Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Relasjonsbygging handler om å stå i det

04.02.2019 | Hanne Blekkan

Min bakgrunn er politibetjent og forebyggende jobbing opp mot barn og unge. Jeg har jobbet som forebygger ved Fredrikstad politistasjon (U18), Manglerud politistasjon (GDE Øst Oslo pd) og nylig startet jeg som politikontakt ved Værnes lensmannsdistrikt (Trøndelag pd). Hovedfeltet mitt har hele tiden vært rusforebygging blant barn og unge.

«Hei, jeg trenger litt hjelp med sønnen min», sa en stemme i andre enden av telefonrøret. «Jeg tror en samtale med politiet kunne vært fint, jeg er bekymret for han».  Med bakgrunn i en logg hos politiet hadde jeg planer om å ringe moren denne dagen. Dette var i 2010 og det skulle vise seg at gutten, mor og jeg skulle bli et tett team i 8 år framover. Gutten var 13 år og hadde ulike utfordringer. ADHD som av og til stod i veien for å ta de mest gjennomtenkte valgene. En mor og far som hadde vært fra hverandre siden han var liten. Far var kriminell og hadde sonet flere år. Jeg så en gutt som var usikker, usikker på hvem han skulle være. Like "tøff" som pappa, eller gjøre som mamma sa, spille fotball, oppføre seg og gå på skolen. Jeg så en gutt som så gjerne ville være som de andre, som de andre ungdommene. Det var utfordrende for gutten, både jeg og mine kolleger på forebyggende så at dette var en gutt vi måtte investere tid med, skape relasjon til og bygge tillitt.

Gutten var skeptisk til politiet. Bekymringssamtalen ble gjennomført hjemme hos han og mor. Det viktigste for meg i den samtalen var å bygge en relasjon til gutten. Jeg ville at han skulle forstå at dette var mer enn "bare en jobb" for meg, jeg brydde meg om han. Fra den dagen gjorde jeg meg tilgjengelig for både gutten og mor. De skulle vite at jeg var her, samme hva.

Og slik ble det. I perioder gikk det fint med gutten, han var på skolen, dro på fotballtrening, var en del hjemme med mor. I andre perioder måtte han hentes inn. Da lokket de tøffe gutta på gata mye mer, han slengte med leppa, hang på hjørnet. Etter hvert som årene gikk ble bekymringen rundt mindre tyverier, skadeverk, "henging" med feile folk forsterket. Mor var fortvilet, fikk han ikke på skolen lenger, til tross for den tette oppfølgingen han hadde av miljøteamet på skolen. Han ble mistenkt for ran, oppbevaring av soft-gun og bekymringen for bruk og salg av narkotika ble sterkere og sterkere. Han trakk seg lenger unna mor og ikke minst meg og de andre i politiet som hadde fulgt han opp. Gutten bodde ikke hjemme lenger, han så uflidd ut og var ufin til politiet da han ble kontrollert. De tøffe gutta i nabolaget hadde blitt vennene hans.

Jeg fikk stadig vekk utfordret meg selv i forhold til relasjonen vår. Han ble tatt med narkotika og for å ha kjørt fra politiet. Kollegaen min og jeg hadde hjulpet han på veien mot førerkortet, og så valgte han å stikke fra politiet. Vi som hadde snakket så mye om narkotika, om ikke å gjøre som far, så valgte han å oppbevare narkotika. Makkeren min og jeg kjørte hjem til han, spurte han hvorfor han tok disse valgene. Tenkte han på de rundt seg som hadde støttet han i så mange år? Tenkte han på framtiden sin? Hvordan kunne vi hjelpe han? Han fikk klar beskjed om at han nå hadde valgt den andre siden, og den kunne vi ikke støtte. Vi kom alltid til å være der dersom han ønsket hjelp, men nå var det vanskelig for oss "å stå inne for han".

