Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Finnes ikke noe viktigere enn å bli sett

08.05.2017 | Mille Falstad

Jeg håper at mange barn og unge som lider, kan få oppleve det som skjedde med meg. At de møter hjelpere som løfter dem opp.

Da jeg var 13 år gammel, opplevde jeg det som var mitt første ordentlige møte med kommunal hjelp, bortsett fra barnevernet.

Tove var en utekontakt som kom dit vi «trøblete» ungdommene hang. Vi var en vennegjeng som vanket på en nedlagt butikk. Enkelte dager var vi opp til 25 ungdommer. Vi fant hverandre på den nedlagte butikken etter skoletid. Det var ikke store greiene vi drev med egentlig. Vi røyka og skravla om hvor kjedelig livene våre var, og så ble det drukket alkohol. Det var vårt sted i verden.

Etter å ha drevet dank der kveld etter kveld, uten tilsyn, dukket Tove opp. Hun var ei trivelig dame på ca. 45 år som virket å ha en genuin interesse for hvordan vi hadde det. Ingen av oss forstod nok egentlig hva Tove jobbet med og hvorfor hun var der, på det tidspunktet. Men hun var fantastisk. Hun slang aldri kommentarer om vår oppførsel og språkbruk og tok oss med ut for å spise når hun visste vi ikke ville få noe særlig middag hjemme. Hun tilbrakte kveldene ute med oss og lyttet iherdig, enten det dreide seg om hvordan det gikk på skolen, eller det gjaldt vanlige ungdomsproblemer.

Tove var en voksenperson som vi alle betrodde oss til. Hun hjalp oss med utfordringene vi hadde der og da, og prøvde å råde oss videre. Hun dømte aldri. Det var så mye lettere å snakke med en voksenperson som kom til oss, enn med teite foreldre som var årsaken til at vi hang ute.

Månedene gikk, og plutselig tok det lengre tid mellom hver gang hun kom. Så var hun bare borte. Vi forstod ingen ting. Hun som hadde brydd seg så mye om oss, sluttet bare å komme. Etterpå hørte vi at utekontaktstillingen i kommunen hadde blitt kuttet.

Det kom aldri noen ny Tove tilbake til vårt lille halvkriminelle ungdomsmiljø på den nedlagte butikken. 25 ungdommer stod plutselig uten en voksen person å betro seg til. Det var nok kanskje verst for oss som hadde det ekstra tøft hjemme. Noen hadde ikke andre enn henne å snakke med. I den alderen blir man knyttet til folk på en helt annen måte enn når man blir voksen.

Kanskje flere av oss hadde overlevd

Jeg lurer ennå på hvorfor tilbudet ble så nedprioritert. Så kommunen bare utgiftene ved å ha Tove utenfor kontoret? Så de ikke hva hun betød for oss?

Bare det å kunne ha beholdt Tove i en lengre periode ville betydd mye. Kanskje ville hun oppdaget at jeg kom fra et voldelig hjem som ikke alltid hadde nok mat til alle. Kanskje ville hun sett at en av oss selvmedisinerte seg med dop. Kanskje ville hun i tide klart å hjelpe jenta som droppet ut av ungdomsskolen og fikk barn for tidlig. Kanskje ville en av oss fått hjelp for nasketendensene og sluppet å sitte i fengsel. Kanskje ville Tove oppdaget at en av oss var blitt seksuelt misbrukt. Kanskje flere av oss hadde overlevd. Alt dette er ting som ikke ble oppdaget før senere.

I den psykiske helsetjenestens favn

Mamma hjalp meg med å komme i kontakt med den psykiske helsetjenesten i kommunen da jeg var 15 år, og det hjalp masse. Kontaktpersonen i den psykiske helsetjenesten var hyggelig og vennlig mot meg og tok meg inn, selv om jeg var under 18 og tjenestene deres egentlig var rettet mot voksne. Lavterskeltilbudet i kommunen passet meg bra. Det siste jeg ville, var å bli sendt til BUP som pasient.

Da jeg senere gikk på videregående, på kokkelinja, hadde jeg fortsatt trøbbel og slet veldig for å komme gjennom sisteåret. Fastlegen ga meg antidepressiva siden jeg slet med depresjoner. En av bivirkningene var vektøkning. Jeg gikk opp 18 kilo på kort tid og ble mer deprimert enn noensinne.

