Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Truffet av volden. Familievernets arbeid med vold i nære relasjoner

03.07.2020 | NOVA-rapport 7/2020

Denne rapporten om familievernets arbeid i saker med vold i nære relasjoner er skrevet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Bakgrunnen er behovet for mer kunnskap om familievernets arbeid i saker hvor vold i nære relasjoner er tema.

Data har blitt samlet inn gjennom intervjuer, deltakende observasjon i møter med spisskompetansemiljø og ressursmiljøer, samt feltarbeid ved utvalgte kontor i tre regioner. Totalt har NOVA gjennomført 23 forskningsintervjuer med i alt 31 personer, hovedsakelig fra Bufetat. Med dette materialet som utgangspunkt utforsker forskerne hva slags implikasjoner satsingen på voldsarbeid har for familievernet som tjeneste. Den nye kunnskapen skal brukes til å gjøre tjenesten enda bedre.

Resultatene er hentet fra sammendraget i rapporten:

Voldsarbeid i familievernet
Vold i nære relasjoner har vært en viktig problemstilling i familievernets arbeid fra tjenestens begynnelse, uten at dette nødvendigvis har vært eksplisitt uttalt eller systematisk prioritert. Frem mot det siste tiåret har familievernkontorene og terapeutene i svært varierende grad avdekket, synliggjort og eksplisitt diskutert vold i nære relasjoner. Med kompetansemodellen og etableringen av et eget spisskompetansemiljø for voldsarbeid, har fagdirektoratet tatt grep for å forankre dette arbeidet på nasjonalt nivå. Den omfattende innsatsen som legges ned via ressursmiljøene og ute på kontorene i voldssaker, er samtidig et uttrykk for sentralisering og standardisering av et arbeid som hittil har vært styrt og ivaretatt ved det enkelte kontor. I rapporten beskrives stort engasjement og vilje hos de ansatte i tjenesten til å drive fagutvikling på tvers av kontor og regioner. Mange ansatte uttrykte samtidig sterk skepsis mot tiltakende styring og standardisering knyttet til produksjon og effektivitet i styringslinjen. Fagutviklingsarbeidet på vold, som på mange måter er organisert etter den samme styringslogikken, ble likevel i større grad oppfattet som noe som vokste frem de ansatte imellom. Dette skyldtes ikke minst iherdig innsats fra et svært kompetent spisskompetansemiljø som opererte ut fra et ønske om fagutvikling nedenfra. Det er imidlertid tydelig at det pågående standardiseringsarbeidet i voldssaker også inngår i en styringslogikk ment for å sikre et likeverdig nasjonalt tilbud, da fortrinnsvis gjennom dokumenterbar profesjonalitet og synliggjøring av resultater.

Den systemiske tenkningen som kjennetegner familieterapien, handler om å se familien som et system av relasjoner hvor problemene knyttes til den relasjonelle konteksten fremfor til den enkeltes psykopatologi. En helt vesentlig oppgave for terapeuten blir da å hjelpe partene til å forstå hvordan eget familiesystem virker og oppleves, sett fra ulike posisjoner. I voldssaker blir familievernet altså den tjenesten som tilbyr hjelp til å jobbe med å endre voldsproblematikk som en del av en relasjon, eller en familiekonstellasjon, snarere enn å løse den enkeltes utfordringer. De ansatte i tjenesten fremhever nødvendigheten av å ta tydelig standpunkt i møte med vold, samtidig som man skal ivareta fagets tradisjon for utjevning av maktrelasjoner i terapirommet. Forholdet mellom terapeutens normative ambisjon om å bidra til å løse familieproblemer, og det faglige idealet om å tilnærme seg brukerne som eksperter på egen i situasjon, oppleves av mange som særlig utfordrende i voldssaker. Samtidig gir terapeutene i tjenesten utrykk for at deres utforskende, relasjonelle tilnærming er spesielt hensiktsmessig for å hjelpe bruker-ne til å tematisere og erkjenne voldsproblematikken.

