Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Fleksibel profesjonalitet, kontaktetablering og tillit i oppsøkende arbeid

30.09.2016 | Bente Bjørdal

«Hei, det er Utekontakten, du snakker med Bente»

«Hallo du, det er Svein, jeg ringer angående min sønn. Jeg er så bekymret for ham. Jonas ruser seg. Jeg har fått ei liste med navn av en kompis, og øverst på lista står du. Jeg har hørt at utekontakten er flink å hjelpe folk?»

«Hyggelig å høre at det går fine rykter om oss. Fortell litt mer om Jonas da»…

Telefonsamtalen ble avsluttet med følgende forslag til Svein: « Snakk med Jonas og fortell ham om utekontakten. Si at det er hans valg om han vil ta kontakt med oss eller ikke. Gi ham telefonnummeret vårt og si at vi venter telefon fra ham. Om dere er redd for at han skal ta livet sitt så ta kontakt med politi eller legevakt».

Da jeg mottok denne telefonen hadde jeg fri. Telefonen vi bruker i jobbsammenheng er den samme som vi bruker privat, noe som betyr at vi ikke legger den igjen på kontoret etter endt arbeidsdag. Når ungdommer spør oss om når vi jobber og vi svarer at de kan kontakte oss når som helst, synes de at dette er flott. Vi sier at det ikke er alltid vi kan svare med en gang, men at vi aldri er langt fra hverken telefon eller mail. Ungdom opplever ikke sjelden sine vansker som heftige og altomsluttende, og så langt det er mulig prøver vi å bistå dem når de selv mener at de trenger det. Jeg mener at vi gjennom å være engasjert og tilgjengelig, formidler interesse og omsorg for de unge i våre målgrupper.

«Hei, Utekontakten, det er Bente»
«Hei du, det er Ida, stemora til Jonas. Jeg skjønner det slik at du skal ringe til Jonas i dag. Svein sa det til meg.»
«Nei det stemmer ikke. Det må være en misforståelse. Avtalen var at Jonas skulle ringe til oss hvis han ville».
«Ja, men Jonas kan ikke ringe nå. Han er langt nede, men virker å være motivert for hjelp.  Han sier at det er greit at du ringer ham, …han trenger hjelp nå … ».
«Okei, hvis han synes det er greit så. Gi meg nummeret hans så ringer jeg».


Slik gikk det til at utekontakten ringte Jonas. Opplysningene vi hadde var at Jonas var 21 år. Han bodde alene i byen og hadde ingen øvrig tilhørighet til kommunen. Han hadde to avbrutte institusjonsinnleggelser i rusbehandling bak seg. Far og stemor bodde på en annen kant av landet og var svært bekymret for ham. Kontakten med Jonas ble etablert på telefon. Han var sliten, pengeløs og sulten. Vi fikk adressen, handlet mat og reiste hjem til ham. Jonas var velstelt og leiligheten ryddig. Han var usikker på hva vi kunne hjelpe med, og vi spurte hva han ønsket hjelp til. Etter en ½-times samtale var samtykket underskrevet og målet for vårt samarbeid var klart: Jonas skulle tilbake til hjemstedskommunen og inn i rusbehandling. Vi skulle bistå i kontakten med hjelpeapparatet, samt gi praktisk hjelp i forbindelse med selve flyttingen.

I vår første kontakt med denne familien informerte vi de foresatte om vår begrensede mulighet til å tilby hjelp. Vi opplyste om de juridiske rammer vi praktiserer etter, frivillighet og taushetsplikt, og videre informerte vi om andre instanser foreldrene kunne rådføre seg med. Da stemor ringte, valgte vi likevel å være på tilbudssiden. Faktorer som at han aldersmessig var utenfor vår målgruppe og det at det ikke var han selv som kontaktet oss, hadde gjort det lett for oss å forsvare at vi ikke involverte oss. En medvirkende faktor til at vi valgte som vi gjorde belyser en annen side ved vår tjenestes fleksibilitet. Vi engasjerte oss fordi vi hadde tid til det akkurat da. Det var like før jul. Skolen var snart slutt og de unge vi vanligvis følger opp var på vei inn i feriemodus. Vi hadde lite besøk på kontoret og få avtalte oppfølgingssamtaler. Samtidig tilsa det kalde været at det var lite behov for oppsøking ute.

