Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester. En kartlegging

13.08.2017 | Rapport 2017/16 fra Statistisk sentralbyrå (SSB)

Denne rapporten viser at det er sosiale forskjeller i bruk av lege, sykehus, fysioterapeut, tannlege og psykolog. Kartleggingen fra Statistisk sentralbyrå, som er basert på levekårsundersøkelsen om helse, viser at grupper med lav utdanning og inntekt har dårligere helse. De bruker generelt også helsetjenester i større grad enn grupper med høyere utdanning/inntekt.

Tidligere studier er samstemte i at det er sosial ulikhet i helse. Ofte snakkes det om en sosial gradient; at andelen med god helse øker med økende utdannings- og inntektsnivå. Også denne kartleggingen viser at det er en sosial gradient i helse, både blant menn/kvinner og yngre/eldre.

Det er mange grunner til forskjeller i helsetilstand, men mye taler for at ulik helseatferd er en av flere faktorer. Det er en sammenheng mellom utdanning og forhold som påvirker helsen negativt. Det gjelder røyking, alkoholbruk, passivitet og utrygghet. Tidligere studier viser til sosiale gradienter der grupper med høyere utdanning har en atferd som fremmer god helse. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til at helseatferden også kan medføre ulik bruk av helsetjenester. Samtidig vil tilgang til tjenestene og kvalitet på tjenestene ha betydning. Det kan også handle om kommunikasjonen med helsepersonell og evne til å nyttiggjøre seg relevant informasjon som er tilgjengelig.

Tilgang til helsetjenester skal være lik for personer med samme behov, uavhengig av økonomi, kjønn, bosted, etnisitet og religion (jf. Pasient og brukerrettighetsloven). En kunnskapsoversikt av Finnvold (2009) og senere en oversikt av Godager og Iversen (2013) om sosial ulikhet i bruk av helsetjenester, viser at det ikke er særlig forskjell i bruk av allmennlegetjenester, mens flere studier peker på en ulikhet i bruk av privatpraktiserende spesialister, og til dels også offentlige spesialistpoliklinikker, men i liten grad når det gjelder sykehusinnleggelser.

Fra Gradientutfordringen (Helsedirektoratet 2005) heter det «Forskere har pekt på at en rekke endringer de senere årene kan bidra til å øke de sosiale forskjellene i helsetjenestebruk. Dette gjelder blant annet økende egenandeler for helsetjenester og medikamenter, ordninger med kjøp av helsetjenester for sykmeldte, utbredelsen av private helsetjenester med høye egenandeler, markedstilpasning i sykehussektoren og fremveksten av private helseforsikringer. Et annet eksempel kan være diskusjonen om offentlig finansiering av ulike kreftscreeningsordninger, blant annet knyttet til brystkreft og livmorhalskreft. Etter all sannsynlighet kommer høyere egenandeler eller selvkost til å skape større sosiale forskjeller i oppslutningen om slike ordninger».

Over tid er det innført ordninger i helsetjenesten som skal øke valgfriheten og styrke brukermedvirkning. En slik rettighet skulle man tenke er et ubetinget gode. Imidlertid krever dette både at helsepersonell aktivt informerer om rettigheter og tilbud, og at det finnes god og tilgjengelig informasjon om tjenestene. Informasjonstilfanget kan være en utfordring for den enkelte bruker. Og vil stille krav til brukernes evne og kapasitet til å orientere seg i tilbud og informasjon. Dette kan koste både i tid, penger og innsats, og for enkelte i noen tilfeller virke uoverkommelig, særlig kombinert med at man kan være redusert på grunn av sykdom.

Det er kjent at grupper med lav utdanning eller lav inntekt har en nesten dobbelt så høy sykelighet sammenliknet med grupper med høyere utdanning og inntekt– målt med ulike mål på helsetilstand. Hvis bruk av helsetjenester bare var bestemt av behovet, skulle man forvente at grupper lav utdanning eller inntekt bruker helsetjenester i større grad sammenlignet med grupper med høy utdanning eller inntekt. Og slik er det i ganske stor utstrekning sett i forhold til utdanningsnivå, men ikke målt med inntekt. I forhold til inntekt er det en sosial gradient i bruk av en rekke tjenester.

Noen oppsummerende punkter fra rapporten:

  • Helt generelt kan man si at grupper med mindre enn god helse, som forventet, bruker helsetjenester i større grad enn dem med god helse.
  • Kvinner bruker helsetjenester mer enn menn, og eldre bruker mer enn yngre.
  • De mønstrene som er vist i rapporten for sammenheng mellom utdanningsnivå og inntektsnivå, og om man har brukt en helsetjeneste siste år, ser langt på vei ut til å gjelde også for dem som bruker tjenestene flere ganger per år. Det gjelder primært tjenester som allmennlege og innleggelse på sykehus.
  • Det er mindre forskjeller mellom utdanningsgruppene i bruk av fysioterapi, men klart mindre bruk i laveste inntektsgruppe. Grupper med høyere utdanning har i større grad har vært hos legespesialist og tannlege.
  • Det er størst forskjeller etter utdanning og inntekt blant eldre. Blant yngre er ikke forskjellene i helsetjenestebruk etter utdanning og inntekt like markert.
  • Det er stor grad av tilfredshet med helsetjenestene som har blitt omtalt i denne rapporten. Høyinntektsgrupper er mer tilfreds med legen enn grupper med lavere inntekt. Langt de fleste er helt enig i at problemene deres blir tatt på alvor av legen, og i at de blir henvist videre ved behov. Tilgjengeligheten til fastlegen oppleves som rimelig god.
  • Det er stor tilfredshet også med psykolog og psykiater, men det er en lavere andel blant dem med lavest inntekt som er tilfredse. En slik sosial gradient etter inntekt finnes også når vi ser på om man mener at man blir tatt på alvor av behandleren sin.
  • Grupper med lavere utdanning bruker i større grad reseptlegemidler, mens grupper med høyere utdanning bruker legemidler uten resept (se kapittel 5 i rapporten).
  • Data om prøvetaking i forebyggende øyemed, måling av blodtrykk, blodsukker, kolesterol mv. viser at det er liten sammenheng med utdanning, men en klar sosial gradient etter inntekt, også når det kontrolleres for helsetilstand.
  • Når det gjelder screeningprogrammer for brystkreft og livmorhalskreft blant kvinner og tarmkreft, er det en tydelig sosial gradient i deltakelsen når inntekt legges til grunn.

I rapporten har man også tatt for seg tilfeller der man opplever at man har hatt behov for helsehjelp, men ikke har tatt kontakt, og årsaker til at man ikke har kontaktet lege, psykolog, psykiater og tannlege. Regionale forskjeller i helsetjenestebruk er også beskrevet i rapporten.

(Teksten er i hovedsak hentet fra innledningskapittelet i rapporten)

Les rapporten >> Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester. En kartlegging.