Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Facebook
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Ulikhet: Sosiologiske perspektiver og analyser

23.03.2021 | Omtalt av Bergljot Baklien

Ulikhet: Sosiologiske perspektiver og analyser er tittelen på en fersk antologi som kan knyttes direkte til et sentralt tema i samfunnsdebatten. Redaktører er Sigmund Grønmo, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, Ann Nilsen, professor ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, og Karen Christensen, lektor ved Institut for Mennesker og Teknologi, Roskilde Universitet, og professor II ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Seksten ulike forfattere står bak de 14 kapitlene i boka.

Boka definerer ulikhet som «systematisk skjevfordeling av ressurser, goder, status og makt mellom individer, grupper, områder eller land». Samtidig understrekes det at ulikheten ikke bare dreier seg om hva forskjellige grupper eller land har av alt dette. Skjevfordelingen omfatter også mulighetene til å oppnå ressurser, goder, status og makt. At skjevheten er systematisk, henger sammen med at den for en stor del bygger på stabile og varige strukturelle og institusjonelle samfunnsforhold. Det finnes systematisk ulikhet mellom kvinner og menn, unge og gamle, personer med ulik etnisk bakgrunn, folk med høy utdanning og lav utdanning, og mellom ulike yrkesgrupper. Boka dreier seg med andre ord om at det er forskjell på folk. Den spør både om hvilke forskjeller som finnes, hvilke konsekvenser de har og hva som skaper forskjellene. Ulikhet er ikke naturgitt eller uunngåelig, men avhenger av samfunnets økonomiske, sosiale og politiske organisering.  

Det er særlig tre ulikhetsdimensjoner som får omtale i boka; økonomisk, sosial og kulturell ulikhet. Den økonomiske ulikheten knyttes til vår avhengighet av penger. Penger gir livs­muligheter og utfoldelsesmuligheter. Inntektsforskjeller har vist seg å samspille med en lang rekke velferdsproblemer. Amerikanske undersøkelser viser hvordan lite penger henger sammen med lav gjennomsnittlig levealder, somatiske og mentale helseproblemer, sviktende barnevelferd, misbruk av rusmidler og høy mordrate. På den andre siden gir mye penger sosial prestisje og kontroll over markeder og arbeidsplasser. Slik blir fordelingen av pengeverdier viktig for fordelingen av makt og kontroll over egen livssituasjon. Jo større slike verdier en har, desto større muligheter har en til å skaffe seg enda mer av det samme.

Norge er fortsatt et land med en nokså jevn inntektsfordeling sammenliknet med de fleste andre land. Dette har sammenheng med overføringsordningene våre, som fortsatt bidrar sterkt til utjevning.  På den andre siden er forskjellene store når det gjelder privat formue. Den norske likheten har altså sine begrensninger.

Et eget kapittel om fattigdom viser hvordan dette er et flerdimensjonalt fenomen, som også handler om hvordan samfunnet mer generelt er innrettet og fungerer. Situasjonen i Norge er bedre enn i de fleste andre land. Likevel finnes det noen som sliter med å få hverdagen til å gå rundt. I en undersøkelse fra 2017, svarte litt under 3 prosent at de ofte eller noen ganger ikke hadde hatt nok å spise i løpet av det siste året. I Norge vil det likevel være mindre aktuelt å snakke om absolutt fattigdom, og heller vektlegge relativ deprivasjon. Det vil si at noen har begrensede muligheter til å leve et liv i tråd med de standardene som gjelder i samfunnet de tilhører.

Andelen personer med vedvarende lavinntekt har lenge ligget jevnt på 9 – 10 prosent av befolkningen i Norge. Samtidig har det vært en klar økning i andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Dette har helsemessige og sosiale konsekvenser som skaper bekymring. Fattige barn bor trangere enn andre barn, og de er mer utsatt for syk­dommer som astma, allergi, eksem, hodepine, mage- og ryggsmerter. De har også oftere psykiske helseproblemer, og de deltar mindre i fritidsaktiviteter enn andre barn.  Mye av barnefattig­dommen handler ellers om den lave sysselsettingen blant ikke-vestlige innvandrere med flyktning-bakgrunn, og andre grupper som er eneforsørgere utenfor arbeidslivet.