Den psykiske helsetjenesten i kommunen var der fremdeles. I en periode kom de hjem til meg hver uke. Det gjorde meg trygg. De som jobber der er mennesker som kan litt om alt. Og de navigerte meg i mange år, helt til den dagen jeg kunne navigere meg selv.

DE VIKTIGE LAVTERSKELTILBUDENE: Mille Falstad (27) er lærerstudent og sitter i sentralstyret i Mental Helse Ungdom. Hun brenner for at det skal være lav terskel for å få hjelp for barn og unge i kommunene. FOTO: ROALD LUND FLEINER/NAPHA

DE VIKTIGE LAVTERSKELTILBUDENE: Mille Falstad (27) er lærerstudent og sitter i sentralstyret i Mental Helse Ungdom. Hun brenner for at det skal være lav terskel for å få hjelp for barn og unge i kommunene. FOTO: ROALD LUND FLEINER/NAPHA

Gode hjelpere i bakhånd

Da jeg var 18 år, hjalp de meg med å bli innlagt på døgnavdeling. Medisinene ble tatt vekk, og jeg fikk gå til en psykolog på huset. Det var ekstremt godt for meg. Psykologen var en person jeg ble trygg på.

Da jeg etter tre måneder skulle ut i den store vide verden igjen, fortsatte ansatte i den psykiske helsetjenesten å komme til meg hver uke. Men jeg ble også sendt til DPS for å få hjelp av en psykiatrisk overlege. Det var lite snakk og mye tabletter involvert, og jeg økte igjen i vekt. Det tok ikke lang tid før jeg prøvde å ta livet av meg selv med medisiner.

Igjen grep den psykiske helsetjenesten i kommunen inn. Jeg stod med ett ben i graven da de snudde alt på hodet. Innleggelse igjen, mindre medisiner og prat med den samme psykologen som før. Jeg lærte å takle utfordringene mine og ble til en viss grad ferdig med barndommen min. I alle fall så ferdig som jeg kan få blitt.

Jeg lærte å sette grenser, og da jeg slet med å sette ord på ting, kunne jeg bruke maling og tegning for å uttrykke meg.

Etter rundt et år hos denne psykologen ble vi enige om at jeg skulle prøve å klare meg selv. Eller ikke helt selv, da. Den psykiske helsetjenesten i kommunen var jo der ennå. Siste gangen ønsket psykologen meg lykke til. Hun håpet jeg klarte billappen snart, og oppfordret meg til å fortsette å ta grep rundt min fysiske helse.

Flere psykologer i kommunene og helsesøstre på skolene

Hva jeg vil si? At lavterskeltilbud rettet mot yngre mennesker er viktig. Den psykiske helsetjenesten hjalp meg rundt i systemet og informerte meg om tilbudene. Men hva med de som ikke har en mamma som allerede bruker systemet og vet hvor man skal henvende seg? Vet folk der ute hva kommunene egentlig tilbyr?

På skolen var det kjent for lærere og andre at jeg hadde det tøft, men jeg vet fortsatt ikke hvem helsesøsteren der var.

Dette er noe jeg syns at alle kommuner i Norge burde jobbe mye mer med. En god skolehelsetjeneste er viktig, med helsesøster til stede. Psykologer er også viktige i kommunene. De er spesialister på psykisk helse og har en annen kompetanse enn helsesøster når det gjelder å hjelpe unge som sliter.

Mange unge får psykiske problemer som egentlig skal løses i kommunen. Men så sender kommunen dem til spesialisthelsetjenesten, der de blir pasienter. Det hadde de ikke behøvd å bli hvis kommunen hadde hatt et godt nok tilbud.

Derfor er det to ting dere må gjøre. Sørg for at helsesøster er synlig på skolene, og sørg for at det er psykologer i kommunene. Å være til stede i miljøer der folk kan falle utfor, å ta tak i problemene før de blir for store. Det kan utgjøre forskjellen mellom liv og død.

 

Teksten er et utdrag fra et foredrag Falstad holdt på en nasjonal nettverkskonferanse for ansatte i Rask psykisk helsehjelp, psykologer i kommunene og deres ledere høsten 2015. Den er først publisert i rapporten «Psykolog i kommunen – en medspiller» utgitt av NAPHA i 2016.