I denne konkrete saken ble beslutningen om å ringe Jonas tatt på grunnlag av telefonsamtaler med hans foresatte. Opplysninger og bekymringer som de uttrykte ovenfor oss gjorde at vi mente at det var riktig å ta kontakt med ham. Før vi ringte til Jonas diskuterte vi hvordan dette kunne oppfattes av ham. Å bli kontaktet av profesjonelle voksne kan oppleves ulikt. Selv om oppsøkere tilstreber å ha en uformell tone og vektlegger prinsippet om frivillighet i dialog med ungdommer, er vi en del av et offentlig system. Sett i lys av dette er ikke balansen i relasjonen likeverdig, og vi må ta høyde for at ungdom ikke er ærlig i forhold til at de vil ha kontakt med oss. Selv om Jonas sa at han ville treffe oss, gikk vi til det første møte med en tanke om at dette kanskje bare var noe han sa for å imøtekomme sine foresatte, eller for å være høflig mot oss. Ungdommer har ulike årsaker for å ha kontakt med oss, og noen ganger har de underliggende motiver. De uttaler ikke alltid direkte hva de mener eller hva de ønsker hjelp til. Oppsøkerne har i den første perioden av kontakten et særlig stort ansvar i å være oppmerksom på om den unge ønsker hjelp ut i fra egne ønsker og behov, eller om det er noe annet som ligger bak et tilsynelatende ønske om hjelp. Er dette tilfellet vil det som regel bli synlig etter kort tid, og det er etter vårt syn viktig at oppsøkeren går i dialog med ungdommene om dette.

Da tekstmeldingen fra Jonas kom om at han ville prate, var kontakten godt etablert. En relasjon mellom utekontakt og ungdom bygger på frivillighet og tillit. Gjennom flere ukers bekjentskap hadde Jonas lært å stole på oss. Vi hadde bistått ham med praktisk hjelp, og vi hadde støttet og veiledet ham i hans kommunikasjon med blant annet lege, bymisjon, psykiatrisk helsetjeneste og nav. Å etablere gode relasjoner er viktig for oppsøkere da dette er av helt avgjørende betydning for det videre arbeidet. I arbeidet med Jonas hadde vi lagt vekt på å vise fleksibilitet i hva vi kunne hjelpe til med. Jonas hadde opplevd mange hjelpere før, og var frustrert over å måtte forholde seg til så mange mennesker og fortelle det samme gang på gang. Selv om vi var interessert i hans bakgrunn og tidligere opplevelser, hadde vi liten fokus på hans historie. Vårt fokus var her og nå og framover. Jonas hadde ingen erfaring fra å samarbeide med utekontakter. Han ga uttrykk for positiv undring over at vi kunne hjelpe han med så mye forskjellig, samt tidspunktene og måten vi gjorde det på.

Noe av det typiske som kjennetegner relasjonen mellom oppsøker og ungdom er den uformelle formen relasjonen har. Kontakten mellom oppsøker og ungdommen skjer ofte i uformelle omgivelser. Vi møter ungdom på offentlige arenaer, kjører bilturer eller har samtaler blant tepper og puter i sofaen på kontoret. De fysiske omgivelsene påvirker relasjonen og innholdet i samtalene. Rollen til oppsøkere kan på mange måter oppfattes som å være nær og personlig. Relasjoner av en slik karakter fører flere utfordringer med seg som den ansatte må beherske. Oppsøkeren må kunne balansere relasjonen. Samtidig som relasjonen er preget av nærhet, skal den også være profesjonell. Nærheten og den personlige stilen som ofte preger relasjonen, kan likevel gjøre maktdimensjonen utydelig. Oppsøkeren har derfor et kontinuerlig ansvar for å balansere relasjonen, informere om egen rolle og være tydelig på å styre arbeidet etter felles uttalte målsetninger. Om man ikke lykkes med dette vil det lett kunne føre til forventninger som ikke kan innfris og dermed også tillitsbrudd.

Snøen knaser under oss i det vi går til togstasjonen. Ute er det mørkt og kaldt. Jonas triller sykkelen min. Han har sekk på ryggen. Veien til stasjonen er ikke lang, men det er glatt og mørkt. Vi må trå varsomt for ikke å falle. Jonas manøvrerer sykkelen gjennom snø og isklumper. Jeg går på andre siden og støtter den tunge bagen som ligger på bagasjebrettet. Flere ganger på veien sklir bagen av, men sammen får vi den på plass igjen. Sammen fører vi sykkelen inn i heisen for å komme oss til riktig perrong. Toget er i rute. Jonas tar seg en røyk. Jeg får ham til å love at han ikke skal gå av på Oslo S og at han skal sende sms når flyet har landet. Vi klemmer.

Lyden av tog som forlater stasjonen. ”Takk skal du ha Jonas og lykke til videre”, tenker jeg, setter meg på sykkelen, ser mot himmelen og kjenner snøfnugg falle mot ansiktet.

 

Utdrag fra artikkelen Da Jonas møtte oppsøkeren, publisert på fontene.no 18.mars 2016.