Både i voldsforskningen, i samfunnsdebatten og i viften av offentlige tilbud til berørte av vold i nære relasjoner skilles det vanligvis konsekvent mellom utøvere og utsatte. I velferdsapparatet tilbys folk stort sett hjelp i egenskap av enten det ene eller det andre. Denne kategoriseringen foregår til tross for at kategoriene i det virkelige liv ofte kan være svært overlappende, både i nåtid og i et litt lengre tidsperspektiv. Familieterapeutene opplever at denne tydelige rollefordelingen mellom utøver og utsatt ofte passer dårlig, både med brukernes virkelighet og med terapeutens systemiske forståelse. Her bidrar familieverntjenesten med en alternativ tilnærming til en mer utbredt svart/hvit-kategorisering av vold i nære relasjoner i hjelpeapparatet ellers. Vi leser familieterapeutens perspektiv på vold i nære relasjoner som at den er både vanlig og hverdagslig i mange familier, samtidig som volden i veldig mange tilfeller er mulig å stoppe med relativt enkle grep. Denne tilnærmingen til vold i nære relasjoner skal ikke tas for gitt, all den tid den fremstår som alternativ i dagens samfunn. En utilsiktet konsekvens av det pågående fagutviklingsarbeidet i tjenesten, inspirert av voldsfeltets teoretisering og kategorisering, kan også være at familieterapeutenes alternative tilnærming settes under ytterligere press.

Lokale prioriteringer og samarbeidsformer
Familievernets posisjon som en lavterskel førstelinje generalisttjeneste settes etter vår erfaring svært høyt av tjenestens terapeuter. En avgrensning, eller spissing av familievernets oppgaver, nærmest uavhengig av hva slags retning denne spissingen går i, oppfattes fra de ansattes side som en potensiell trussel mot deres virksom-het. Familieverntjenestens «problem», relativt uavhengig av de økte målkravene og «alt som treffer tjenesten», er kombinasjonen av faglige ambisjoner som tilsier at man både skal gå i dybden og samtidig ta imot alle som ønsker hjelp til familie-relaterte problemer. Når økte produksjonskrav og nye satsingsområder «treffer tjenesten», herunder vold i nære relasjoner, blir det vanskelig å komme i mål. Vi har blant annet sett at dette får konsekvenser for tjenestens evne til å jobbe bredt forebyggende i en stadig mer mangfoldig befolkning.

I familievernet viser de ansatte en særegen sensitivitet for betydningen av den kulturelle konteksten som brukerne inngår i. Gjennom våre kontorbesøk i ulike deler av landet, i by og bygd, kyst- og innlandskommuner, ble vi slått av hvor stor vekt de ansatte la på å sette voldsarbeidet inn i en lokal kontekst. Ved kontor i jordbruks-kommuner på bygda var de ansatte opptatt av å forklare om tregenerasjonsproblematikk og odelsrett som en kontekst for volden. I små kystkommuner med fiskeri som hovednæring, eller i typiske «pendlerområder», var terapeutene opptatt av hvordan vold i familien preges av at folk er mye borte fra hjemmet. I kommuner med toneangivende religiøse fellesskap var terapeutene opptatte av å forklare volden med utgangspunkt i religiøse verdier og oppdragelsesidealer. Paradoksalt nok ser det ut til at terapeutene i mindre grad benytter seg av denne sensitiviteten i møte med «de andres» vold, altså minoritetenes vold. Kultursensitivitet som begrep i offentlige tjenester assosieres ofte nettopp med integrasjon av etniske minoriteter i majoritetsbefolkningen. Det var kun ved enkelte kontor i større byer, eller i områder med samisk befolkning, at de ansatte fremstod som kultursensitive med utgangspunkt i en slik tradisjon. Fra vårt perspektiv gir det derfor mer mening å beskrive familievernet som en utpreget kontekstsensitiv tjeneste.

Vi fant ellers stor variasjon blant de ansatte og mellom kontorene når det gjaldt samarbeid med andre lokale, offentlige tjenester i voldssaker. Der det er lite erfaring med samarbeid, kan ofte geografisk avstand til naturlige samarbeids-partnere være en forklarende faktor. For andre kan manglende kapasitet og tid i tjenestene til å jobbe på tvers i saker være en avgjørende barriere mot å få til et samarbeid. Enkelte kontor har også blitt så drevne på samarbeid i voldssaker at voldsarbeidet potensielt går på bekostning både av en åpen dør for brukerne og kontorets utadrettede virksomhet.