Han ringte aldri. Der stod jeg, etter mange års arbeid, med en gutt som hadde valgt en annen side og ikke ville ha hjelp. Jeg skal innrømme at jeg kjente et snev av å ha mislyktes. Så var det dette med å være profesjonell, ikke la denne jobben bli for personlig. Hadde jeg mestret det? Skulle noen av kollegaene mine få rett? Det gikk ikke bra med gutten, ikke han med den faren. Han som ikke respekterte politiet. «Jaja, Hanne, du mister ikke motet du», sa flere mens de ristet lettere oppgitt på hodet.

Nei, det er ikke politiets oppgave å gi opp noen. De som er "gitt opp" av så mange. Det koster å stå i relasjon, det handler om å holde ut. Det betyr ikke at man er naiv, det betyr at man kanskje må endre litt på arbeidsmåten, ta noen andre "verktøy" ut av verktøykassa.

Etter en stund kontrollerte jeg gutten og kompisene, det stinket hasj der de stod. De var et svært belastet miljø, ruset seg ute på gata, til redsel for naboer. De skulle ikke få kjøre samme taktikk på politiet. Jeg anmeldte gutten for røyking av hasj. Papirmølle for så lite, vil kanskje noen si. Det var et mål og en mening bak denne avdekkingen. Samtidig strakk jeg på nytt ut armen, men gutten ønsket ikke hjelp.

Mor var fortvilet, søkte ofte råd og bekreftelse på valgene hun tok overfor sønnen sin. Hun led, og i en periode kunne jeg ikke hjelpe henne heller. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om denne gutten, om flere av mine kollegaer som også så gjerne ville hjelpe han, om sjefen min som lot meg få bruke så mye av min tid på han. For å gjøre en lang historie kort. Det endte med soning i fengsel. Mor og jeg besøkte han. Gutten virket roligere, mer lystig. Han hadde kommet seg unna miljøet og var fast bestemt på å ta avstand fra dem da han kom ut. Han ble skrevet ut på 2/3 deler, og de siste månedene av straffen var en kontrakt med politiet, noe gutten selv tok initiativ til. Gutten forpliktet seg til å være rusfri, til samtaler og tett oppfølging. Vi dro på NAV, han fikk en bolig. Han fikk lærlingeplass. Nå er han i jobb, bor for seg selv og det går fint. «Jeg skjønner ikke at du har holdt meg ut», sier gutten. Dette er ingen hyllest til meg og min tålmodighet, for det har jeg egentlig ikke, men jeg håper det kan være en påminnelse for alle.

Vi må holde ut, en endring er ikke gjort over natta, det tar tid. Hvis ikke politiet holder ut, hvordan skal vi da få de nærmeste, foreldre og skole til å holde ut? De som står midt i gryta omtrent hver dag. Vi må dele på utfordringene, støtte og avlaste hverandre. Vi må være profesjonelle. Jeg er så takknemlig for at jeg har gode folk med meg, kollegaer, sjefer, samarbeidspartnere, som ser verdien av relasjonsarbeid.

Noen mener kanskje jeg er for personlig i jobben min? Ja, det er godt mulig. Jeg har landet på at så lenge jeg ikke gjør meg selv uerstattelig, så er dette riktig måte å jobbe på for meg. Det er dette som gir meg noe, og ikke minst, det er dette som gir troverdighet. Jeg mener at det må være ekte, den jobben vi gjør må være troverdig, hvis ikke kommer vi ingen steder.

Så tenker jeg nå, den jobben jeg gjorde, hjalp den egentlig? Jeg var inne tidlig, tilgjengelig, fulgte opp, la til rette, men gutten valgte fortsatt kriminalitet. Hadde det vært annerledes om politiet ikke var tilstede i guttens liv? 

I høst flyttet jeg, skiftet jobb og der møtte jeg en 13 år gammel gutt. En gutt som er både sint og redd, begår kriminalitet, en gutt som politiet må investere tid i. Det er verdt det.