Et viktig kapittel om utdanning og ulikhet åpner med å slå fast at Norge er et rikt land med en stor utdanningskapital. I 2020 vil en tredel av befolkningen ha utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Spørsmålet er om dette skaper mobilitet og utjevning, eller om resultatet like gjerne er sementering av økonomisk og sosial arv. Barn starter livet med ulike forut­setninger.  Ressurser i opphavsfamilie og nærmiljø påvirker hvordan man mestrer utdanningsløpet. Dessuten ser det ut til at ulike fordeler knyttet til familiebakgrunn henger sammen. Forhold som foreldres forventninger og evner, arbeidsforhold i hjemmet, stimulans fra de voksne og mor eller far som tilgjengelig ressursperson, har en tendens til å hope seg opp hos de samme elevene. Tendensen er tydeligere jo høyere sosiale lag den enkelte kommer fra. Kapitlet konkluderer med at utdanningens betydning for overføring av ulikhet mellom generasjonene heller vil øke enn avta i framtiden. Så lenge de økonomiske forskjeller fortsetter å øke, er det rimelig å tro at særlig familienes økonomiske ressurser vil gi ytterligere fordeler for den enkelte. Det betyr at økonomisk og sosial ulikhet i økende grad vil gå i arv, selv om vi samlet sett kan gå mot et samfunn der utdanningsmulighetene er bedre enn noen gang.

To kapitler handler om kjønn og ulikhet. Selv om Norge blir betraktet som et av de mest likestilte landene i verden, er det store ulikheter mellom kvinner og menn på mange dimensjoner. Både i arbeidsliv og utdanning finner vi så vel vertikal som horisontal kjønnssegregering, selv om kvinner etter hvert er i flertall på flere høyere utdanninger.  «Det norske likestillingsparadokset» viser til at selv om norske kvinner er godt representert i topp-politikken, er de sterkt underrepresentert i næringslivets topp-posisjoner. Dessuten er det fremdeles stor ulikhet på viktige områder som arbeidsdeling i familien, og lønn og posisjoner i yrkeslivet. Arbeidslivets kjønnsdelte oppgaver og strukturer uttrykker, vedlikeholder og reproduserer seiglivede kulturelle forestillinger om hva som er mannsjobber og kvinnejobber i samfunnet. Menn tjener mer enn kvinner i alle næringer. Den viktigste årsaken er at kvinner og menn rekrutteres til ulike stillinger, og at kvinnenes stillinger lønnes lavere. Studier viser at «kvinnejobber» verdsettes lavere enn «manns­jobber» på tvers av virksomheter og sektorer.

Både ulikheter gjennom utdanning og ulikhet mellom kvinner og menn, er viktige baktepper for kapitlet om familien. Det tar opp to tema: familiens betydning i fordelingen av materielle og økonomiske ressurser, og den rollen familien spiller for ulikhet gjennom sosialisering, foreldreskap og barneomsorg. Fordelingen av økonomiske ressurser ser ut til å være særlig viktig når det gjelder foreldres støtte til bolig og utdanning. Dette har sammenheng med at familieøkonomien har blitt betydelig styrket de seinere årene. Familien bidrar fordi den kan. Det er også klare sammenhenger mellom barneoppdragelse, foreldreskap og klasse.

Sosiale nettverk og ulikhet er også et tema som har fått et eget kapittel i boka. Ressurssterke personer har oftere relasjoner til sentrale og innflytelsesrike andre. Slike nettverk kan bekrefte, reprodusere og styrke ulikheter. De kan gi muligheter og åpne dører. Bokas aller siste kapittel har tittelen Kulturell ulikhet og klasse. Samtidig som det påvises store kulturelle ulikheter, minner kapitlet oss også om at vi lever under et velferdsregime som har utjevning av sosiale forskjeller som et sentralt siktemål. Vi er fortsatt et relativt egalitært samfunn preget av mindre forskjeller enn mange andre vestlige land.

Ulikhet er en god og viktig bok. Mange av kapittelforfatterne er av Norges aller fremste forskere, med lang erfaring fra det feltet de skriver om. Kapitlene oppsummerer norsk og internasjonal forskning, samt presenterer ny kunnskap. Alle kapitlene er fagfellevurdert. Teoriforankringen er gjennomgående god. Empiriske fakta relateres til Weber, Marx, Durkheim og Bourdieu, samt andre og nyere teoretikere. Ikke bare er boka relevant som pensumlitteratur, det er også en bok som bør kunne trigge kritiske tankeprosesser hos praktikere og beslutningstakere. Den kan oppleves som kompakt, men behøver ikke nødvendigvis leses fra perm til perm. Den kan også være nyttig som oppslagsbok.

 

Boka er utgitt av Fagbokforlaget (2021)

Brukerundersøkelse forebygging.no/tidlig innsats
(tar under 1 min)