Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Facebook
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Vi skulle få det bedre – medisinering av barn hos BUP og fastlegen

08.12.2020 | Forandringsfabrikken

Forandringsfabrikken har intervjuet 100 barn og unge i alderen 15 - 20 år om deres erfaringer fra bruk av psykiatriske legemidler fra 7 års alder. De fleste fikk sovemedisin, mange fikk antidepressiva, ADHD – medisin, antipsykotika eller beroligende. Noen få fikk stemningstabiliserende medisiner. Nesten halvparten hadde gått på 3-5 av de ulike type medisinene.

Mange av barna og ungdommene hadde savnet informasjon om medisinen de fikk. Dette gjaldt både hvorfor og hvor lenge de skulle gå på medisin, bivirkninger og andre advarsler. Det ble opplevd som vanskelig å spørre om informasjon. Det var også vanskelig å si nei, eller å fortelle om bivirkninger.  Noen av dem hadde ikke blitt spurt. De fikk medisinen fra legen eller psykiateren og ble fortalt at dette var løsningen. Ofte ble medisin presentert som eneste tilbud. Dermed opplevde de at valget sto mellom å ta imot medisinen eller ikke få noen hjelp. Bivirkningene var tydelige for mange. De fleste av barna og ungdommene mente at de ble fysisk dårligere av medisineringen. De hadde lite energi til å være med venner, gå på skolen eller holde seg våken i timene. De vanlige hverdagslige tingene ble vanskeligere for mange. Disse erfaringene gjorde noe med tilliten til fagfolk. Det kjentes som om fagfolkene ikke ga dem hjelp for det de ville ha hjelp til. Noen få fikk det bedre etter de begynte på medisin. Noen merket ikke forskjell. Mange følte at de ikke ble trodd og tatt på alvor da de fortalte hvordan medisinen virket for dem.

Oppfølgingen av medisinbruken var mangelfull for mange. Få visste hvem de skulle ringe til hvis de hadde spørsmål. Mange av dem som hadde fortalt at medisinen ikke fungerte eller om bivirkninger, opplevde at dosen ble økt eller at de fikk en ny eller sterkere medisin. Mange fikk enda en medisin for å fjerne bivirkningene av andre medisiner. Få fikk spørsmål om det kunne være en løsning å gå på færre medisiner, gå ned i dose, eller bytte til «svakere» medisin. Noen spurte selv, men de fleste turte ikke. Det kjentes for skummelt å ta det opp. Noen bestemte selv å kutte ned på medisiner som de ikke ønsket å gå på. Ofte ble medisinen noe som kom istedenfor å snakke om det som var vondt og vanskelig. De lærte å ta medisin for å takle vonde følelser. Få hadde fått snakke med fagfolk om det mest vonde eller strevsomme. Når de ikke fikk snakket om dette, ble medisinen en måte å fjerne eller dempe følelser på. I mange tilfeller skapte dette en avhengighet. Det kjentes det som om de måtte ha medisin for å fungere.  Likevel var det en del som sluttet, og de fleste gjorde det uten at fastlegen eller BUP fikk vite det. Mange var redde for å si det. De fleste fikk det etter hvert bedre. De kunne kjenne på følelser som glede og tristhet, og familie og venner kommenterte at barna og ungdommene var mer seg selv.

Rapporten konkluderer med seks begrunnede råd til dem som tilbyr helsetjenester for barn under 18 år:

  • Gi barn ærlig informasjon
  • Gjør det trygt for barn å fortelle
  • Lytt åpent for å forstå
  • Prøv først med annen hjelp enn medisin
  • Gi barn et fritt valg
  • Gi tett oppfølging

 

Rapporten er tilgjengelig på >> forandringsfabrikken.no   

Brukerundersøkelse forebygging.no/tidlig innsats
(tar under 1 min)