Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Å snakke med barn og unge om erfaringer fra dataspill- ikke alltid like lett?

30.09.2016 | Hélène Fellman

Møter med unge mennesker som spiller så mye dataspill at deres omgivelser er bekymret, er ofte preget av ulik oppfatning av hva som er problemet og hvor alvorlig det er.  Slike møter kan oppleves som ubehagelige og lite effektive, både for hjelper og ungdom.  «Samtaleguiden-sammenhenger og erfaringer knyttet til gaming og levd liv» er utviklet med formål å legge til rette for et samarbeid rundt dataspillrelatert problematikk, preget av gjensidig aktivitet og mottagelighet. Det betyr at både hjelper og den unge er like aktive og like mottagelige for innspill fra den andre under samtalen.

Martin og jeg sitter på mitt kontor. Det er andre gang vi møtes. Vi sitter rett overfor hverandre i mine svarte stoler. Det er stille i rommet, vinduet står oppe og vi kan begge høre rådhusklokkene slå. Jeg ser på han og smiler; « jeg liker godt de klokkene» sier jeg. Han svarer ikke, men ser raskt på meg, før han vender blikket ned igjen.

Jeg har allerede ønsket han velkommen. Han kommer alene. Sist vi møttes, var mor og far med.

I løpet av den samtalen ble vi enige om at Martin og jeg skulle møtes alene en gang, fordi han ønsket det. Mor og far bor hver for seg, Martin bor mest hos mor. De krangler ofte og mye om dataspill, skolegang og lekser. Når Martin er hos far er det også endel krangling. Han forsover seg ofte og kommer derfor for sent på skolen flere dager i uka. Ofte går han hjem før skoledagen er over. I friminuttene er han sammen med venner, i timene er han stille og arbeider uselvstendig. Han rekker ikke opp hånda for å svare på spørsmål, og møter ofte uforberedt på skolen.

Jeg vet at han spiller ulike spill, mest League of Legends. Han spiller også World of Warcraft og Minecraft, i tillegg til en rekke andre spill som jeg aldri har hørt om. Han ser ofte på når andre spiller og bruker mye tid på dette. Når jeg spør om hvorfor han bytter spill, svarer han at det er som oftest fordi han trenger avveksling og vil treffe andre folk.

Vi har startet med del 1 i «Samtaleguiden», og vi har hvert vårt eksemplar i hendene. Han blar litt fram og tilbake, og legger den etterhvert fra seg på det lille bordet ved siden av han. Jeg får en tanke om at han ikke har tenkt å ta imot noe hjelp fra meg. Jeg føler meg litt avvist der jeg sitter. Avvist og litt hjelpeløs. Tanken på at vi skal sitte ganske lenge, uroer meg. Mest fordi jeg vet at det er vanskelig å holde en dialog gående med en som ikke ønsker det. Det er lett å begynne å fortelle, holde en monolog og bli retorisk i mine spørsmål. Da liker jeg meg selv dårlig.

På spørsmål 1,4 i Samtaleguiden, om hvor han mener han er i spillsyklusen svarer han så vidt og uten engasjement, at han er i en omstartsfase i et spill og i beherskelsesfasen i et annet. Tanken på at han ikke har tenkt å ta imot noe hjelp fra meg, blir tydeligere etterhvert som minuttene går. Ved spørsmål 1,5 som er utsagn til vurdering, velger jeg utsagnet som omhandler nettopp dette.

Jeg spør: «Du Martin, hva tenker du hvis jeg sier- jeg tar imot hjelp mer i spillet enn utenfor- er det sant eller usant?»

Han svarer: «hva mener du, tar imot hjelp

«Jeg mener, er det sant at du tar imot hjelp like mye i spillet, som utenfor spillet

Han ser på meg et kort øyeblikk og sier: « Jeg skjønner ikke hva du mener

Jeg smiler litt, og svarer: «Siden jeg ikke spiller selv, så skjønner jeg nesten ikke helt selv hva jeg mener. Jeg skal prøve å være litt klarere - i spillet, hvordan hjelper dere hverandre?»

Martin svarer litt nølende: «det kommer litt an på....»

«Hm» sier jeg «kommer an på hva

«Det kommer an på hva jeg spiller, men ofte må man jo få hjelp, det er jo derfor vi er på lag» sier Martin. Jeg vet at mitt spørsmål er viktig, fordi det viser at jeg erkjenner virtuell samhandling. Jeg tenker at for Martin, som for mange andre unge spillere, er det nok litt uvant at en som meg faktisk gjør det. Jeg gjentar mitt spørsmål: «så, hvordan kan dere hjelpe hverandre da

Han ser på meg og spør hvor mye jeg vet om dataspill, og på det må jeg jo svare som sant er, at jeg spiller ikke selv. Jeg forklarer videre, at jeg derimot ofte snakker med folk som spiller. Det hjelper meg til å forstå, å tørre så spørre om det jeg ikke forstår eller vet, som kanskje er helt innlysende for andre.

