Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Hvorfor fullfører ikke ungdom skolen?

22.03.2016 | Redaksjonen

Mange av de som sliter med å gjennomføre skole, ikke kommer inn i arbeidslivet og som har dårlig psykisk helse, har opplevd vanskelige oppvekst- og barndomsforhold. Dette kommer frem i en rapport som bygger på kvalitative intervjustudier gjennomført på Island, Færøyene og i Norge. 

Rapporten er skrevet av forskerne Cecilie Høj Anvik og Ragnhild Holmen Waldahl ved Nordlandsforskning, på oppdrag fra prosjektet ”Unga in i Norden – psykisk hälsa, arbete, utbildning” som koordineres av Nordens Välfärdscenter. I løpet av 2014-2015 har forskerne gjennomført kvalitative intervjuer med 22 unge mellom 16‐29 år, som selv har erfaringer med frafall og psykiske helseproblemer. I tillegg er det gjennomført 58 intervjuer med sentrale aktører; myndigheter, forvaltning, tjenesteutøvere/ytere innenfor de store velferdsområdene utdanning, arbeid og helse i de tre landene.

I forskningsrapporten beskrives og drøftes det hvordan unge selv, og myndigheter og tjenesteleverandører, beskriver utfordringene og hvordan hjelpeapparatet jobber med denne målgruppen. Dette er et stort og komplekst område som favner de nordiske landenes velferdsområder bredt, det vil si både sosial‐ og velferd, utdanning, arbeid og helse.

I beskrivelsene fra barndom og oppvekst er det fortellinger om vanskelige familieforhold som skilsmisse og flytting, mobbing, ensomhet, overgrep og lære/konsentrasjonsvansker som løftes fram. Det er få voksne som har sett dem, tatt ansvar og hjulpet dem. Mange har hatt få og/eller svake relasjoner til nærpersoner rundt seg som de har hatt tillit og tiltro til. Andre er knyttet til familien sin, men våger samtidig ikke være helt åpne overfor foreldene om hvor vanskelig de har det. De føler at foreldrene har nok belastninger fra før og vil derfor fortelle minst mulig om hvordan de har det. Det er også skammelig og vanskelig ikke å klare skole eller jobb, til tross for at hjelpeapparatet har lagt til rette for det.

Årsaken til ikke å begynne på, eller å hoppe av videregående blir forklart litt ulikt: feilvalg, manglende skolemotivasjon, høyt fravær og kunnskapshull fra grunnskolen, men først og fremst handler det om psykisk sykdom. Med de unges ulike påkjenninger fra barndom og oppvekst, samt vonde erfaringer fra grunnskolen, viser det seg ofte vanskelig å klare å stå i et ordinært videregående utdanningsløp.

15 av de 22 ungdommene deltok i varierende grad i ulike aktiviseringstiltak/ arbeidspraksiser i regi av arbeidskontor, sosialkontor og NAV. Dette foregikk enten i det ordinære arbeidslivet, eller i produksjonsskoler eller aktivitetssenter for ungdom. Noen ga uttrykk for at tiltaket var meningsløst, samtidig mente alle det var godt å ha et alternativ til bare å sitte hjemme. Flere forhold løftes frem som viktige: å få tilbudet tilpasset etter livssituasjonen og formen, ha forståelsesfulle arbeidsgivere og kollegaer, ha godt arbeidsmiljø og meningsfulle oppgaver.

Hvordan de unge i denne studien tenker om framtiden varierer. Noen har håp om en bedre situasjon og syns det er godt å ha en plan og et mål om utdanning, arbeid og selvstendige voksenliv, mens andre har «framtidsangst» og synes framtiden er skummel og fæl å tenke på. De fleste beskriver en psykisk helsetilstand med angst og depresjonslidelser. For flere av disse inngår også selvskading, selvmordstanker‐ og selvmordsforsøk, spiseforstyrrelser, og for noen også rus.

Intervjuene med de unge viser at de trenger en voksen, noen som fanger opp hvordan de har det, som hjelper dem med utgangspunkt i den livssituasjonen de befinner seg i, og som ikke gir dem opp. De trenger at hele deres komplekse situasjon ses i sammenheng. I dette inngår både helsehjelp, utdanning, arbeidslivskvalifisering, økonomi, bolig, sosiale nettverk og at noen hjelper dem med å ta regien i eget liv.

I rapporten kan man lese mer detaljert om hvordan situasjonen er i Norge, Færøyene og på Island. Sett i forhold til de to andre landene, har Norge et langt mer utbygd oppfølgingssystem i videregående skole, gjennom den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten og skolehelsetjenesten. Når det gjelder elevtjenesten blir samlokalisering trukket fram som en viktig faktor for å skape et naturlig samarbeid mellom de ulike instansene som jobber inn mot målgruppen unge. Fraværsoppfølgning blir trukket fram som et område det fokuseres på, selv om det er noen forskjeller mellom skolene. I alle landene viser intervjuene at det oppleves som krevende å få til et godt samarbeid mellom den psykiske helsetjenesten og de øvrige aktørene.

Alle disse tre landene har generelt godt utbygde velferdstjenestetilbud. Samtidig finner denne studien at det mangler gode grep for å ivareta kompleksiteten som omgir de unge. De sliter med mange, store ting samtidig: med å gjennomføre skolegang, med å komme i ordinært arbeid, med psykiske helseproblemer og med en hverdag som kan beskrives som vanskelig å komme seg gjennom.

I rapporten kommer forskerne med flere anbefalinger. Det er blant annet behov for større fokus på tidlig innsats, både gjennom universelle og mer spesifiserte tiltak. Dette innebærer å bygge gode, trygge oppvekstmiljø for alle barn og unge, og samtidig fange opp de som har særskilte utfordringer tidlig. I dette siste ligger også et ansvar for målrettet og tett oppfølging gjennom de ulike sårbare overgangene på veien fra barn til voksen. Utfordringene sårbare unge står i, er for komplekse til at én sektor i samfunnet kan ha ansvaret for og skal løse det på egen hånd. Dette krever at tjenestene i langt større grad drar i samme retning og tar felles grep. Rapporten anbefaler tre hovedområder;

  1. Lett tilgjengelig og tverrfaglig elevtjeneste i videregående skole. Det er behov for å bygge opp og styrke en tverrfaglig elevtjeneste i videregående skole. Tjenesten må være lett tilgjengelig og legge vekt på høy grad av tilstedeværelse.
  2. Det er behov for å utvikle arbeidskvalifiserende alternativer til videregående skole. Tilbudene bør bli mer målrettet, individuelt tilpasset og koordinert, samtidig som de må være kvalifiserende med tanke på videre skolegang og deltakelse i ordinært arbeidsliv. Det må også gis en mer helhetlig bistand for å ivareta de ulike problemområdene og utfordringene som de unge står i, spesielt helse, bolig, økonomi og sosiale forhold.
  3. Særlig i distriktene i alle de tre nordiske landene er det behov for utbygging og styrking av en førstelinjetjeneste innen psykisk helsehjelp for barn og unge. Dette vil forebygge alvorlig psykisk sykdom hos denne gruppen. Generelt vil en styrking av førstelinjen kunne bidra til bedre samhandling mellom helsetjenestene og de øvrige velferdstjenestene i disse områdene.

Les rapporten >> Når noen må ta regien. Om unge med psykiske helseproblemer: utfordringer, tiltak og samhandling på Island, Færøyene og i Norge