Når grunnen skjelver under føttene
Rapportens tittel spiller på en tydelig uttrykt opplevelse hos mange av de ansatte av at det for tiden er «mye som treffer tjenesten», og at «grunnen skjelver litt under føttene» deres. Vi har her å gjøre med en lavterskel spesialtjeneste med tradisjon for betydelig selvråderett og rom for lokale tilpasninger både på kontoret og i terapirommet. Noe av det som «treffer» tjenesten er fagdirektoratets ambisjoner om å sikre et likeverdig tilbud i befolkningen, da fortrinnsvis gjennom sentralisering, standardisering og effektivisering. På bakgrunn av dette stilles det på den ene siden bestemte krav til terapeutenes produksjon og brukernes gjennomstrømming, mens det på den andre siden etableres utvalgte satsingsområder for en nasjonalt styrt fagutvikling. På toppen av dette kommer en økende tilstrømning av brukere til kontorene, samt flere henvisninger via andre tjenester, blant annet som et resultat av økt kunnskap og oppmerksomhet i befolkningen om skade-virkninger av vold og konflikt i familien. Denne situasjonen bidrar til en opplevelse av usikkerhet for fremtiden blant familievernets ansatte, og deres bekymringer kan oppsummeres som følger:

For det første spør mange seg om tjenesten, med sin offensive satsing på voldsarbeid, nå er i ferd med å bevege seg i retning av å definere vold og konflikt som sitt hovedanliggende. Tross noen kritiske stemmer er det mange av våre informanter som argumenterer sterkt for at familievernet er spesielt godt plassert i tjenestelandskapet til å ta et slikt ansvar. Problemet er bare: til hvilken pris?

For det andre har dette sammenheng med de ansattes bekymring for at tjenesten skal måtte gi opp sin lavterskel-, bredde-, «alt-som-ramler-inn-døra»-profil, til fordel for spesialisering. Dersom en spissing av tjenesten mot vold og konfliktarbeid skulle innebære en systematisk prioritering av tyngre, og dermed færre, saker, så er dette etter vår erfaring ikke en utvikling de ansatte ønsker.

For det tredje fremstår de ansatte i tjenesten som gjennomgående bekymret for at familievernet nå er i ferd med å bevege seg i retning av å bli en reparasjonstjeneste fremfor den forebyggende tjenesten de insisterer på å fortsette å være. De ansatte ser det som hensiktsmessig å prioritere det å komme inn i familien før problematikken har «satt seg». Fra deres perspektiv vil dette være det beste utgangspunktet for å kunne jobbe med relasjonelt endringsarbeid sammen med brukerne. En dreining i retning av reparasjonsarbeid kan i et slikt perspektiv også bety en dreining i retning av brukergrupper med mer alvorlig problematikk, eksempelvis vold, rus og psykiatri. Mange ansatte beskriver en opplevelse av stadig oftere å komme sent inn i familier med alvorlig problematikk, og hvor et velfungerende samarbeid med andre tjenester oppleves som prekært.

For det fjerde gir mange i tjenesten uttrykk for at dersom de skal kunne fortsette å være en forebyggende tjeneste, og hjelpe brukerne på deres egne premisser, er de også nødt til å kjempe mot et økende måle- og telleregime. Mer vekt på gjennomstrømming og oppnåelse av måltall satt av sentrale myndigheter, begrenser terapeutenes handlefrihet og selvråderett i arbeidshverdagen. Mange er bekymret for at de på denne måten vil miste sin særegne sensitivitet for kontekst, eller det vi i rapporten har valgt å definere som kontekstsensitivitet. På den måten ser de for seg at de kan ende opp som produsenter av «pakkeforløp» til familier i krise. Mange er også redde for at fagdirektoratet, i sin iver etter å luke ut uønsket variasjon, skal hindre dem i å tilpasse sitt tilbud ved kontorene til lokale forhold, både med tanke på befolkning, tjenestelandskap, geografi, næringsveier og andre særegne lokale forhold.

Dette leder frem mot den femte og siste bekymringen, som ikke nødvendigvis alltid er så tydelig uttalt hos de ansatte, men som fra vårt perspektiv likevel fremstår som den mest skremmende for de ansatte å ta inn over seg: Hva om denne utviklingen i tjenesten leder til at de ikke lenger får muligheten til å jobbe systemisk og relasjonelt med hele familien, på brukernes premisser? Hvis dette skulle skje, vil familieverntjenesten miste sin egenart, og de ansattes fagidentitet og faglige integritet vil stå på spill.

Til slutt i rapporten kommer forskerne med anbefalinger for fremtidig forskning på dette området.

 

Les hele rapporten >> HER

Brukerundersøkelse forebygging.no/tidlig innsats
(tar under 1 min)