Martin forklarer meg om ulike måter han og medspillere kan hjelpe hverandre i spillet. Da han er ferdig, lener han seg tilbake i stolen og ser på meg. Jeg tenker at nå som vi har snakket om det å hjelpe i spillet, altså virtuell samhandling, så er det kanskje lettere for han å svare på mitt spørsmål. Ved å gi oss muligheten til å vurdere et slikt utsagn, gir jeg virtuell erfaring lik verdi som ikke-virtuell erfaring. Jeg tror at unge spillere ofte opplever at deres erfaringer fra spillingen ikke blir ansett som gyldige og reelle fra omgivelsene, fordi erfaringene er virtuelle. Videre mener jeg at vi lett reduserer erfaringer fra spillet til kun å handle om mestring, hvilket i seg selv kan være både en objektivisering og en fortolkning. Jeg kjenner flere personer som spiller, som ikke opplever kun å mestre i spillet. Når jeg derimot hjelper dem å beskrive hvordan de erfarer seg selv i samhandling med andre virtuelt, får jeg kanskje vite at det er ikke på langt nær så smertefullt å ikke mestre i spillet som utenfor spillet.

Jeg bestemmer meg for å gjenta mitt spørsmål. «så, Martin- jeg tar imot hjelp mere i spillet enn utenfor spillet- er det sant eller usant»?

Martin snur seg og ser ut av vinduet, over takene i Oslo sentrum, så snur han seg mot meg og ser på meg: «Jeg tar imot hjelp overalt jeg. Jeg tar imot all den hjelpen jeg kan få. Både i spillet og utenfor spillet. Ellers ville jeg jo ikke vært her. Problemet mitt er at jeg ikke spør om hjelp»

Han sier det spontant, og jeg skjønner at jeg har hørt noe som er sant og selverfart.

«Takk for at du forteller meg det» sier jeg. Jeg lener meg tilbake i stolen og sier: «hvordan påvirker det dine relasjoner med de du spiller med da

Martin svarer: « ikke så mye egentlig, de kjenner meg så godt- de vet hva jeg kan- og når jeg trenger dem...vi snakker egentlig ikke så mye sammen- vi bare gjør

Jeg lar blikket vandre rundt i rommet før jeg ser på han igjen. Han ser på meg og jeg sier: «et litt rart spørsmål kanskje, og kanskje også vanskelig å svare på- hvordan påvirker det din relasjon til meg- vår relasjon- det at du ikke spør om hjelp altså?»  Han trekker pusten og puster ut- det høres nesten ut som et sukk.  Han smiler litt; «du kan ihvertfall ikke forvente at jeg kommer til å spørre deg om hjelp til noe». Han sier det litt humoristisk og jeg kjenner latteren komme. Jeg ler og sier: «Nei, det skjønner jeg

Jeg blir med ett klar over, at det er jo nettopp det jeg har sittet og ventet på- at han skal spørre meg om hjelp- hjelp til å endre seg. Jeg tenkte på det ironiske i at vi ser viktigheten av å skape åpenhet i situasjonen og arbeider hardt for det, mens realiteten er at situasjoner er sjelden helt åpne. Ofte er det noe i dem fra før; en forutinntatthet, en forestilling. Eller som i dette tilfellet, en helt konkret forventning. «Takk for at du sier det, takk skal du ha» sier jeg.

Vi ler litt begge to og jeg kjenner meg avslappet og trygg.

Jeg tenker med meg selv, at det kan ikke være lett å være skoleelev når man ikke spør om hjelp. Det er jo ikke alle omgivelser som er slik som de virtuelle omgivelsene, han beskriver for meg. Jeg vurderer om jeg skal spørre han om hvordan det påvirker hans relasjoner på skolen at han ikke spør om hjelp. Jeg ser på klokken og bestemmer meg for å la det ligge til neste gang vi møtes. Det kjennes riktig å ikke åpne for noe nytt, når vi har så kort tid igjen.

 

Kommentar:

Vår utfordring i møte med personer som i utgangspunktet ikke vil møte oss, som jo ofte er realiteten ved dataspillrelatert problematikk, er at vi lett forlater vårt grunnlag for å hjelpe. Troen på at dialogen er viktig for å forstå det. Istedenfor tyr vi til monolog og retorikk. De aller fleste av oss opplever dette som både slitsomt og ubehagelig. En måte å beskytte oss selv og den andre mot et slikt ubehag er å si: «for at jeg skal kunne hjelpe deg, må du ville det selv».

Arbeid med dataspillrelaterte problemer krever at vi er åpne for å skille mellom årsak og virkning. Det er ikke alltid at de problemene vi ser, er en virkning av dataspill. Det kan like gjerne være en annen årsak.

Videre krever slikt arbeid at vi er villige til gi erfaring fra virituell samhandling den samme verdi som personen selv. Da kan vi legge til rette for den åpenhet i situasjonen som kreves for at personen skal kunne referere noe fra seg selv. Først når personer refererer noe fra seg selv som er sant, og vi har fått vite noe om hvordan dette virker inn på relasjonene i personens liv, har vi lagt et grunnlag for videre støtte på noe personene selv ønsket støtte på.

I vår tid må ansatte i skoler, barnevern og helse- og sosial tjeneste være forberedt på å møte dataspillrelatert problematikk. Arbeid med slik problematikk kan ofte være utfordrende, både fordi vår kunnskap begrenset, og fordi den det gjelder ofte ikke selv anser spillingen for å være hovedproblemet.

Samtaleguiden er utviklet for å legge til rette for arbeid med dataspillrelatert problematikk på en måte som gjør at alle parter får et tilfredsstillende utbytte av samarbeidet. 

Samtaleguiden består av ulike spørsmål om erfaringer og sammenhenger knyttet til gaming og levd liv. Du oppfordres til å lese veilederen før du tar i bruk samtaleguiden. I denne finner du informasjon om dataspillrelatert problematikk og om samtaleguiden.  Du finner også tips og råd. Veilederen er tilgjengelig på www.rus-ost.no. Der kan du også bestille Samtaleguiden.