekk fra hjemmet og de nære og kjære, en av de mest krevende. Dette er den første viktige overgangen i et barns liv. Overgangen til skole, som det er forsket mye på, viser at 5 til 10 % av barna har så negative erfaringer med overgangen at de havner i risiko for å utvikle store vansker i sin videre skolegang. Den forskningen viser hvor viktig det er å ha fokus på dette!

Bokas målgruppe er først og fremst ansatte i barnehage, og da hele spekteret fra assistent til leder. Videre er studenter ved barnehagelærerutdanningen i målgruppa. Jeg tenker også at den er høyaktuell for den delen av administrativ og politisk ledelse som jobber i oppvekstfeltet. Også foreldre kan nok ha god nytte av å lese denne, i alle fall deler av den.

Boka er delt inn i fire. Det starter med teoretisk forankring. Der beskrives kort det forskrift om rammeplan for barnehagen sier om tilvenning og foreldresamarbeid. I tillegg presenteres ulike teorier om dette. Neste del går på foreldresamarbeid som sådan, og omhandler betydningen av slikt samarbeid, ulike former og hva som fremmer dette. I del tre presenteres forskning på små barns tilvenning i barnehagen, og i den fjerde delen hva som er god praksis. Her får vi en rekke praktiske eksempler både når det gjelder overganger, tilvenning og foreldresamarbeid. I tillegg er det en omfattende litteraturliste bakerst i boken.

Gjennom boka får vi korte innføringer i sentrale teoretikere på området. Helt sentralt står Bronfenbrenner med sin utviklingsøkologiske teori. Den går igjen i hele boka og danner en teoretisk plattform mye forklares og forstås ut fra. Videre blir vi presentert for klassikere som Bowlby, Fonagy, Winnicott og Hart. Vi får definert sentrale ord og begreper, og får eksempler fra barnehagehverdagen som setter det i riktig og forståelig kontekst. Tidlig hjerneutvikling, tilknytning, epigenetikk, trygghet, tillit, regulering og sensitivitet er noen stikkord over hva som gjennomgås.

Overganger og samarbeid mellom barnehagen og hjemmet henger tett sammen. En god overgang nærmest krever et godt samarbeid ifølge forfatterne. For det er foreldrene som er de viktigste i barnas liv. Skal barna blir trygge i barnehagen, må også foreldrene være det, skriver de videre. Trygge foreldre gir trygge småbarn; «Etableringen av trygghet og relasjoner er de viktigste suksessfaktorene for at barnets første store overgang i livet – overgangen til barnehagen – skal bli god». Det er barnehagen som har hovedansvaret for å bygge denne relasjonen, og skape den tryggheten som trengs. Barnehagen er den profesjonelle aktøren her, og det er de som må legge til rette og ta ansvar for at det blir god dialog og godt samarbeid med alle foreldre.

Samarbeidet mellom barnehagen og hjemmet kan ha mange former. Fra informasjon til og fra, møter, samtaler, til besøk i barnehagen og hjemmebesøk. I delen om god praksis presenteres det en rekke forslag til konkrete tiltak og aktiviteter, både når det gjelder overganger og foreldresamarbeid.  I denne delen stilles det også refleksjonsspørsmål underveis, så her utfordres man som leser til å se på egen praksis i forhold til det bokas forfattere anbefaler. Det er et godt grep, og krever litt mer av leseren enn «bare» å lese. Denne delen er videre delt i tre; før oppstart i barnehagen, under tilvenningen når foreldrenes selv er til stede i barnehagen, og når foreldrene ikke lenger er i barnehagen. 

Dette er bokstavelig talt en lettlest bok. Den er liten i størrelse, har ikke alt for mange sider, og er skrevet med forståelig og godt språk som gjør den lett å lese. For eksempel kan den egne seg godt til å lese felles i et kollegium, med påfølgende felles refleksjon.

Nettopp blandingen av teori, forskning og praksis fungerer godt etter min mening. Forfatterne lar de ulike kapitlene spille opp hverandre, slik at når praksis kommer til slutt med helt konkrete tips og råd, så er de allerede både faglig og empirisk begrunnet tidligere i boka. 

I boka vises det til undersøkelser som sier at samspillskvaliteten i norske barnehager ikke er spesielt god, heller ikke foreldresamarbeidet. Ifølge forfatterne har norske studier vist at ansattes sensitivitet og voksen-barn-relasjon i barnehagene er av middels kvalitet. De samme studiene viser at språkutvikling, støtte til læring og barn-barn-samspill i barnehagene er av lav kvalitet. Det er alvorlig, det er i barnehagen man legger grunnlaget for læring og utvikling. Blir det trøbbel der kan det få konsekvenser for resten av livet. Derfor er denne boka viktig.

 

Boka er utgitt av Cappelen Damm Akademisk (2020)

Brukerundersøkelse forebygging.no/tidlig innsats
(tar under 1 min)