Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Ungdom, vold og overgrep – skolen som forebygger

21.09.2015 | Omtalt av Vegard Schancke

"Ungdom, vold og overgrep – skolen som forebygger» er skrevet av Carolina Øverlien. Øverlien er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Denne boken bygger på en tidligere utgivelse fra 2012: «Vold i hjemmet – barns strategier», som var basert på en forskningsstudie av 25 barn og unge som hadde vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. 

4 av ungdommene fra nevnte studie «er med videre», gir stemme til og danner denne bokens omdreiningspunkt. Forskningsstatus på feltet koples med de kvalitative intervjuene på en måte som innebærer god forskningsformidling og gjør boken tilgjengelig for brede grupper. 

Bokens tema er ungdom som blir utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Målgrupper er lærere, personer som tilhører skolepersonalet og studenter som ønsker å bli lærere. Ett av kapitlene retter seg direkte mot ungdommer som selv er ofre, i utsatte posisjoner, eller har en venn som er utsatt for ulike former for vold og overgrep.

Øverlien definerer, forklarer og beskriver fenomenene vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Hun presenterer en kortversjon av hva vet vi om fenomenene, omfang, hvordan vold og overgrep rammer barn og unge på kort og lang sikt, hva lærere og skolepersonale kan se etter og være oppmerksomme på – og hva den moralske og juridiske plikten til å handle innebærer. 

Øverlien peker på skolen som en særlig viktig arena for godt forebyggende arbeid. Hun tydeliggjør lovverket og læreplanverket som forplikter og setter rammer for skolepersonalets ansvar.  Fokus er dog i første rekke på å løfte lærerne i deres unike posisjon til å se og handle. Dette er den beste forebyggingen, mener Øverlien. Oppmerksomme lærere som er genuint interesserte i ungdommene, som satser mye på å bygge gode relasjoner og som utøver en autoritativ lederstil preget av varme og kontroll, er forebygging verd gull. Øverlien tar et oppgjør med «vente – og – se» holdningen, som hun mener er en uakseptabel, lovstridig og uetisk tilnærming. 

Bokens presenterer en rekke drøftingsspørsmål, sjekklister, kontaktinformasjon som er relevante for både studenter, lærere, skoleledelse og ungdommer. Det kan være ungdom som selv opplever vold og overgrep eller har venner som sliter med en vanskelig livssituasjon. Omfangsstudier fra inn- og utland viser at det sitter slike ungdommer i alle landets klasserom. I lys av dette faktum, må alle som er tett på barn og unge evne å se og ha mot til å handle, ifølge Øverlien. 

Oppmerksomhet og kunnskap på et felt er åpenbart viktige momenter som grunnlag for positiv endring. For å oppnå atferdsendring hos målgruppene, er det imidlertid ofte en lang vei å gå. Boken gjentar nødvendigheten av å melde bekymringer til barneverntjenesten. Øverliens egen forskning viser at dette ikke er noen garanti for hensiktsmessig oppfølging. Revisjons-, tilsyns- og evalueringsrapporter om barneverntjenestene indikerer det samme. Øverliens respondenter formidler blant annet erfaringer preget av massiv mangel på handling - til tross for at nettopp barneverntjenesten har vært involvert. Øverliens bok formidler ingen tydelig metode eller tiltaksportefølje som er evaluert med lovende resultater på dette feltet. Dette er kanskje en hemsko i den nødvendige bevegelsen fra å se til å handle. 

Utgitt av Universitetsforlaget